Meningsløshet: Hvordan håndtere livet når det føles meningsløst?

Meningsløshet: Hvordan håndtere livet når det føles meningsløst? 1

Meningsløshet. Livet kan av og til føles helt meningsløst. Enten vi er midt i en livskrisesorgprosess, føler oss ensomme eller er deprimerte. Dette kan være en uutholdelig følelse av tomhet som tapper oss for inspirasjon, glede og motivasjon – vi kjenner ingen grunn til å fortsette som før og hjelpeløsheten og håpløsheten kan dominere.

Når tap av mening er en del av en sorgprosess

Tapet av mening har ofte sammenheng med en sorg – man bearbeider tapet av en meningsfull relasjon, posisjon eller gjenstand. Når man er i en slik sorgprosess kan alt annet miste mening og vi er ikke tilgjengelig for å finne ny mening før meningstapet er bearbeidet.

Hvis vi derimot sitter fast i sorgprosessen – ikke klarer å gi slipp – vil vi også risikere å sitte fast i opplevelsen av meningsløshet. Livet gir ikke lenger mening uten den man har mistet. Det blir et trippelt tap – man mister noe/noen, livets mening og seg selv.

For å gjenvinne mening og motivasjon må man dermed bearbeide sorgen. Det vil si at man må forholde seg til selve tapet, og ikke flykte fra det.

Hvordan bearbeide sorg og tap av mening? Psykolog gir 9 tips

Som nevnt innebærer sorg en form for meningstap og når vi forblir i en komplisert og utforløst sorgprosess vil vi oppleve at meningsløsheten blir generell og global.

Det er som om det svarte tomme hullet – den vi mistet etterlot seg – suger til seg alle farger, toner og gleder slik at verden ikke lenger resonnerer.

Her kommer det et forslag til hva man kan gjøre i en slik situasjon for å bearbeide tapet og sorgen og igjen få tilgang til en meningsfull nåtid:

  1. Se for seg ditt siste møte med den personen du har tapt – se gjerne for deg et møte også med deg selv dersom du opplever at du har mistet deg selv
  2. Hvor er dere? Hvordan ser den andre/du ut? Forsøk å se for deg situasjonen så detaljrik som mulig.
  3. Hva har du eller den andre personen behov for å si, uttrykke eller å gjøre? Er det å formidle noe nært som aldri ble sagt som en takknemlighet, sorg, anger, skyldfølelse, inspirasjon o.l? Er man sint og har behov for å si hvorfor og stå opp for egne grenser og behov?
  4. Se for deg hvordan den andre eller du selv responderer? Hva ser du i fjeset? Hva føler den andre personen? Hva føler du?
  5. Gi rom til den følelsen inni deg og se om den få fylle deg uansett om det er en sorg, sinne, skyld, glede, varme, sitringer, vibrasjoner, bobling, følelse av stråling og prikking gjennom kroppen, eller kulde.
  6. Dersom du kjenner på angst, fortvilelse, skam, selvforakt, selvbebreidelse, hjelpesløshet, håpløshet, motløshet, oppgitthet – ikke gi rom til det men se om du heller om det er frø av opplevelsene i punkt 5 som du kan forstørre og vie oppmerksomhet.
  7. Hvordan er det for deg å si disse ordene og uttrykke disse følelsene? Hva gjør det med deg? Hva gjør det med den andre personen?
  8. Se for deg hva den andre personen eller den versjonen av deg ville ha ønsket for deg for livet videre?
  9. Dette må kanskje gjøres flere ganger for at du får tilgang til den frigjørende sorggråten og kan bli avløst av både sinne, glede, stolthet og/eller skyld – alle viktige følelser å kunne romme i seg selv.

Ensomhet og meningsløshet

Føler meg ensom – Ensomhet er en sosial følelse som ideelt sett motiverer oss til å oppsøke andre såfremt den ikke er sammenblandet med skam.

Vi mennesker er grunnleggende sett sosiale og relasjonelle flokkdyr. Det betyr at moder natur har formet oss gjennom evolusjonen slik at det gjør smertelig vondt å være ensom. For historisk sett var det å bli forlatt, avvist, neglisjert og utstøtt ofte ensbetydende med død.

Siden vi mennesker er spesialiserte på å være i kontakt med og kommunisere med andre mennesker føles det raskt meningsløst ut for de fleste av oss når vi er alene.

Hvem er jeg uten en annen og nære venner? Hva er «vitsen» å leve når jeg føler meg alene og utrolig ensom? Livet føles meningsløst når det ikke kan deles.

Derfor er det å ta initiativ, oppsøke, legge til rette for og bygge relasjoner en konkret måte man kan gjøre livet mindre meningsløst.

Men grunnet sosial angst, vansker med tillitskamsinne eller destruktive strategier i møte med andre kan dette rett og slett være selve utfordringen.

Meningsløshet skaper muligheter og frihet

Meningsløshet: Hvordan håndtere livet når det føles meningsløst? 2

I filosofien og naturvitenskapen tenker man faktisk at ingenting har en iboende mening eller hensikt. Det er bare. Det er vi mennesker som tillegger tingene betydning og mening ved å binde dem sammen. Ved å relatere dem til oss og vår kulturs verdensbilde. Derfor omtales meningsløsheten som et grunnleggende og uløselig eksistensielt problem som vi alle må forholde oss til.

For mange kan dette være deprimerende eller føre til en angstfull og paralyserende frihet:

Hva er vitsen med å gjøre noe i det hele tatt når alt er meningsløst og vi skal dø uansett?

I eksistensialismen er meningsløshet derimot ikke automatisk negativt. Tvert imot frigjør det oss mennesker til å definere hva tingene skal bety for oss og hva vi selv vil bruke livene våre på og hvem vi ønsker å være. Dette i motsetning til at samfunnet, kulturen og familiens tradisjoner, forventninger, normer, reklamer og ideal skal være definerende, bestemmende og avgjørende for oss. Naturligvis preger de oss og kan være til god veiledning. Men det er ingenting forhåndsgitt at det nødvendigvis trenger, bør eller må være slik. Med andre ord medfører verden, livet og tingenes iboende meningsløshet eller ikke-mening en radikal frihet og et stort ansvar.

Meningsløst liv - en opplevelsestilstand

Innsikten at ingenting har en iboende mening er intellektuell. Men når vi sier at noe er «meningsløst» refererer vi i større grad til en kvalitativ opplevelse av at vi mangler en god grunn til å velge eller handle. Vi snakker om tap av grunn, inspirasjon og motivasjon.

Denne opplevelsen er til en viss grad uavhengig av den intellektuelle erkjennelsen av meningsløshet. Derfor er det trolig viktig når vi igjen skal forsøke å finne mening at vi ikke hovedsakelig søker intellektuelt etter mening, men erfaringsmessig.

For å hjelpe oss kan vi ta utgangspunkt i metaforen om det å sitte på tribunen versus det å spille selv.

Et liv på tribunen: Meningen går tapt i observatør-moduset

I visse eksistensielle perspektiver kan opplevelsen av meningsløshet eller meningsfylde være en konsekvens av hvilket perspektiv/modus man møter verden ut ifra.

Hvis man er i en observerende posisjon distanserer og passiviserer man seg selv fra opplevelsen. Da vil man i større grad oppleve at ting ikke gir mening. Man kan oppleve det som et tap, miste motivasjon til handling og distansere seg mer og mer fra verden – noe som forsterker meningsløshetsfølelsen. Det er som om man sitter på tribunen på en fotballkamp som man egentlig kan spille selv. Det er som man sitter hjemme og spiller et TV-spill eller ser på en TV-serie i stedet for å leve der ute i livet selv.

Når man forblir i observatør-modus kan det være fordi man har lært seg at det å distansere seg fra andre, livet og egne følelser demper ubehag – de regulerer angst. Derfor kan det være viktig å få hjelp til å bearbeide de følelsene som er undertrykte.

Et liv som aktiv "spiller": Meningen erfares i aktør-moduset

Meningsløshet: Hvordan håndtere livet når det føles meningsløst? 3

Man kan derimot være i et aktør-modus, det vil si at man ikke forsøker å «forstå» verden men å leve og handle i den. Man går fra å sitte på tribunen til å spille kampen selv på banen. Man går fra å fantasere om livet til å leve det.

Når man møter verden gjennom sansene, lever seg inn, forsøker å skape noe og spiller med, vil man i større grad kunne oppleve det som meningsfullt. Det er i en aktiv relasjon med verden og de andre at vi opplever mening og skjønnhet. Vi er «i» og en «del» av verden og livet.

Mange kan naturligvis oppleve det som dypt meningsfullt å forsøke å forstå verden, forholde seg til fiksjoner eller være tilskuer. Men hvis man forblir i dette observatør-moduset vil man paradoksalt nok distansere seg fra verden. Da er det større risiko for at man vil oppleve fravær av vitalitet og livsglede, og mangel på motivasjon til å leve.

Man kan kanskje si at det omhandler hvilket modus som er vårt hovedmodus i hverdagen. Er vi hovedsakelig observatører eller aktører?

Å miste kontakt med egne verdier - Når følelsen av meningsløshet er et ubevisst skrik om revurdering og omprioritering

Imotsetning til skillet mellom å være i aktør- og observatørmodus kan vi oppleve at graden av mening varierer ut ifra i hvor stor grad man lever i tråd med våre verdier.

Dvs at jo mer man mister den røde tråden fra våre indre verdier og ytre gjøremål og ambisjoner jo mer «tomt», meningsløst og bokstavelig talt verdiløst vil det oppleves. Det er som om vår underbevissthet drar i nødbremsen for å gi oss bakkekontakt igjen slik at vi tar oss tid til å reflektere og lytte til «hjertet» og hva vi ønsker at det egentlig skal slå for.

Det er her våre verdier kommer inn i bildet som kompassnåler vi kan navigere ut ifra – der mening fungerer som nordpolen det peker på.

Derfor er en av de mest effektive måtene å finne mening i livet sitt igjen nemlig å revurdere og evt omprioritere hva man bruker tid og ressurser på i hverdagen? Å rekalibrere verdikompasset.

Et virkemiddel er å se for seg at man får en dødsdom eller som gammel ser tilbake på livet sitt og perioden før man dør:

  • Skulle jeg ønske at jeg gjorde mer av det som preger livet mitt den dag i dag? Dvs ville jeg ha jobbet mer overtid, sendt flere mailer, gått på flere dietter, vært like selvkritisk, tilbringt mer tid på sosiale medier eller nettaviser?
  • Hva vil jeg evt angre på at jeg ikke har brukt mer tid på? Burde jeg ha brukt mer tid på å være tilstede med barna mine, venner og annen familie? Spise god mat? Oppleve ting? Være aktiv i naturen? Drive med hobbier som musikk, dans eller sport? O.l.
  • Ville jeg ha prioritert meg selv mer i stedet for å ofre meg for andre? Dvs ha satt mer av mine behov, ønsker, ambisjoner og meninger på agendaen i stedet for å hele tiden tilpasse og føye meg, underkaste meg eller unnvike?
  • Ville jeg ha prioritert andres velvære og holde en åpen og sårbar intim tilstedeværende dialog mer? Eller vært mer til hjelp for det jeg mente egentlig var viktig som nærmiljøet, eldreomsorg, rusomsorg, klimaet, psykisk helse, dyrevelferd, kulturlivet, offentlig meningsutveksling, kunnskapsformidling, utvikling av teknologiske/design-løsninger, ivaretagelse av tradisjoner, veldedige organisasjoner, bistandsarbeid o.l?

Jo mer du utforsker disse spørsmålene jo mer vil det bli tydelig for deg om du lever i tråd med dine verdier eller om du ønsker å omprioritere.

Mening med livet vs. i livet

For å oppsummere medfører meningsløsheten frihet til å definere og velge hva vi selv ønsker å tillegge betydning og mening i våre liv. Samtidig må vi leve oss inn i livet.

Mange vil kjenne en trang til å ønske å motargumentere mot at dette er tilfredsstillende. «Livet er vel like meningsløst selv om jeg klarer å tillegge/»innbille» det noe mening?»

Det er her poenget med observatør- vs aktør-modus kommer inn. Mening er et opplevelsesmodus, ikke nødvendigvis et intellektuelt spørsmål. Det vil si, det vil fortsatt oppleves som meningsløst så lenge man forblir i observatørmoduset. Motsatt så innebærer det at man fortsatt kan tenke at livet, intellektuelt sett, er meningsløst samtidig som man opplever og finner mening i livet.

Så når vi i større grad forsøker å leve oss inn i livet, og å leve det aktivt og tilstedeværende, vil vi i større grad oppleve det som givende, spennende, vakkert og kjekt. Det er bare til å forsøke!

Hva kan jeg gjøre hvis kjenner meg igjen eller opplever ensomhet, sorg og meningsløshet på en annen måte?

Ta kontakt med Onlinepsykologene så kan vi utforske dette nærmere sammen?

Har du behov for hjelp til dette eller andre psykiske helseplager?