Meningsløshet: Hvordan håndtere livet når det føles meningsløst?

Deprimert, ensom og angstfull kvinne som sliter med følelse av meningsløshet, sorg og meningstap
Kilde: pixabay.com

Meningsløshet. Livet kan av og til føles helt meningsløs ut. Enten vi er midt i en livskrise, sorgprosess eller er deprimerte. Dette kan være en uutholdelig følelse av tomhet som tapper oss for inspirasjon, glede og motivasjon – vi kjenner ingen grunn til å fortsette som før.

Når tap av mening er en del av en sorgprosess

Tapet av mening har ofte sammenheng med en sorg – man bearbeider tapet av en meningsfull relasjon, posisjon eller gjenstand.

Når man er i en slik sorgprosess kan alt annet miste mening og vi er ikke tilgjengelig for å finne ny mening før meningstapet er bearbeidet.

Hvis vi derimot sitter fast i sorgprosessen – ikke klarer å gi slipp – vil vi også risikere å sitte fast i opplevelsen av meningsløshet.

Livet gir ikke lenger mening uten den man har mistet. Det blir et trippel tap – man mister noe/noen, livets mening og seg selv.

For å gjenvinne mening og motivasjon må man dermed bearbeide sorgen.

Ensomhet og meningsløshet

Vi mennesker er grunnleggende sett sosiale og relasjonelle flokkdyr. Det betyr at moder natur har formet oss gjennom evolusjonen slik at det gjør smertelig vondt å være ensom.

For historisk sett var det å bli forlatt, avvist, neglisjert og utstøtt ofte ensbetydende med død.

Siden vi mennesker er spesialiserte på å være i kontakt og kommunisere med andre mennesker føles det raskt meningsløst ut for de fleste av oss når vi er alene.

Hvem er jeg uten en annen? Hva er «vitsen» å leve når jeg er alene? Livet føles meningsløst ut når det ikke kan deles.

Derfor er det å oppsøke, legge til rette for og bygge relasjoner en konkret måte man kan gjøre livet mindre meningsløst.

Men grunnet vansker med tillit, skam, sinne eller destruktive strategier i møte med andre kan dette være utfordrende.

Meningsløshet skaper muligheter og frihet

Ung person som befris fra gamle forventninger og ser nye muligheter
Kilde: pixabay.com

I filosofien og naturvitenskapen tenker man faktisk at ingenting har en iboende mening eller hensikt. Det er bare. Det er vi mennesker som tillegger tingene betydning og mening ved å binde dem sammen. Ved å relatere de til oss og vår kulturs verdensbilde.

Derfor omtales meningsløsheten som et grunnleggende og uløselig eksistensielt problem som vi alle må forholde oss til.

For mange kan dette være deprimerende eller føre til en angstfull og paralyserende frihet:

Hva er vitsen med å gjøre noe i det hele tatt når alt er meningsløst og vi skal dø uansett?

I eksistensialismen er meningsløshet derimot ikke automatisk negativt.

Tvert imot frigjør det oss mennesker til å definere hva tingene skal bety for oss og hva vi selv vil bruke livene våres på og hvem vi selv ønsker å være.

Dette i motsetning til at samfunnet, kulturen og familiens tradisjoner, forventninger, normer, reklamer og ideal skal være definerende, bestemmende og avgjørende.

Naturligvis preger de oss og kan være til god veiledning. Men det er ingenting forhåndsgitt at det nødvendigvis trenger, bør eller må være slik.

Med andre ord medfører verden, livet og tingenes iboende meningsløshet eller ikke-mening en radikal frihet og et stort ansvar.

Meningsløst liv – En opplevelsestiltstand

Innsikten at ingenting har en iboende mening er intellektuell.

Men når vi sier at noe er «meningsløst» refererer vi i større grad til en kvalitativ opplevelse av at vi mangler en god grunn til å velge eller handle.

Vi snakker om tap av grunn, inspirasjon og motivasjon.

Denne opplevelsen er til en viss grad uavhengig av den intellektuelle erkjennelsen av meningsløshet. Derfor er det trolig viktig når vi igjen skal forsøke å finne mening at vi ikke hovedsakelig søker intellektuelt men erfaringsmessig.

For å hjelpe oss kan vi ta utgangspunkt i metaforen om det å sitte på tribunen versus det å spille selv.

Mann som reflekterer, tenker, grubler, og bekymrer seg over meningsløshet
Kilde: maxpixel.net

Et liv på tribunen: Meningen går tapt i observatør-moduset

I visse eksistensielle perspektiver kan opplevelsen av meningsløshet eller meningsfylde være en konsekvens av hvilket perspektiv/modus man møter verden ut ifra.

Hvis man er i en observerende posisjon distanserer og passiviserer man seg selv fra opplevelsen. Da vil man i større grad oppleve at ting ikke gir mening. Man kan oppleve det som et tap, miste motivasjon til handling og distansere seg mer og mer fra verden – noe som forsterker meningsløshetsfølelsen.

Det er som om man sitter på tribunen på en fotballkamp som man egentlig kan spille selv. Det er som man sitter hjemme å spiller et tv-spill eller ser på en tv-serie i stedet for å leve der ute i livet selv.

Når man forblir i observatør-modus kan det være fordi man har lært seg at det å distansere seg fra andre, livet og egne følelser regulerer angst. Derfor kan det være viktig å få hjelp til å bearbeide de følelsene som er undertrykte.

Et liv som aktiv «spiller»: Meningen erfares i aktør-moduset

En person som overvinner følelsen av meningsløshet ved å søke og være aktiv i naturen
Kilde: pixabay.com

Man kan derimot være i et aktør-modus, dvs at man ikke forsøker å «forstå» verden men å leve og handle i den.

Man går fra å sitte på tribunen til å spille kampen selv på banen. Man går fra å fantasere om livet til å leve det.

Når man møter verden gjennom sansene, lever seg inn, forsøker å skape noe og spiller med vil man i større grad kunne oppleve det som meningsfullt.

Det er i en aktiv relasjon med verden og de andre at vi opplever mening og skjønnhet. Vi er «i» og en «del» av verden og livet.

Mange kan naturligvis oppleve det som dypt meningsfullt å forsøke å forstå verden, forholde seg til fiksjoner eller være tilskuer. Men hvis man forblir i dette observatør-moduset vil man paradoksalt distansere seg fra verden. Da er det større risiko for at man vil oppleve mangel på motivasjon til å leve.

Man kan kanskje si at det omhandler hvilket modus som er vårt hovedmodus i hverdagen. Er vi hovedsakelig observatører eller aktører?

Mening med livet vs i livet

For å oppsummere medfører meningsløsheten frihet til å definere og velge hva vi selv ønsker å tillegge betydning og mening i våre liv. Samtidig må vi leve oss inn i livet.

Mange vil kjenne en trang til å ønske å motargumentere mot at dette er tilfredsstillende. «Livet er vel like meningsløst selv om jeg klarer å tillegge/»innbille» det noe mening?»

Det er her poenget med observatør- vs aktør-modus kommer inn. Mening er et opplevelsesmodus, ikke nødvendigvis et intellektuelt spørsmål. Det vil si, det vil fortsatt oppleves som meningsløst så lenge man forblir i observatørmoduset.

Motsatt så innebærer det at man fortsatt kan tenke at livet, intellektuelt sett, er meningsløst samtidig som man opplever og finner mening i livet.

Så når vi i større grad forsøker å leve oss inn i livet, og å leve det aktivt og tilstedeværende, vil vi i større grad opplevede det som givende, spennende, vakkert og kjekt. Det er bare til å forsøke!