Hvorfor er jeg deprimert?

«Hvorfor er jeg deprimert»? er et spørsmål mange som har kjempet med nedstemhet over tid stiller seg. Hvorfor vi blir deprimert og hva depresjon «egentlig er» kan vitenskapen per dags dato ikke gi et entydig og enkelt svar på. Til det er depresjon for komplekst et fenomen, og i tillegg et fenomen som kan ha flere ulike bakenforliggende årsaker.

Det finnes derimot mange gode teorier og hypoteser om hvordan vi kan forstå og behandle depresjon som vi med denne artikkelen ønsker å dele med deg.

I denne artikkelen ønsker vi å presentere ulike forklaringsmodeller slik at du forhåpentligvis kan forstå bedre hvorfor du er deprimert. Disse forklaringsmodellene er grunnlaget for de forskjellige terapeutiske retningenes behandlingstilnærming til depresjon.

Forskere og behandlere vet ennå ikke om disse er ulike måter å forklare det samme fenomenet på i form av forskjellige aspekter og nivåer eller om det faktisk finnes ulike veier til og ut av depresjon på. Kanskje begge deler? Kanskje ingen av delene? Kanskje er «depresjon» en lite presis paraplybetegnelse for ulike tilstander?

De viktige komponentene, nivåene eller aspektene ved depresjon kan deles inn i et:

• Biologisk nivå
• Evolusjonært nivå
• Kognitivt nivå
• Adferdsnivå
• Følelsesnivå
• «Selv»-nivå
• Relasjonelt nivå
• Samfunns-/kulturnivå
• Eksistensielt nivå

Som vi skal se vil de ulike forklaringsmodellene ligne på hverandre, overlappe hverandre, ha forskjellige fokus på hva som vurderes som avgjørende for depresjonen og endringene, men også potensielt utfylle hverandre.

Innledningsvis, det finnes mye forskning på risikofaktorer for å utvikle depresjon som:

• Genetikk
• Lite aktiv livsstil
• Somatisk sykdom
• Lav sosioøkonomisk status
• Livsbelastninger som medfører kronisk stress, angst og sterke følelser. Livsbelastninger som traumatiske opplevelser, skillsmisser og tap av nære relasjoner o.l.

Les videre dersom du ønsker en oversikt over hva som kjennetegner depresjon, om typiske depresjonssymptomer (kommer) eller ønsker å forsøke et selvhjelpseksperiment mot depresjonen.

Flere studier peker mot en genetisk sårbarhet som øker sannsynligheten for å bli deprimert, der særlig tilstanden manisk depressiv ser ut til å ha høy arvelighet.

Likevel, så er det bred enighet om at det er en stor miljøfaktor i utviklingen av depresjon og at disse har sammenheng med overbelastning av vårt autonome nervesystem, immunsystem og nervesystemet.

Vi omtaler kroppens alarmsystem og mobilisering av ressurser for å håndtere utfordringer som «stress». Slik kan vi skille mellom positiv og negativ stress. Sistnevnte er når vi vurderer at utfordringene ikke står i stil til våre begrensede ressurser og vi forblir overaktivert over tid, uten at vi finner en løsning. Det er den delen av vårt autonome nervesystem som kalles det sympatiske nervesystem som aktiveres når vi stresser. Det trigger både hormonsystemet (HPA-aksen) og nervesystemet (særlig Amygdala) og medfører produksjon av kortisol og adrenalin.

Stress over tid har en negativ effekt på:

• Den automatiske nedreguleringen av HPA-aksen – «stressbremsen» ødelegges slik at kroppen ikke klarer å stoppe stressresponsen.
• Immunsystemet vårt. Dette øker sannsynligheten for sykdom (det styrker immunsystemet på kort sikt, men «sliter det ut» over lenger tid).
• Kortisol er i store vedvarende doser skadelig for hjernen vår og særlig Hippocampus – «hukommelsesområdet». Kortisol gjør at denne krymper, får færre synapser/koblinger og hemmer plastisitet og trolig nevrogenesis (dannelse av nye nerveceller).
• Påvirker insulin-produksjonen og blodsukkernivået.
• Øker blodtrykket og dermed faren for hjerteinfarkt eller slag.

Enkelt oppsummert øker kronisk stress sannsynligheten for at hjernen ikke utvikler seg slik som den kan. Man blir mer sårbar for å utvikle psykisk sykdom, og også somatisk sykdom.

Flere studier har påvist en sammenheng mellom fysisk aktivitet og depresjon. Selv om man alltid skal være forsiktig med å konkludere basert på korrelasjonsstudier, som bare viser sammenhenger og ikke årsaker, er det flere studier som viser at økt fysisk aktivitet reduserer depressive symptomer.

Et kosthold med mye fett og sukker og uten

• Omega 3
• D-Vitamin
• Jern

kan øke faren for depresjon. Men igjen så er det vanskelig å skille hvorvidt deprimerte spiser mer usunt, eller at et usunt kosthold medfører depresjon. Trolig er det en gjensidig påvirkning.

Biologien og psykologien er forankret i evolusjonsteorien. Denne har som enkleste prinsipp at de trekk som øker sannsynligheten for overlevelse i det lange løp vil utkonkurrere de trekk som minsker sannsynligheten. Basert på dette pleier man å undersøke hva slags fordeler et spesifikt trekk kan ha gitt oss mennesker? Dette kan derimot fort bli en uvitenskapelig og mer spekulativ øvelse fordi vi så og si aldri kan teste hypotesenes gyldighet med et eksperiment. Derfor må vi ta de foreslåtte hypotesene med forbehold.

På hvilken måte kan anlegg for å bli deprimert eller aspekter ved denne tilstanden potensielt ha vært adaptiv, dvs. økt vår overlevelsessjanse?

• Sykdomsatferd: Vi har noen hormoner/proteiner i immunsystemet vårt kalt Cytokiner (spesielt gruppen kalt Interleukin). Disse er linket til sykdomsatferd som lavere aktivitet, tilbaketrekning og energisparing. Noen hypoteser for depresjon er dermed at en mekanisme – opprinnelig utviklet for å håndtere somatisk sykdom for individet og for å spare resten av flokken for smitte – kan bli trigget selv om man ikke er somatisk syk. Depresjon blir dermed en negativ bi-effekt som likevel ikke utkonkurrerer fordelene som sykdomsatferd-mekanismen gir arten som helhet.
• Problemløsningsmodus: Det å bekymre seg og gruble er sentralt når man er deprimert og blir fort en selvforsterkende negativ spiral. Noen hypoteser går derfor ut på at depresjon er en problemløsningsmodus der vi analyserer, reflekterer og evaluerer vår situasjon og våre opplevelser. Dette for at vi kan finne en god løsning eller ta lærdom. Når vi derimot forblir i dette moduset, blir vi ofte mer negative og selvbebreidende og søker ikke å motbevise våre i økende grad selvdestruktive hypoteser og blir mindre tilgjengelig for det som taler mot det. Da blir det som i utgangspunktet var en positiv egenskap til noe destruktivt.
• Utløse empati: Normalt sett så utløser sykdomsatferd og tristhet empati hos andre og medfører et ønske om å gi omsorg og ivaretagelse. Når vi derimot skyver folk fra oss og isolerer oss vil vi ikke motta omsorgen og ivaretagelsen som vi egentlig er i behov for. Da blir vi «stuck» i et umøtt behov for omsorg. Depresjonens tendens til bitterhet, frustrasjon, håpløshet, resignasjon, fortvilelse og hjelpeløshet medfører også ofte at folks empatiske system ikke aktiveres. Slik klarer vi ikke å kommunisere omsorgsbehovet og folk klarer ikke å «koble seg på» og oppfylle behovet.

Lav sosioøkonomisk status og lav utdanning er trolig en av de største risikofaktorene for å utvikle psykisk og somatisk sykdom. Dette har sammenheng med økt kronisk stress, ofte mer fysisk belastende arbeid, mer usunt kosthold og mindre fysisk aktivitet. Lav status i seg selv er for mange mennesker belastende for selvfølelsen og identiteten.

Det som derimot taler mot eller nyanserer poenget ovenfor er nyere norsk statistikk som viser en sammenheng mellom utdannelsesambisjoner og depresjon. Jo høyere utdannelsesambisjoner, jo høyere risiko for depresjon.

Dette kan forstås som et resultat av presset disse høye kravene og idealene man har eller opplever at andre har mot seg selv. Man er i høy konkurranse med andre, det er fokus på prestasjon og resultater, og man er på mange måter overlatt til seg selv.
Sistnevnte reflekteres i at 1 til 5 norske studenter føler seg ensomme.

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

Når tilnærmet 1 av 4 nordmenn (Statistikk fra FHI, 2018) blir psykisk syke i løpet av et år, kan det vitne om at vår definisjon av psykisk sykdom har blitt for bred.

Fra et eksistensielt, evolusjonært, men også samfunnspsykologisk perspektiv, er det faktisk forståelig at det er vanskelig og vondt å være et menneske.

• Vi skal alle dø en gang og miste alle og alt vi er glade i.
• Frihet til å velge er angstvekkende, særlig i møte med de store livsvalgene.
• Livet er iboende meningsløst dvs at vi selv må gi det mening.
• Vi er alle grunnleggende sett alene.
• Vi mennesker har utviklet oss til å overleve. Det har trolig vært tilpasningsdyktig å være redd, skeptisk, nervøs, engstelig, angstfull, selvkritisk, sint, skamfull, kjenne på avsky, isolere seg og å unngå. Til en viss grad naturligvis. Moder natur har ikke brydd seg om vår velvære, bare om vår overlevelse.
• Vi mennesker er i konkurranse om ressurser, partnere, status og posisjoner. En konkurranse som fort går på bekostning av hverandre, men også dyr, økosystem og klimaet.
• Vi moderne mennesker er sosiale flokkdyr som lever i en individualistisk, prestasjonsorientert, overfladisk, materialistisk, passiv og overstimulerende kultur.

Vi kan ha økt aksept for at det er en del av livet å ha det vanskelig, SAMTIDIG som det IKKE medfører bagatelisering, minimering, bortrasjonalisering, avvisning, generalisering eller neglisjering. Vi må kunne ha rom for åpenhet, forståelse, aksept, interesse og omsorg, selv om noe er forventet og normalt vanskelig og utfordrende.

Å sykeliggjøre psykisk lidelse har trolig vært en måte å legitimere behovet for hjelp og å motarbeide stigma og tabu. Men det kan også medføre at vi sykeliggjør store deler av samfunnet. Vi trenger relasjonisme i stedet for Individualisme, og innse at dette er vår felles skjebne som vi kan møte sammen – ikke alene og sykeliggjort.

Det kognitive perspektivet vektlegger hvordan våre tanker påvirker våre følelser, handlinger og relasjoner og gjør oss deprimert. Viktige konsept er:

• Selvforsterkende negative automatiske tanker
• Negativt «kjerneselv»/selvbilde
• Observasjons- og negativitetsbias
• Fravær av falsifisering (dvs at vi ikke forsøker å avkrefte, men bare bekrefte våre antagelser)
• Uhensiktsmessige og opprettholdende strategier (sikkerhetsatferd)

Utgangspunktet er at personer som er deprimert har et negativt kjerneselv. Dette medfører negative antagelser om en selv som f.eks. «jeg er uelskverdig» eller «jeg er mislykket». Disse kommer til uttrykk som negative automatiske tanker i hverdagen. Disse er igjen med på å opprettholde det negative kjerneselvet, og medfører mer grubling og bekymring. Konsekvenser kan være dårlig humør og lite lyst til aktivitet og sosialt samvær.

Sentralt i denne tilstanden er at man ikke forsøker å motbevise ens antagelser, men tvert imot leter frem de negative «bevisene» i ens omgivelser, minner, kroppslige signaler og nye opplevelser.

Når man i tillegg begynner å unngå, isolere seg eller sabotere for seg selv, minsker det sannsynligheten for å få ny positiv erfaring som motbeviser eller utfordrer de negative kjerneantagelsene om en selv, andre og verden.

Unngåelsen og isolasjonen fungerer opprinnelig som beskyttelse (sikkerhetsatferd) mot nye skuffelser, nederlag og avvisninger. På sikt blir disse en opprettholdende og destruktiv strategi som må brytes.

I kognitiv terapi blir det dermed viktig:

• å identifisere det negative kjerneselvet og de automatiske negative tankene.
• identifisere de uhensikstmessige og opprettholdende sikkerhetsstrategiene og bryte dem.
• å bryte den selvforsterkende negative sirkelen.
• å realitetsorientere seg og undersøke og motbevise de negative tankenes sannsynlighet, gyldighet, logikk, praktiske nytteverdi/hensiktsmessighet og deres konsekvenser.
• å utføre ulike atferds- og tankeeksperiment, som kan gi nye positive erfaringer som igjen motbeviser de negative antagelsene.

Dette gjøres ofte med et «her og nå»-fokus, og ved hjelp av hjemmeoppgaver mellom terapitimene.

Traumatiske opplevelser øker sannsynligheten for å bli deprimert. Dette kan forstås på ulike måter:

• stresset i den traumatiske opplevelsen medfører økt sårbarhet for senere belastninger. Dette er fordi hjernen skades av kronisk stress/kortisol.
• de negative antagelsene om oss selv, andre og verden, og tilhørende kompenserende strategier, kan utspringe fra en eller flere traumatiske opplevelser. Disse kan igjen føre til depresjon, som diskutert i avsnittet over om kognitiv terapi.
• ubearbeidede traumatiske opplevelser og minner opprettholder behovet for de selvdestruktive strategiene vi benytter oss av.

Les mer om traumer på vår fagblogg. Vi har også skrevet om posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og behandling av PTSD, om du ønsker å lære mer om det.

Når vi ikke bearbeider vonde og angstvekkende opplevelser og minner utvikler vi i stedet ulike strategier for å holde dem på avstand. Disse er regulerende på kort sikt, men opprettholder problemet og medfører at man blir deprimert på lang sikt.

Disse strategiene er typisk:

• selvmedisinering (rus, alkohol, snacks)
• distraksjon (tenker mye, mobilbruk, tv-serier o.l)
• unngåelse, unnvikelse og isolasjon
• undertrykking av følelser

Hjernen forsøker samtidig store deler av tiden å bearbeide og prosessere de vonde opplevelsene. Den får ikke gjort jobben sin når vi hele tiden benytter oss av disse strategiene. Vi benytter oss av dem fordi minnene og prosesseringen av dem er angstvekkende.

Som i annen angstbehandling er det eksponering for minnene, følelsene eller ytre steder/objekter/stimuli (traumetriggere), som er sentralt i en slik bearbeiding.

Minnene kan derimot være fragmenterte, undertrykte, overveldende, skamvekkende osv. Det kan derfor være viktig å få hjelp av en terapeut som kan regulere og passe på at eksponeringen skjer i hensiktsmessige doser.

Det er fortsatt under diskusjon om hva som er den terapeutiske årsaken til vellykket traumeterapi. Er det:

• Bearbeiding av uprosesserte minner?
• Bearbeiding av ubevisste konfliktfulle følelser?
• Habituering og desensitivisering?
• En ny positiv erfaring som «motbeviser» de tidligere negative og overgeneraliserte erfaringene og antagelsene om seg selv, andre og verden?
• Ikke lenger behov for de uhensiktsmessige strategiene?

Trolig en god blanding.

Les mer om behandlingsmetodene EMDR, kognitiv terapi, emosjonsfokusert terapi og ISTDP – metoder utviklet også for å behandle traumer. Vi i Onlinepsykolgoene har psykologer med slik kompetanse.

Som allerede fremhevet er det enighet om at uhensiktsmessige strategier er med på å opprettholde problemet og depresjonen. Innenfor atferdsanalytisk psykologi er særlig fenomenet lært hjelpeløshet sentralt for å forstå hvorfor man blir deprimert.

Konseptet om lært hjelpeløshet ble oppdaget av Seligman og hans forskning på hvordan hunder responderer på gjentagende strømstøt (svært uetisk forskning…). Det han så var at om hundene fikk elektriske støt, uansett hva de gjorde, resignerte de til slutt og ble passive. Hundene lærte at det var nytteløst å forsøke noe nytt og «gav opp».

Parallellen til depresjon er at man lærer seg hjelpeløshet gjennom de mislykkede forsøkene på å forbedre livssituasjonen sin, eller gjennom en utfordrende oppvekst.

Lært hjelpeløshet for mennesker er en tilstand av passivitet, underkastelse, selvbebreidelse, isolasjon, unngåelse, unnvikelse, selvdistraksjon, selvmedisinering, selvoppfyllende strategier osv.

Fra et atferdsanalytisk perspektiv blir det derfor viktig å identifisere den uhensiktsmessige atferden og forsøke å fjerne positive og negative forsterkere av atferd, som da opprettholder problemet.

Hvis man identifiserer hva den ønskede atferden er, kan man innføre positive forsterkere som øker sannsynligheten av at atferden blir gjentatt.

Et eksempel er at man gjør trening om til noe sosialt og lekent. Dette i stedet for at man tilnærmer seg det som et «sunnhets- eller skjønnhetsprosjekt». I sistnevnte ligger de endelige belønningene langt vekke og medfører skam og ønske om unngåelse. Når trening blir lavterskel sosial lek der leken er målet – i motsetning til at treningen eller å komme i bedre form er målet – så får man umiddelbar belønning. Det er kjekt og medfører latter og samhold som trigger dopamin og endorfiner, som motiverer økt sosial lek og aktivitet.

I metakognitiv terapi tenker man i motsetning til kognitiv terapi at det ikke er innholdet i tankene som er problemet, men selve tenkningen om tenking i seg selv.

Dette vil si at mange som er deprimert tenker at grubling, selvkritiske tanker og bekymring er viktige og hensiktsmessige strategier.

Man tenker kanskje at det er viktig for problemløsning, at man presterer bedre, unngår nederlag/negativ evaluering eller får det bedre med seg selv. Man kan også tenke at det er god forberedelse i å forholde seg til katastrofescenario, slik at man er forberedt på «alt».

I metakognitiv terapi har man ulike retoriske spørsmål og perspektiv, teknikker og eksperimenter man kan benytte seg av for å utfordre ens uhensiktsmessige antagelser om grubling, selvkritiske tanker og bekymring:

• Hjelper det meg egentlig å bekymre/gruble nå? Hvis ja – hvor lenge da? Hvordan føles det ut? Ville jeg anbefalt dette til en venn?
• Man kan eksperimentere med hvordan det føles hvis man bekymrer å gruble hele tiden versus når man ikke gjør det. Slik får man oppleve konsekvensene av disse strategiene.
• Stemmer det egentlig at det er mulig/umulig å kontrollere tanker?
• Er det mulig å la tanker, følelser, minner og assosiasjoner komme og gå, i stedet for å henge seg opp i innholdet? Med teknikken avkoblet oppmerksomt nærvær, kan man øve på og lære seg nettopp dette.
• Man kan sette av rene gruble- og bekymringsøkter, slik at man gjør seg «ferdig» med det i stedet for å gjøre det hele tiden.

Vi har terapeuter med slik kompetanse – Vi har skrevet mer om metakognitiv terapi på fagbloggen vår.

Fra et evolusjonært tilknytningsperspektiv er overlevelse for barnet viktigere enn velvære. Da spedbarn og småbarn er så og si hjelpeløse og ville dødd uten omsorgsgivere er barnets hovedstrategi å undertrykke egne behov og følelser i møte med utfordringer. Dette er særlig aktuelt hvis det er en konflikt mellom egne og omsorgsgivers behov, og man risikerer avvisning, straff eller potensielt vold.

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

Hvordan vi lærte å håndtere de relasjonelle utfordringene blir også ofte viderført i voksenalder og skaper problemer i nære relasjoner:

• Hvis vi lærte at det var farlig/utrygt å uttrykke eget sinne og stå opp for egne behov, blir selvhevdelse og grensesetting et problem i voksenalder. I stedet underkaster vi oss, unngår, nedprioriterer egne behov og føyer og tilpasser oss andre. Dette medfører frustrasjon, tap av selvrespekt, innovervendt sinne, en begrenset livsutfoldelse og tap av relasjoner, ambisjoner, ønsker og drømmer.
• Hvis vi lærte å undertrykke egne behov, eller at nærhet og intimitet er farlig, skamfullt eller medfører avvisning, vil intimitet, nærhet, sårbarhet og åpenhet bli vanskelig i voksenalder. Kanskje blir vi like prestasjonsorienterte overfor andre hvis vi lærte at det var beste strategi i barndommen for å få anerkjennelse. Kanskje vi fortsetter å tillate at andre neglisjerer oss?
• Kanskje vi lærte at det å være sint, truende, farlig eller skummel skaper en trygg avstand til andre i barndommen. Det medfører dog ensomhet, isolasjon og en opplevelse av at ingen forstår eller bryr seg om hvem man egentlig er.

Mange som er deprimert er ofte preget av relasjonelle vansker i barndommen men også her og nå i voksenlivet. Man tar ofte med seg ubearbeidede konfliktfulle følelser som skaper angst. Denne angsten gir motivasjon for bruk av disse uhensiktsmessige strategiene, for å dempe angsten.

I ISTDP er det særlig fokus på slike relasjonelle vansker og sammenhengen med depresjon i voksenalder.

Når man er deprimert, er det fra et emosjonsfokusert perspektiv særlig viktig å forstå at følelser kan «dekke over» eller blokkere for andre følelser. Basert på dette kan vi snakke om:

• Primærfølelser, og
• Sekundærfølelser

I affektfobi-modellen snakker man om aktiverende vs hemmende følelser og i ISTDP snakker man om visse følelser som forsvar vs grunnfølelser. Disse konseptene er derimot alle beslektet, selv om det er noen teoretiske forskjeller.

De typiske primær- og grunnfølelsene er aktiverende følelser som sinne, sorg, glede og interesse (og skyld ifølge ISTDP).

De typiske sekundære og hemmende følelsene som i stedet fungerer som et forsvar er:

• Skam,
• Angst,
• Dempende tristhet
  (gråten medfører ikke forløsning, man er mer «sytete»/klagete, oppfører seg mer regressivt og det vekker sjeldent empati hos andre)
• Fortvilelse/hjelpeløshet
  (gråten er vond, stopper ikke og er ikke forløsende),
• Motløshet/håpløshet, resignasjon, «tomhet»,
• Destruktivt eller avstandsskapende sinne.

I ISTDP skiller man mellom angst og de andre hemmende mer defensive sekundærfølelsene. Angst forstås mer som et signalanlegg for indre eller ytre farer. Les mer om ISTDP sin angstforståelse og toleransevinduet.

Å få tilgang til primærfølelsen kan være til hjelp når man er deprimert. Hvordan kan vi så finne ut om vi kjenner på en primær- eller sekundærfølelse? For å demonstrere at det er utfordrende kan vi se nærmere på sinne. Et sinne kan f.eks:

• Dekke over sorg
• Men tristhet/sorg kan også dekke over et sinne.
• Et sinne kan skape avstand til andre og dekke over skam, som igjen dekker over en sårbarhet og umøtte behov.
• Et sinne kan være vitaliserende og konstruktivt ved at man setter sunne grenser. Det motiverer selvhevdelse av egne behov, verdier og ambisjoner.

Positive følelser som f.eks en letthet og tilsynelatende godt humør kan også dekke over sorg eller et «ulovlig» sinne.

En viktig tilnærming for å identifisere primærfølelsen er å identifisere og kjenne etter på følelser og impulser i kroppen.

• Føler jeg meg trist?
• Tenker jeg på/minnes på tap og savn?
• Har jeg behov for å gråte og å få omsorg?
• Får andre en empatisk og omsorgsfull reaksjon når de ser meg?

Hvis dette derimot ikke føles:

• konstruktivt og godt, og
• andre ikke blir empatiske,
• gråten er mer fortvilet og man føler seg maktesløs og kanskje litt sytete, eller som et barn?

Da kan det være at tristhet ikke er primærfølelsen og man kan utforske hva tristheten dekker over.

• Føler jeg meg sint, irritert, forbannet, hatefull o.l?
• Kjenner jeg meg varm eller aktivert i magen med en stigende følelse/søyle/»vulkan» opp til brystet, hodet og ut i armene?
• Som så gir en impuls om å gripe eller være voldelig og en medfølgende skyld?
• Kjenner jeg meg sterk, handlekraftig, viljesterk, uredd, rakrygget, med integritet/kompetanse, mestringsglede?
• Får jeg lyst til å ta plass, stå opp for meg selv, egne behov og evt. urett, og å sette sunne grenser?
• Føles det godt og avslappende ut?

Hvis man derimot:

• er engstelig og anspent samtidig eller
• vender det innover og blir skamfull og selvbebreidende.
• Sinne kan også dekke til tristhet/sorg, behov for nærhet/sårbarhet eller skam.
• Kjenn etter og observer om sinnet er mer destruktivt og har en «forsvarsfunksjon» som er der for å skremme og skape avstand. Da kan det indikere at det ikke er primærfølelsen.

• Kjenner jeg på anger, skyld, dårlig samvittighet og får bilder av hva jeg har utsatt andre jeg er glad i for?
• Har jeg behov for å reparere, gjøre godt igjen, be om tilgivelse og forsones?
• Har jeg smerter i øvre brystkasse og nakken? Gråter jeg intenst og kommer gråten i tydelige bølger?

Når skammen er i veien:

• Henger vi med overkroppen, unngår blikkontakt og ønsker tilbaketrekning,
• Driver vi med selvbebreidelse, og ønsker å straffe oss selv – da dekkes og unngås skylden.

Hvorfor er skylden mer konstruktiv enn skammen?

• Skylden er viktig fordi den ivaretar våre motstridende følelser. På den ene siden behov for sinne/selvhevdelse, og behov for omsorg/tilknytning/tilhørighet på den andre siden.
• Derfor må man ivareta seg selv og den man har såret for å muliggjøre forsoning.

• Kjenner man på en positiv boblende/brusende energi som er oppatstigende og varm? Da kjenner man trolig på positive følelser som glede, nærhet og tilhørighet.
• Man kan kjenne på en lekenhet, impulsivitet, kreativitet og lyst til å være sosial og dele

Kjenn etter, utforsk og spør gjerne deg selv:

«Er dette en aktiverende eller hemmende følelse?»

Dvs. føles det begrensende, destruktivt og vondt å kjenne på dette? Hvis ja – da er det sannsynligvis følelser som f.eks skam, angst og fortvilelse – disse dekker ofte over mer aktiverende konstruktive følelser.

«Føles det konstruktivt, godt og viktig?»
Hvis ja – da kan det være et konstruktivt sinne, sorg, håp, skyld eller glede.

«Utfra denne situasjonen jeg er i nå: Hva slags følelser hadde vært på sin plass å ha nå? Kan det være det som skaper angst?»

«Jeg gråter men det føles ikke godt og konstruktivt – kanskje litt som et sytende barn? Kanskje jeg egentlig dekker til en annen følelse? Hva hadde vært på sin plass å følt nå slik situasjonen/livet mitt er? Kanskje er jeg sint?»

«Jeg føler meg sint hele tiden for hver en minste ting – hvorfor det? Kanskje jeg dekker over en annen følelse? Hva hadde andre folk kjent i en slik situasjon? Kan det være at det er vanskelig å komme i kontakt med en sårbarhet og intimitet?

«Jeg føler så mye skam, lav selvfølelse og dårlig selvbilde nå – kan det hende at det egentlig dekker over en annen følelse? Hvis jeg ikke er sint på meg selv – hvor hører dette sinnet hjemme i stedet? Føler jeg skyld over å være sint på en person jeg samtidig er glad i?

«Jeg er så fortvilet, maktesløs, oppgitt, håpløs og resignert – kan det være at jeg unngår viktige følelser nå? Hva annet hadde vært på sin plass, eller hva hadde andre i en lignende livssituasjon følt? Kanskje sinne, sorg og frustrasjon.

Det psykodynamiske perspektivet er beslektet med tilknytningsperspektivet og læringsteorien. Vi lærer i barndommen at egne følelser er angstvekkende og lærer ulike strategier for å undertrykke disse konfliktfulle følelsene overfor våre omsorgsgivere. Slik blir vi i mindre grad utsatt for noe ubehagelig, vondt, skummelt eller farlig.

En av hovedstrategiene vi lærer oss, og som på sikt kan gjøre oss deprimert, er at det sinnet vi kjenner overfor mor eller far vendes innover i form av:

• selvkritikk og de-evaluering
• skam
• høye krav og strenghet
• selvbebreidelse
• selvstraff
• selvskading
• selvmordstanker og selvmordsforsøk

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

I psykodynamisk terapi tenker man det er den ubevisste skylden – for at vi er sinte og har destruktive impulser mot noen vi samtidig er glade – i som er hovedproblemet. Måten vi holder skylden på avstand er ved skam, angst, selvbebreidelse og andre ulike forsvarsmekanismer. Når selvforakten blir intens nok kan vi bli deprimert.

Det viktige blir da å få tilgang til den ubevisste skylden for å bearbeide den og slik sette oss fri. Fri fra det som oftest ufortjente fengselet og den strenge, kanskje torturerende fangevokteren.

En slik skyldfølelse er derimot ofte godt «voktet» av ulike forsvarsmekanismer og kan trigge overveldende angst. Derfor trenger man hjelp til å identifisere forsvarene, utfordre dem og regulere angst. Slik får man tilgang til de ubevisste konfliktfulle følelsene og impulsene av sinne og omsorg.

Når man er deprimert har man ofte ikke tilgang til sitt følelsesliv. Som fremhevet er det fordi man i barndommen har lært seg at det er lurt å beskytte følelsene sine eller å beskytte seg fra følelsene.

Man ønsker å beskytte seg fra følelsene fordi de er angstvekkende, overveldende, smertefulle, skamfulle, skyldbetynget og potensielt kan såre eller skade dem vi er glade i.

Mange utvikler da evnen til å undertrykke følelser gjennom:

• Intellektet: intellektualisering, rasjonalisering, grubling, bekymring og passiv tilbaketrukket observasjon.
• Det kognitive: hukommelses- og konsentrasjonsvansker.
• Kroppen: undertrykke følelser slik at man blir anspent, får hodepine, dårlig mage, magesmerter.
• Hverdagslig unngåelse: distrahering (høy aktivitet, mobil, tv-serie, trening osv), selvmedisinering, overfladiske og vage/generelle upersonlige samtaler.

Når vi undertrykker sterke følelser mister vi:

• energi, kraft, motivasjon, lyst,
• evnen til selvhevdelse, grensesetting, pågangsmot, gjennomføringsevne, selvrealisering
• kroppslig informasjon om egne behov, verdier, selvfølelse, ønsker, lyst, og
• det blir vanskelig å ta valg

I stedet blir vi:

• passive
• observerende
• grublende
• unnvikende
• isolerte
• selvdestruktive
• underkastende
• føyende
• fortvilte og hjelpesløse
• håpløse og motløse
• får lavt selvbilde, selvfølelse og dårlig selvtillit, og
• økt selvforakt

Symptomer som ofte er dominerende når man er deprimert.

I forlengelse av det relasjonelle tilknytningsperspektivet – vi ender ofte opp med å behandle oss selv slik vi ble/blir behandlet av andre.

Hvis vi i barndommen:

• ble kritisert, latterligjort, de-evaluert, kjeftet på, anklaget, skammet, lagt skyld på eller bebreidet
• opplevde prestasjonspress- og fokus og andre former for betinget oppmerksomhet, anerkjennelse og belønning
• ble dominert, kuet til underkastelse og føyelse
• ble fysisk, verbalt eller psykisk angrepet, straffet
• ble neglisjert, oversett, avvist, bagatellisert, minimert eller bortrasjonalisert.
• ikke opplevde interesse og omsorg rundt egne behov, følelser, vonde og positive opplevelser.
• Eller ikke opplevde positiv oppmerksomhet for ens indre liv, tanker, interesser, ambisjoner, drømmer og ønsker.

Ja da kan vi fort bli selvkritiske og ha manglende omsorg for oss selv. Vi blir prestasjonsfokuserende, har vansker med intimitet, og vi neglisjerer fort oss selv. En form for relasjon til oss selv som kan gjøre oss deprimert.

Når vi er selvkritiske, undertrykkende og neglisjerer våre grunnleggende sosiale og emosjonelle behov: hvem var det som behandlet oss slik?

Vi må alle forholde oss til at vi og alle våre nære en dag skal dø. Vår uunngåelige død er naturligvis angstfullt og kan i løpet av livet gjøre alle mennesker deprimert. Fra et eksistensielt perspektiv er også det å ta frie valg og det medførende ansvaret svært angstvekkende – det medfører livsangst.

Fra et eksistensielt perspektiv er livet også iboende meningsløst og vi er alle grunnleggende sett ensomme. Dette er naturligvis også kilder til sterk fortvilelse for oss mennesker.

Opplevelse av meningsløshet er i eksistensialistisk psykologi et resultat av at vi distanserer oss fra selve opplevelsen i øyeblikket med dets sanseinntrykk, følelser, lyster og impulser. I stedet setter vi oss på «tribunen» og blir tilskuere som passivt observerer, vurderer og reflekterer. Da føler vi oss mer og mer distanserte og fremmedgjorte. Når denne avstanden blir selvforsterkende og dominerende kan det oppleves som om vi er deprimert.

Vi mister motivasjon, lyst og vilje til å følge våre behov, ønsker, lyster, impulser, fantasier, drømmer, ambisjoner og planer når det «ikke gir mening lenger». Men grunnen til at det ikke gir mening lenger er fordi vi har mistet kontakt med verden, livet og oss selv – ikke fordi vi har «avslørt» den underliggende meningsløsheten intellektuelt sett.

Intellektuelt sett har ingenting en iboende mening. Men i stedet for å være deprimerende kan det også være frihetsskapende og gi oss et nytt mulighetsrom til å definere, gi og finne mening i tilværelsen/livet, i stedet for «med». Livet skal ikke nødvendigvis bare observeres og forstås, selv om det også kan være en kilde til dyp mening fra et vitenskapelig eller filosofisk perspektiv. Det oppleves i større grad som meningsfullt når vi lever tilstede og aktivt i det.

Les mer om eksistensialistisk psykologi.

«Narrativ» betyr fortelling eller historie, og som terapeutisk perspektiv fremheves det hvor menneskelig det er å skape historier om oss selv, andre og våre liv. Er vi en del av en heltehistorie? Bærer vi på en offerrolle eller dømmer vi oss selv som skurken? Er vi i en fortelling uten muligheter og utsikter for bedring?

Våre fortellinger kan slik sett medføre, dominere og være opprettholdende for en depresjon og andre psykiske lidelser.

Når man er deprimert kan man ha et uhensiktsmessig narrativ med komponenter som:

• Ikke er beroligende
• Ikke gir mestrings- eller endringstro
• Gjør oss overidentifiserte og rigide – skaper ikke handlingsrom

«Offerrollen» eller biologisk determinisme er to eksempler på slike uhensiktsmessige narrativ som kan gjøre oss deprimert.

Forskning viser at de fleste terapimetodene har like god effekt. Anerkjente forskere som f.eks Bruce Wampold har basert på disse funnene foreslått at det vi egentlig gjør i terapi er å endre uhensiktsmessige narrativ til mer hensiktsmessige narrativ.

Det som kjennetegner hensiktsmessige narrativ og vellykkede terapiforløp er:

• De skaper oversikt, kontroll og forståelse for problemet
• Forståelse skaper økt selvaksept og selvmedfølelse
• Oversikt forminsker kaosfølelse og fortvilelse, og beroliger og regulerer stress og angst
• Dette gir forutsigbarhet, håp og mestrings- og endringstro
• Det gir en konkret «oppskrift», «løsning», oppgave eller «ritual» som gir mening utfra narrativet (teorien), og som må gjennomføres for at det skal bli bedre
• Det medfører eksponering og øker sjansen for nye positive og korrigerende erfaringer
• Som igjen gir økt mestring, stolthet og selvaksept

Når vi er deprimert er det derfor til nytte å få hjelp til å se at det gir mening utfra ens nåværende eller tidligere liv, og at det er mulighet for å endre på årsaken til depresjonen.

Forhåpentligvis kan noen av de 13 presenterte forklaringsmodellene gi deg et godt utgangspunkt for å finne et mer hensiktsmessig narrativ for hvorfor akkurat du eller en du kjenner er deprimert.

Du kan lese videre om depressive symptomer, eller bestille time med en av våre dyktige psykologer.