EFT: Emosjonsfokusert terapi for bedre relasjoner

Primærfølelser

I emosjonsfokusert terapi er primærfølelser de følelsene som kommer som en umiddelbar respons på situasjonen. Disse følelsene kommer først – derav navnet. Primærfølelser kan være både adaptive og maladaptive. Når de er adaptive hjelper de deg å informere deg om behovene dine – og få dekket dem. Et eksempel er at du blir sint når andre går over grensene dine, og sinnet ditt hjelper deg å sette en grense og stå opp for deg selv.

Primære maladaptive følelser derimot reflekterer ofte tidligere uoppgjorte problemer, og har feste i traumatiske hendelser eller emosjonelle sår – for eksempel gjentatte opplevelser av ikke å bli møtt, sett og forstått av nære omsorgspersoner. Et eksempel på dette kan være frykt som respons på intimitet og nærhet grunnet mobbing i barndom.

Det er viktig at også primære maladaptive følelser har vært adaptive (hjelpsomme) i de omgivelsene de har utviklet seg – i ovenstående eksempel med mobberfaringer er det for eksempel svært lurt å føle frykt ved nærhet og intimitet, hvis dem som kommer deg nær mobber, utnytter og trakasserer deg.

Alle følelser har en retning – de motiverer deg til handling – dette kalles handlingstendens. Det vil si at god tilgang, kapasitet og evne til å være i følelsene dine hjelper deg å få det du trenger – fra deg selv og andre.

Det ser veldig enkelt og greit ut i praksis, men som du sikkert både vet og kan gjenkjenne, så er det ikke alltid slik. Det er mange faktorer som påvirker følelsene våre, særlig hvordan vi av viktige omsorgspersoner har blitt møtt på våre emosjonelle behov har mye å si for hvordan vi forholder oss til følelsene våre. Dette skal vi komme nærmere inn på i det senere avsnittet om emosjonelle sår og emosjonelle skjemaer. Mye av fokuset i terapi er å jobbe med å endre disse sårene.

Sekundærfølelser

Der primærfølelser er følelsene som kommer umiddelbart i en situasjon, er sekundærfølelsene følelsene som kommer som en respons på primærfølelsene. Et eksempel kan være dersom du i oppveksten har fått beskjed om å “gå på rommet ditt” eller “ta deg sammen” når du har vært lei deg. Å bli møtt slik over tid kan gjøre at du reagerer med skam når du egentlig er trist. I dette tilfellet vil tristhet være primærfølelsen, mens skam er sekundærfølelsen – responsen inni deg på tristheten du opplever. Skammen sier at det er noe galt med deg, at du ikke er berettiget til å føle som du gjør. Samtidig gjør skam i dette tilfellet at du blir motivert til å gjemme deg, trekke deg unna. Hvis du ser i listen over, så ser du at behovet når man er trist er å få nærhet og trøst. Det vil si at sekundærfølelsene gjør det trøblete for deg å få dine emosjonelle behov møtt. Dette fordi de altså sender feile signaler til omverdenen om hva du egentlig trenger – behovene dine knytter seg alltid til primærfølelsen. Et tegn på at du eller andre reagerer med sekundærfølelser i en situasjon er ofte at den følelsesmessige reaksjonen ikke står i stil til situasjonen og at den er uforholdsmessig kraftig.

Når ikke du får det du trenger av deg selv eller dem rundt deg, så kommer det til uttrykk som psykiske plager og redusert livskvalitet. Derfor er et viktig fokus i emosjonsfokusert terapi å aktivere problematiske følelser, slik at man kan endre den følelsesmessige organiseringen inni deg, så du kan få lov å ha følelsene dine – uten å skamme deg over dem. Samtidig er det viktig å påpeke at disse sekundærfølelsene har hatt en funksjon – å beskytte – og at de er nødvendige når oppvekstvilkårene ikke er gode nok. Det gir jo ikke mening å søke trøst hos en omsorgsperson som ikke er emosjonelt tilgjengelig og dermed ikke klarer å gi trøst. Dermed er det lurt å trekke seg unna, slik skammen motiverer oss til. Denne reaksjonen er der i mangel av god nok støtte i miljøet rundt, den har hjulpet deg å overleve, men resulterer i stort psykisk ubehag, og er ikke maladaptiv lenger når du og miljøet rundt deg endrer seg slik at det faktisk er mulig å få emosjonell støtte av menneskene du har rundt deg. Da blir det viktig å jobbe med å endre dette i terapi.

Instrumentelle følelser

Instrumentelle følelser er følelser brukt for å oppnå noe. Et eksempel er når vi bruker sinne eller aggresjon for å få viljen vår. Eller når vi smiler og later som om alt er bra, selv om vi på innsiden har det vondt og vanskelig. I motsetning til sekundære følelser som oppstår som en respons på primærfølelser, er instrumentelle følelser mer en bevisst fremstilling av følelser for å oppnå noe. I emosjonsfokusert terapi betrakter man ikke dette som manipulasjon, men som beskyttelse, gjerne fordi individet ikke har gode erfaringer med følelser, og dermed i noen situasjoner med noen følelser rett og slett ikke har andre og bedre strategier tilgjengelig for å få behovene sine dekket. Instrumentelle følelser kan dog fort få en i problemer, fordi det kan oppleves tilgjort og manipulativt av andre, og dermed bidra til relasjonelle utfordringer.