Sorg og komplisert sorg

Hva er sorg?

Alle går vi gjennom sorg i løpet av livet. Sorg er vår reaksjon på å miste noen (eller noe). Vi har lidd et tap. Sorg er i utgangspunktet et normalpsykologisk fenomen, mens det for noen kan bli lengervarende og over svært lang tid gjøre det vanskelig å fungere i hverdagen. Da kaller vi det komplisert sorg – et fenomen vi skal beskrive senere på siden. Først vil vi ta utgangspunkt i sorg og hva som kjennetegner «normal» sorg. Du vil bli presentert for den førende forståelsen av sorg, nemlig Stroebe og Schuts Dual Process Model, eller Tosporsmodellen, som den ofte kalles på norsk. Deretter vil vi se nærmere på komplisert sorg og risikofaktorer for komplisert sorg, og til slutt hva som kan indikere at du har behov for faglig hjelp og støtte i sorgprosessen.

Vanlige sorgreaksjoner

Selv om sorg er en normalpsykologisk prosess, er det ikke èn måte å sørge på.
Vi sørger på forskjellige måter, og sorgen kan også oppleves forskjellige fra person til person. Hvordan vi sørger vil blant annet være påvirket av måten tapet skjedde på, våre tidligere erfaringer, hvordan vi vanligvis forholder oss til (ubehagelige følelser), familieklima, vår alder, om vi har opplevd tap tidligere, hvor gamle vi er, samt mer variable faktorer som dagsform, humør, osv. Noen reagerer sterkt tidlig i sorgprosessen, mens hos andre kommer reaksjonen først senere. Noen (ca 15%) utviser ikke sorgreaksjoner i det hele tatt, men ser likevel ut til å klare seg helt fint over tid.

Det er ikke uvanlig at man opplever følgende reaksjoner:

  • Vansker med å tro at det virkelig har skjedd
  • Fysisk utmattelse
  • Intens savn og lengsel etter den avdøde
  • Sterke følelser som for eksempel sorg, skam, redsel og sinne
  • Økt irritabilitet
  • Indre uro
  • Vansker med å konsentrere seg
  • Grubling og bekymring
  • Søvnvansker (lang innsovningstid, hyppige oppvåkninger, mareritt)
  • Plutselige «bølger» av sorg som slår inn

Hvordan mestre sorg: Pendling mellom tapsorientert- og gjenoppbyggingsorientert mestring

Tidligere trodde man at sorg forløp i bestemte stadier. Nyere forskning har vist at dette ikke stemmer. Ekteparet og psykologene Margareth Stroebe og Henk Schut, har vært foregangspersoner innenfor nyere sorgforskning. Sammen kom de på 1990-tallet ut med Tosporsmodellen for forståelse av sorg (Dual Process Model of Bereavement). Av noen forskere har den blitt kritisert for å ha et for ensidig fokus på individet, og Stroebe og Schut oppdaterte derfor modellen i 2011, for også å inkludere det viktige familieperspektivet.

Tosporsmodellen for mestring av sorg illustrert
Tosporsmodellen for mestring av sorg (revidert) (Stroebe & Schut, 2011). Klikk for større versjon.

Som modellen illustrerer er det en forutsetning for adaptive sorgprosesser at man kan gå ut og inn av sorgen. Slik sørging innebærer pendling mellom tapsorientert og gjenoppbyggingsorientert mestring. Når tapet akkurat har skjedd er det naturlig at man store deler av tiden er «i» selve tapet store deler av tiden. Gradvis vil det bli lettere å gå ut og inn av sorgen, og pendle mellom å gå nær tapet, det å ta hverdagen tilbake, og gjenoppta hverdagslige rutiner. Familie har fått stor plass i modellen, og det finnes etter hvert mye forskning på hvor viktig sosial støtte er i en sorgprosess, og her er familien og det innerste sosiale nettverket helt sentralt.

Mange synes det er vanskelig å støtte sørgende i en sorgprosess og kan lett trekke seg unna eller komme til å komme med utsagn som oppfattes sårende for den eller de etterlatte. Vi har skrevet om 5 måter du kan hjelpe sørgende på.

Hvor lenge varer sorg?

Også her er det ingen fasit. For noen kan sorgen vare lenge, mens den for andre ikke gjør det, eller ikke melder sin ankomst i det hele tatt. To gode metaforer på sorg blir ofte brukt.

Den første omhandler å se sorg som bølger som i starten er svært høye og brutale, og slår inn uten mellomrom. Med tiden blir bølgene noe lavere, og det blir lenger tid imellom dem.

En annen god metafor er å se sorg som et blødende sår som i starten væsker og gjør svært vondt. Etter hvert kommer det skorpe på søret, og det gjør ikke like vondt lenger. Skorpen faller av innimellom
og det gjør vondt, men ikke like vondt som tidligere. Til slutt setter skorpen seg og såret gjør ikke vondt lenger. Tilbake sitter man igjen med et arr, som ikke gjør vondt å berøre – på samme måten som man med tiden i sorg sitter igjen med de gode minnene, mens det vonde kommer mer i bakgrunnen.

I sorg leger ikke tiden alle sår, men tiden er en god hjelper. Selv om man som etterlatt kan oppleve at det går langsomt, så vet vi fra forskning og klinisk praksis at sorg vanligvis blir bedre med tiden, og at det finnes god profesjonell hjelp dersom det ikke gjør det. Igjen kan vi trekke noen linjer på gruppenivå:

I den umiddelbare fasen etter at man har mistet noen – «sjokket» – er det vanlig at man opplever både nummenhet og uvirkelighetsfølelse. Mange forteller at sjokket kan virke som et lokk på følelsene, slik at følelsene etter de første dagene eller den første uken faktisk kan øke i intensitet. Begravelser og bisettelser kan være ritualer som endelig stadfester vedkommendes død, og gjør at uvirkelighetsfølelsen avtar, og
savnet øker.

I ukene og månedene som følger ser vi forskjellige reaksjonsmønstre. Noen er opptatt av kjapt å komme seg tilbake på jobb igjen, mens andre er helt sykmeldt eller gradert sykmeldt. Behovet for dette vil være individuelt, og igjen blant annet avhenge av de individuelle faktorene vi nevnte øverst på siden.

Mange som har opplevd svært dramatiske og uventede tap forteller om de 3-9 månedene etter tapet som det verste, fordi det har gått mer og mer opp for en at den døde ikke kommer tilbake, det beskyttende sjokket har avtatt, og man begynner å forsøke å venne seg til en hverdag uten den avdøde. Da kan smerten og savnet etter den avdøde bli svært intenst. Som sagt, så er ingen sorgreaksjon lik, og sorg tar den tiden det tar. Det avgjørende er at man i denne perioden ser en helt/gradvis tilbakeføring til hverdagen hvor man helt eller delvis har gjenopptatt hverdagslige gjøremål og finner mer glede og mening i hverdagen. Noen kan oppleve at sorgen fortsetter å være fastlåst, og da kan vi snakke om det vi kaller komplisert sorg, mer spesifikt forlenget sorgreaksjon. Her følger litt om ulike former for det vi kaller komplisert sorg.

Komplisert sorg

Hva er komplisert sorg?

Når vi snakker om komplisert sorg her omtaler vi følgende begreper som viser til forstyrrelse av «normal» sorg:

  • Forlenget sorgreaksjon (prolonged grief disorder), som nå er en diagnose i diagnosesystemet helsepersonell forholder seg til  i Norge, nemlig WHOs ICD-11 (International Classification of Diseases 11th ed.)
  • Forsinket sorgreaksjon, hvor reaksjonene kommer sterkt, men lenge i etterkant av tapet
  • Traumatisk sorg, hvor tapet er svært traumatisk og traumeelementene forstyrrer bedring

Felles for de to første begrepene er at sorgen blir langvarig (som minimum utover 6 måneder etter tapet), og er så sterk at den sørgende ikke klarer å gjenoppta hverdagen igjen. Traumatisk sorg betegner typisk dødsfall som skjer på svært dramatisk vis, hvor man i tillegg til sorgreaksjonen, også opplever sterk grad av traumesymptomer.

Det som hovedsakelig kjennertegner komplisert sorg er at sorgen er vedvarende og over tid fremstår med kraftigere intensitet enn et «normalt» sorgforløp. Intens savn etter og overopptatthet rundt den avdøde er også vanlig ved komplisert sorg. Dette ledsages av intens emosjonell smerte, ofte i form av tristhet, skyld, bitterhet, sinne, benektelse og vansker med å akseptere tapet. I tillegg oppleves det vanligvis som om man har mistet en del av en selv, vansker med å kjenne glede, følelsesmessig nummenhet, og vansker med å opprettholde dagligdagse aktiviteter. Denne formen for sorg har en svært kraftig påvirkning på personens fungering både personlig, i familien, sosialt, på skole, på jobb, eller på andre viktige arenaer i den etterlattes liv.

Man regner at ca 10-15% av alle etterlatte har kompliserte sorgreaksjoner. Ved plutselige, brå og traumatiske dødsfall er denne raten langt høyere. Eksempelvis undersøkte Senter for Krisepsykologi foreldre til drepte etter Utøya-terroren i 2011. Tre år senere utviste hele 71% av de etterlatte foreldrene symptomer på komplisert sorg.

Hva kan gjøre sorgen komplisert?

En lang rekke faktorer påvirker sorgprosessen og hvordan denne forløper. Her forsøker vi å oppsummere noen av de risikofaktorer vi kjenner fra sorgforskning.

Intrapsykiske aspekter:

  • Tidligere traumatiske erfaringer øker sjansen for komplisert sorg
  • Grad av opplevd hjelpeløshet i dødssituasjonen har sammenheng med risiko for komplisert sorg i etterkant
  • Tidligere psykiske vansker øker risiko
  • Utrygg tilknytningsstil øker risikoen for komplisert sorg
  • Personer som skårer høyt på personlighetstrekket nevrotisisme (en hang til grubling og bekymring), ser ut til å være mer sårbare for komplisert sorg i etterkant av tap

Sosiale og familiære aspekter:

  • Nærhet i relasjon er en risikofaktor – jo nærmere, jo større risiko for at etterlatte utvikler kompliserte sorgreaksjoner. Foreldre som mister barn er et eksempel.
  • Lite opplevd sosial støtte er assosiert med større risiko for komplisert sorg
  • Liten grad av emosjonell åpenhet i familiemiljøet gir økt risiko

Aspekter ved måten tapet skjer på:

  • Brå og plutselige tap av unaturlige årsaker gir større risiko for komplisert sorg
  • Ved plutselig tap ga det å finne den avdøde større risiko for komplisert sorg i ettertid
  • Voldsomme og dramatiske dødsfall ga økt risiko for komplisert sorg

Trenger jeg hjelp til min sorg?

I terapi vil man først gå inn og behandle sorgen dersom denne vurderes å være maladaptiv, det vil si utover det vi kan forvente av «normale» sorgreaksjoner. Det vil si at den må ha vedvart, ofte med uforminsket styrke, en god tid etter tapet har forekommet. I tillegg må den gå utover livskvalitet og hverdagen. Når sorgen har låst seg på denne måten, trenger du profesjonell hjelp.

Typiske indikasjoner på at du kan ha en behandlingstrengende sorg kan være:

  • At intensiteten i sorgen fortsetter med uforminsket eller økt styrke flere måneder etter tapet
  • At du nærmest konstant og ufrivillig gjenopplever tapet lenge etter det har skjedd
  • At du ikke klarer å gjenoppta hverdagslige aktiviteter
  • At livet føles meningsløst
  • At du ruminerer (grubler) over tapet timevis hver dag

Dersom dødsfallet har vært dramatisk, eller det har trigget andre minner om lignende traumatiske situasjoner du har opplevd, kan du ha behov for traumespesifikk terapi. Typiske etterreaksjoner etter traumer som påtrengende sanseinntrykk, kroppslig alarmberedskap, unngåelse av ting/steder/personer, og en generell følelse av utrygghet, vil kunne legge seg som et «lokk» over tapet, og gjøre at du ikke får bearbeidet det. Det finnes svært gode og effektive behandlingsmetoder for traumer, f.eks. EMDR. Du kan lese mer om traumer på våre kompetansesider, eller lære mer om posttraumatisk stresslidelse (PTSD) i dette fyldige blogginnlegget vi har skrevet.

Onlinepsykologene har svært godt kompetanse på behandling av sorg og traumer. Du kan enkelt bestille time ved å klikke på linken under.

Har du behov for hjelp til dette eller andre psykiske helseplager?