Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 1

Både skam og skyld er følelser vi alle sammen opplever ganske ofte. Disse ubehagelige følelsene dukker opp hvis vi har gjort noe galt, eller som et resultat av at vi opplever oss selv som «feilvare» eller «mangelvare» – vi skammer oss over den vi er, og vil helst være usynlige for andre.

I denne artikkelen vil vi lære deg å skille mellom når du føler skyld og når du føler skam, og bedre forstå disse følelsene.
Er det ofte at du får dårlig samvittighet eller føler skyld? Kjennes det ofte som om du er «feilvare», eller annerledes? Våre erfarne psykologer kan hjelpe deg. Vi har ingen krav til henvsining, og har tilgjengelige tider både dag, kveld og helger. Du kan enkelt bestille på vår bestillingsside.

Skamfølelse kommer i mange ulike former og kan være både konstruktivt og destruktivt. Særlig når folk oppsøker hjelp i terapi eller sliter ensomme i sitt ikke så «stille sinn» er skam svært sentralt. Det mange derimot ikke er klar over er at skammens også nokså ubehagelige «søster» Skyld i mange tilfeller er en viktig følelse å få kontakt med. Både i nære relasjoner og i terapi.

For å forstå hvorfor må vi gjøre et godt stykke opprydningsarbeid i vårt begrepsapparat og forståelse av disse to begrepene. For det er lett å blande disse to følelsene.

Ulike former for skam

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 2
Skam er en sosial følelse som oppstår når vi ser oss selv med andres øyner og opplever det vi ser som negativt.

Skam er en sosial følelse som oppstår i møte med den tenkte andre – når vi ser oss selv i den andres øyne og opplever/er redd for at vi blir vurdert som et uattraktivt/«feil» objekt.

Vi har mange synonym dvs beslektede ord for skam som kan bære på viktige nyanser ut ifra kontekst, intensitet og kultur. Skam kan fungere som en samlebetegnelse for:

  • Når man er «klein» og flau
  • Selvbebreidelse og selvstraff
  • Er streng og har høye krav, ideal, ambisjoner –
    bruker ofte imperativ og sier til seg selv at jeg «må/bør/alltid/aldri»
  • Selvkritikk og de-evaluering av seg selv
  • Dårlig selvtillit
  • Lav selvfølelse
  • Dårlig selvbilde
  • Følelse av lav selvverdi og at man ikke er
    «verdt noe godt»

Når vi kjenner skam på kroppen kan vi:

  • Unngå øyekontakt (ønsker ikke å se seg selv i
    den andres øyne)
  • Er veldig vár for andres reaksjoner, perspektiv
    og vurderinger
  • Tar hele tiden metaperspektiv og ser seg selv
    utenfra med andres strenge øyne
  • Henger med hodet og overkroppen – og gjør/føler
    seg liten
  • Rødmer og blir varm i fjeset
  • Unngår og unnviker andre og situasjoner
  • Føyer seg og underkaster seg andres vilje og
    ønske
  • Kan være sint, de-evaluerende og kritisk mot seg
    selv

Når vi har gjort noe galt føler vi normalt sett skyld overfor den vi har såret. Den ubehagelige følelsen av dårlig samvittighet over egne handlinger kan derimot ofte også slå over i følelsen av skam eller andre følelser som sinne eller tristhet i stedet for å motivere til reparasjon og forsoning.

Der skylden ofte har fokuset på å gjøre godt igjen og på den vi har såret omhandler skammen ofte at man bebreider seg selv og holder fokuset på det vi har gjort feil og hva dette «forteller» om oss selv. Noen personer kan også grunnet personlighet, oppvekst eller ekstreme situasjoner bære på en kronisk dårlig samvittighet som ofte ikke er berettighet.

Som innledningsvis nevnt og som vi skal se nærmere på kan skam være både konstruktiv og destruktiv.

Den selvbevarende skammen

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 3
Konstruktiv skam er selvbevarende og når man tar ansvar gjøres den om til skyld og et ønske om å reparere og forsone.

I rett «dose» og kontekst er skam selvbevarende. Skammen kan hindre oss i å blamere oss dvs bryte flokkens normer og regler.

For da kan man i verste fall risikere å bli deevaluert, latterliggjort, kritisert, angrepet, oversett, avvist og utstøtt.

I største deler av flokkdyret Homo Sapiens over 200.000 år gamle historie har det å bli utstøtt vært ensbetydende med død. Vi var totalt avhengige av hverandre for å overleve. Som spedbarn og barn er vi fortsatt totalt avhengige av andre for å utvikle oss og overleve.

De avhengiges kamp

Det er viktig å huske på at mange mennesker – med fysiske og mentale funksjonsnedsettelser og sykdommer, psykiske lidelser, rusavhengighet og/eller er uføretrygdet – også i voksen alder er svært avhengige av andres hjelp for å trives og overleve.

Dette medfører utfordrende situasjoner der man er redd for at man støter fra seg de man er totalt avhengig av enten det er snakk om nære relasjoner, hjelpere eller helse- og trygdesystemet.

Ofte kan man da undertrykke egne behov, ikke si ifra og i verste fall finne seg i ting som går på bekostning av egen integritet og behov. Man er prisgitt den andre og tvinges til å føye seg, tilpasse seg og underkaste seg – fordi alternativet er enda verre. Skal man «stå på kravene» og rettighetene man har og trenger men risikere å bli oppfattet som «kravstor», «vanskelig» og «utakknemlig». Skal man f.eks være «hyggelig» og «forståelsessfull» og tillate at hjelperen tar seg fri selv om det har store kortsiktige konsekvenser, eller risikere enda større langsiktige konsekvenser i form av at vedkommende sier opp?

Mennesker er som blekkspruter

Slik som blekkspruter kan vi ut ifra konteksten endre form, utseende eller hjemme oss på innfløkte måter til og med «rett foran nesa» på andre.

Basert på de ovennevnte eksemplene er det tydelig at det er hensiktsmessig og tilpasningsdyktig å være vár på potensielle situasjoner hvor man kan bli deevaluert og avvist. Dette opplever vi bevisst som nervøsitet/angst, selvbevissthet og analysering i møte med andre.

Derfor har mange av oss blitt «mestere» i å skjule og fremstå annerledes enn det vi føler er tilfellet på innsiden.

Kanskje skjuler vi en smerte, sorg, ensomhet, frustrasjon, et tap, savn, vonde minner o.l? Fordi vi frykter negative reaksjoner som avvisning eller latterliggjøring holder vi det for oss selv. Ofte hjemmer vi det så godt at vi til og med klarer å holde det på avstand fra oss selv.

"Falskt selv"

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 4
For å dekke over skam og sårbarhet utvikler vi ofte ulike former for «falske» selv.

Winnicott, en britisk barnepsykiater, omtalte denne tendensen som at vi utvikler «falske selv» i form av roller, fasader og væremåter. De er «falske» fordi man forsøker å være noen som man tror andre vil at vi skal være eller fordi vi beskytter og dekker over noe sårbart.

Det er med andre ord menneskelig å skjule og å være vár på andres vurdering.

Sannsynligvis er det en viktig egenskap fordi det kan være en reell risiko for å bli avvist, sviktet, latterliggjort og utstøtt. Det er derfor vi har behov for tillit til den andre personen vi åpner oss opp for og kan dele og utvikle vårt «ekte selv» med.

Begrep som «ekte» og «falskt» selv blir fort veldig uheldig i denne konteksten. For hvis man allerede har en tendens til å ha en sterk indre de-evaluerende kritiker vil disse begrepene også bli til nye selvskadende verktøy: «Jeg er IKKE ekte NOK», «det var det jeg visste – jeg er FALSK». Det er ikke hensikten og ikke ønskelig.

Som vi skal se kan slike autentisitetsideal paradoksalt nok raskt bli ganske selvdestruktive. Som en ulv i fåreklær kler vår indre kritiker seg i fine og viktige ideal og verdier og som en trojansk hest kommer den seg nok en gang på vår innside bare for å krige og beleire.

Men man mister kontakten med seg selv og sin identitet.

Kampen mot skammen - kompensering

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 5

Når vi har kompenserende atferd – dvs dekker over noe man opplever som negativt med noe som man tror vil bli oppfattet som positivt som f.eks klesstil, væremåte, resultater/suksess, de «riktige» vennene/posisjonene, popularitet o.l – da kan ofte en skamfølelse ligge under.

Men i stedet for å gi opp og underkaste seg skammen har man begitt seg ut på et «våpenkappløp» og rustet seg opp til kamp for å vise vår «indre kritiker» at den har feil og at man er «god nok».

For noen kan dette fungere, imens for andre kan det være slitsomt og man er redd for å bli «avslørt» eller å feile.

Andre vanlige strategier mot skam er å døve den ned med rusmidler, alkohol, overtrening, overspising, sult eller å distrahere seg med annet stimulerende input.

Det å eksternalisere skammen dvs kritisere og angripe andre i stedet for å forholde seg til egen skam og underliggende umøtte behov er også utbredt.

Den destruktive skammen

Selv om skam er viktig for å ivareta oss selv og vår plass i flokken blir den fort destruktiv.

Derfor er det viktig å finne et sunt balansepunkt mellom reelle grunner for å bli skamfull – der skammen hindrer oss i å bryte flokkens normer – og når skammen er for dominerende og innskrenkende.

Eksempler på situasjoner der skammen er viktig og ideelt sett trigges i forkant og hindrer oss er når man:

  • er utro,
  • stjeler,
  • er voldelig,
  • trakasserer,
  • latterliggjør,
  • mobber,
  • lyver,
  • baksnakker og lignende.

Men når skammen hindrer oss i å gjøre de tingene man:

  • drømmer og fantaserer om,
  • ønsker, har ambisjoner om og vil
  • eller hindrer oss i å være åpne og ærlige om noe som er vondt og sårbart

Da blir livene våre begrensede og ensomme med få seirer og lite intimitet. Dette er dessverre utbredt i vår jantelovskultur.

Skamidentitet

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 6

Dessverre kan våre skamfulle selvbilder være så overidentifiserte (syntone) at vi som «fisken om vannet – som ikke legger merke til noe som er der hele tiden og gjennomsyrer oss – før vi er på land».

Vi ser ikke at skam er noe som vi påfører oss selv og viderefører noe som andre har påført oss tidligere:

«Jeg bare ER slik», «Jeg har ALLTID vært slik», «det er UMULIG å endre meg», «jeg vil ALDRI kunne endre meg».

I en sterk skamidentitet kan man føle at man «ER»:

  • Helt «feil»
  • «Råtten»
  • «Skitten»
  • Mislykket
  • Uinteressant
  • Uelskbar

Det kan bli altoppslukende og i sterkere doser kan man føle at man ikke fortjener noe godt eller å få det bedre.

I verste fall kan man kjenne og mene at man «fortjener» straff og begynner både mentalt, verbalt og fysisk å gjennomføre et strengt, selvtorturistisk regime.

Det er helt avgjørende når man jobber med skam i ulike former at man skaper en avstand mellom skambildet og seg selv (gjøre det «dystont»).

Slik kan man se at det er en mekanisme hjernen har lært seg som en forsvarsmekanisme. Noe som kan fungere på kort sikt men har store konsekvenser på lang sikt.

Skam som innovervendt sinne

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 7
Skam forstås i psykodynamisk terapi som et innovervendt sinne som et selvoffer og beskyttelse av dem man er glad i.

Skam forstås i mange tilfeller i psykodynamisk terapi som et innovervendt sinne.

Man har lært tidlig i barndommen at å uttrykke sinne, overfor som oftest omsorgsgiver, kan medføre negative reaksjoner innvendig og utvendig.

Innvendig opplever vi skyld for at vi er sinte på noen man samtidig er glad i.

For å unngå skyldfølelsen de konfliktfulle følelsene medfører lærer vi at:

  1. Følelser av sinne og sårbarhet/nærhet/intimitet blir angstvekkende.
    – Dvs kroppens alarmsystem varsler fare når disse følelsene/relasjonene oppstår.
  2. Deretter utvikler vi ulike forsvarsmekanismer for å regulere angsten. – Dette kan skje ved at man f.eks undertrykker følelser og distanserer seg fra seg selv og andre.

Dette fungerer som sagt på kort sikt og særlig i barndommen hvor vi er helt avhengig av foreldrenes omsorg og «nåde». Men dette kan potensielt ha store konsekvenser på lang sikt i form av psykisk lidelse.

Internaliserte foreldre

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 8
Skam omhandler ofte at den strenge stemmen til en omsorgsperson internaliseres og blir til en «sannhet».

Vår «indre kritiker» eller «styggen på ryggen» som det populært blir omtalt som tar ofte form av en person vi har vokst opp med.

Det er som om din far, mor eller annen viktig omsorgsperson har flyttet inn i hjernen din og fortsetter med:

  • å stille høye og strenge krav i form av ideal, livsstil, partnere, væremåte, tenkemåte, livsvalg og/eller ambisjoner
  • å indirekte kommunisere at du ikke er verdt noe med neglisjering med å overse, avvise, ikke vie interesse eller oppmerksomhet – å ikke bli levd inn i
  • å direkte kommunisere at du ikke er verdt noe med kritikk, de-evaluering og/eller latterliggjøring
  • fysisk og psykisk vold

Vi behandler oss selv ofte slik som vi selv ble behandlet. Men med tiden er det blitt vanskeligere å se at du har tatt over pisken og slår selv.

Da er det viktig å innse at det er feil, urettferdig og ufortjent for det kan mobilisere og inspirere til å ta et oppgjør, sette sunne grenser og selvhevde egne umøtte behov og verdier.

Det er også et viktig utgangspunkt for å bearbeide sorgen og smerten, og å lære å behandle seg selv bedre med selvmedfølelse, aksept og verdighet.

Hvordan jobbe med skam og innovervendt sinne

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 9
Vi kan frigjøre oss fra de isolerende «boblene» av skam som vi ble født inn i ved å ta et innvendig og utvendig oppgjør.

Når vi bebreider oss selv, er strenge, selvkritiske og/eller selvstraffende kan et viktig spørsmål være

«Hvem er det du beskytter når du vender sinnet ditt innover? Hvor hører dette sinnet egentlig hjemme?»

For noen kan disse spørsmålene være frigjørende og inspirere til reelle konstruktive oppgjør og konfrontasjoner.

I andre tilfeller har man ikke tillit nok til den personen det gjelder eller man kjenner at sinnet er så angstvekkende og sterkt at det ikke ville blitt konstruktivt – da kan terapi være til hjelp for å bearbeide det.

Som oftest er det å være sint på noen som man samtidig er glad angstvekkende, vondt, «ulovlig», lammende og man lærer seg å holde avstand, undertrykke sinnet eller å undertrykke tilknytningsfølelsene av nærhet, intimitet og sårbarhet.

Men hvor lenge vil denne strategien fungere? Er den kortsiktige gevinsten verdt den langsiktige prisen?

Psykisk lidelse er et kjærlighetsoffer

Innovervendt sinne er svært utbredt i psykiske lidelser men også for folk flest.

Slik sett kan psykisk lidelse forstås som et offer i kjærlighet – vi beskytter de man er glad i ved å ofre seg selv.

Det er som om den delen av oss som er den gode sønn, datter, kjæreste, partner og venn kaster seg i vegen for sinnet til den delen av oss som er såret, traumatisert, skremt, skadet, neglisjert, latterliggjort, kritisert, sviktet eller utstøtt.

Det er som om vi har en stor sint bjørn inni oss selv som vi konstant kjemper imot ved å distrahere den, bure den inne eller rett og slett la den ta oss i stedet for den vi er glad i.

Dette ser de fleste ikke på utsiden og det er ingen som gir takknemlighet eller medfølelse for denne indre slitsomme, angstvekkende og selvutslettende kampen.

De ser bare prisen og konsekvensen dette har i form av:

  • mental og fysisk fraværenhet,
  • utslitthet,
  • avstandsskapende overfladiske tema i samtaler eller
  • tydelige signaler om å holde avstand som oppfattes som at man er «vanskelig av seg».

De ser ikke det dyrebare kjærlighetsofferet som du gjør mot deg selv for dem. Og ville de egentlig ha ønsket det for deg?

Uansvarlighet: Når tilknytningssystemet "skrus av"

Andre velger ikke «selvofferets vei» og oppfører seg i stedet uansvarlig og respektløst overfor andre.

En strategi er «å skru av tilknytningssystemet» slik at man blir «kalde» og «avstumpede». Da fjerner man den indre konflikten for å unngå skyld og kan lett romme sinnet sitt uten angst og skyld.

Slik kan man tillate seg utblåsende og potensielt de-evaluerene eller skadelige utsagn og handlinger.

Fraværet av den indre konflikten er som oftest kortsiktig – og så blir man gjeninnhentet av skylden som igjen fort motiverer skam og behovet for å eksternalisere eller døve det ned.

Skam kommer i veien for reparasjon og forsoning

Vi kan nok alle kjenne oss igjen i forskjellen på når noen som forsøker å reparere noe de har gjort overfor oss og de ikke klarer å romme våre følelser.

I stedet er de svært selvbebreidende eller i forsvar – de beskytter seg mot den vonde skyldfølelsen sin. Men en reell forsonelse blir vanskelig.

Til motsetning etterfølger skyld ofte skam i en konstruktiv og ansvarsfull reparasjons- og forsoningsprosess.

Skyld

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 10
Anger, skyld og behovet for tilgivelse og forsoning er universelle menneskelige følelser og behov uavhengig av religiøse tradisjoner.

Hvordan skille skam og skyld?

Som presentert innledningsvis sammenblandes ofte skyld med skam.

Dette er det flere grunner til:

  1. Fra skam til skyld: Når vi har reell skam og ønsker å ta ansvar for hva vi har gjort kjenner vi som oftest på skyld i form av anger og dårlig samvittighet. Dette medfører et behov for å gjøre det godt igjen, reparere, skape forsoning og ideelt sett så får man tilgivelse. For at denne prosessen skal resultere i forsoning og tilgivelse er det som oftest viktig at offeret/den fornæmede opplever at den «skyldige» har oppriktig skyld. Dette vurderes ut ifra kroppsspråk, de rapporterte følelsene av smerte/dårlig samvittighet/anger.
  2. Skyld dekkes ofte raskt over av skam eller av andre forsvar slik at mange ofte ikke får kjent på skyldfølelsen. Man blir raskt tilbaketrukken, selvbebreidende, selvkritisk, bitter og selvstraffende. Dette kommer i veien for den indre og ytre reparasjons- og forsoningsprosessen fordi fokuset er på hva man selv gjorde galt og ens negative reaksjoner overfor en selv. Dette skjer i stedet for at man vier fokus på den som man utsatte for noe vondt og vedkommendes opplevelse av det. For når vi kobler på vårt empatiske tilknytningssystem vil vi også kjenne på skylden for at vi såret noen vi er glade i.
  3. Viktig forskjell mellom å være og å gjøre: I skamfølelsen ER vi feil og kan ikke «gjenopprettes». I skyld har vi GJORT en feil som gir handlingsrom og mulighet for å gjenopprette.

Reell bevisst skyld

Et annet viktig skille er mellom reell bevisst skyld, her og nå i øyeblikket, versus en gammel «uskyldig» skyld. Sistnevnte bærer man ofte med seg slik at det kan komme i veien for følelser, relasjoner og situasjoner i nåtiden.

Reell skyld er alltid viktig å identifisere slik at man kan starte en reparasjons- og forsoningsprosess som ideelt sett kan lede til tilgivelse.

Det å ta innover seg konskevensene til sine handlinger og hva det har påført den andre – samtidig som man bevarer seg selv – og gir rom innvendig til:

  • skyldfølelse
  • ansvarsfølelse, og
  • anger

og skaper rom i relasjonen til å reparere, forsone og kanskje tilgi.

For å identifisere om en skyldfølelse er reell så kan man realitetsorientere seg og ta den andres perspektiv:

  • Hadde jeg ønsket og forventet at den andre hadde forsøkt å gjøre det godt igjen dersom hen hadde gjort dette mot meg?
  • Hadde det vært på sin plass eller vært unødvendig og overdrevent?

Hvis det er vanskelig å ta det perspektivet overfor seg selv – at andre kan være skyldig overfor oss – forsøk å se for deg at det er en person som du er glad i som ble utsatt for det aktuelle.

  • Hadde du ønsket på hens vegne at en reparasjons- og forsoningsprosess ble satt i gang?

Prematur og moralistisk tilgivelse

Det er viktig å vite at man aldri «må tilgi» noen og at det er forskjell på pliktfull, selvneglisjerende og idealistisk/moralistisk tilgivelse og en tilgivelse etter en indre prosessering av konfliktfulle følelser. Førstnevnte kan være veldig selvdestruktiv. Det er ikke alt som kan eller skal tilgis.

Men vi kan likevel bearbeide det meste innvendig og i en trygg relasjon slik at hatet, bitterheten og naget ikke tærer oss opp.

Hjernen er en "simuleringsmaskin"

Vår hjerne er en «hypotesemaskin» dvs at den hele tiden ubevisst – og av og til bevisst i drømmer eller fantasien – utspiller ulike «hva hvis»-scenario.

Hjernen vår gjør dette for å kunne forutsi og predikere fremtiden basert på fortidens erfaringer, vår kunnskap og selvinnsikt. Slik kan hjernen vite hva den sannsynligvis bør og ikke bør gjøre.

Hjernen vet også om vårt aggressive, voldelige og destruktive potensial.

Basert på dette kan den iscenesette/simulere uendelige situasjoner der vi skader og sårer andre folk – også de vi er glad i.

Som oftest skjer dette ubevisst men vi kan alle få tilgang til disse fantasiene i drømmer, impulser, assosiasjoner og under affekt. Dette kan naturligvis være ubehagelig og skremmende for oss men er helt normalt og forståelig.

Ubevisst "gammel" uskyldig skyld

Dessverre vet mange av oss ikke at dette er normalt og forståelig, og ofte er ikke den intellektuelle innsikten sterk nok til at vi likevel klarer å akseptere selve følelsene, impulsene og bildene i oss.

Dette er særlig tilfellet hvis man har opplevd traumatiske relasjoner.

Traumer trigger sterke og primitive aggressive følelser. Jo flere potensielle traumatiske situasjoner vi har opplevd i livet jo større sjanser er det for at disse ubevisste simuleringene føles truende, angstvekkende og nærmer seg «overflaten».

Fordi man potensielt faktisk måtte eller ønsket å kjempe for livet eller å hevne seg blir skyldfølelsen mer og mer realistisk – selv om man aldri har gjort noe.

Tanken og følelsen på «hva kunne ha skjedd» – dersom man ikke ble passiv, undertrykte, avbrøt, trakk oss tilbake, ble innesluttet, dissosierte, ble distansert eller vendte sinnet innover – kan være angstvekkende og smertefull.

Gjentatte ganger har vi i vår ubevisste fantasi såret, skadet og drept de vi samtidig elsker.

  • Dette er forferdelig fordi vi samtidig er avhengig av ens foreldre for å overleve selv.
  • Dette er forferdelig fordi vi samtidig er empatiske medmennesker.
  • Dette er forferdelig fordi vi har våre verdier.
  • Dette er forferdelig fordi vi potensielt også elsker den vi samtidig hater.

Den terapeutiske skyldfølelsen

Våre konfliktfulle følelser og «ulovlige» simuleringer skaper bevisst og ubevisst angst og skyld – men skylden er som oftest ikke reell (gyldig eller legitim) fordi:

  • Man har aldri utført handlingen.
  • Det er heller ikke vår skyld at vårt menneskelige og dyriske aggressive potensial finnes, eller
  • At det ble egget og trigget av, og overfor, en annen person som vi potensielt også elsker.

Derfor kan det å få bevisst tilgang til den «simulerte» «uskyldige» skylden (nevrotisk skyld) være en terapeutisk og frigjørende prosess. Man frigjøres fra sin ufortjente fengselsstraff og trenger ikke forsvarene lengre.

Når den ubevisste skylden er prosessert vil våre nåtidige følelser også frigjøres. Så når man blir sint for noe her og nå vil ikke fortidens «spøkelser og skjeletter gjenoppstå fra den simulerte kirkegården for å hjemsøke deg» som det kan gjøre når ubevisst skyld ikke er bearbeidet.

Oppsummert vil prosessering av ubevisst skyld være bra for:

  • Ditt nåtidige sinne kan i større grad bli konstruktivt og kontrollerbart fordi et gammelt sinne er bearbeidet.
  • Når våre nåtidige følelser ikke er sammenkoblet med gamle følelser får vi mindre angst og har dermed ikke behov for forsvarene våre lengre.
  • Når vi ikke lengre har behov for å distansere og distrahere oss, unnvike og unngå eller å undertrykke – blir vi i mindre grad ensomme, hjelpesløse og deprimerte.
  • I stedet kan vi både være åpne, ærlige, sårbare, intime, lekende, grensesettende, selvhevdende og selvrealiserende.

Urealistisk skyld - Å rydde opp i skyldfordelingen

Mange kan bære på urealistiske mengder skyldfølelse – da kan det være viktig å sortere og refordele skylden. Når vi refordeler skylden gjør vi som beskrevet overfor – man kan ta et indre eller ytre oppgjør med de som faktisk er skyldige.

En tilnærming for å sortere skyld kan være slik:

  1. Er det min skyld at universet er som det er? (kosmologisk skyldforlatelse)
  2. Er det min skyld at jeg ble født som menneske i mitt liv? (eksistensiell skyldforlatelse)
  3. Er det min skyld at jeg som menneske har indre konflikter mellom «egoistiske» aggressive følelser og impulser og «altruistiske» tilknytnings- og tilhørighetsfølelser?
    (evolusjonær skyldforlatelse)
  4. Er det min skyld at et annet menneske har trigget min primitive aggresjon (som alle mennesker har et medfødt potensial for)? (traumatisk skyldforlatelse)

De fleste vil være enige i disse punktene og slik kan man rydde opp i urealistisk skyld og forhåpentligvis sette seg fri fra et selvpåført fengsel og torturkammer.

Både for personer med og uten en gudstro (sistnevnte kan for punkt 1 til 3 kanskje vende sinne overfor sin skaper?) er punkt 4 trolig viktigst.

Dette fordi våre følelser primært sett er relasjonelle og vår indre konflikt omhandler som nevnt et sterkt sinne i retning av et annet menneske – dette er vanskelig grunnet:

  • Våre verdier
  • Vår medfødte empatiske og medfølende hjerne (tilknytningssystemet)
  • Vår avhengighet av andre for å overleve (man setter seg selv i livsfare hvis man kvitter seg med den andre – slik paralyseres man av to motstridende følelser og impulser)
  • Vår nære relasjon og følelser til den personen vi også er sint på

Skyld i terapi

Skam og skyld: Lær å håndtere og skille dem 11
Skyld i terapi kan medføre indre og ytre forsonelse og gi rom til økt selvmedfølelse.

Skyld er den følelsen som muliggjør at vi kan være hele mennesker, ikke bare på et intellektuelt og ideologisk nivå, men på et erfaringsbasert følelsesnivå. Mange forsøker å si til seg selv at det er «greit» og at vi «aksepterer» oss selv uansett hva vi er eller hva vi gjør. Dette kan være fine verdier som samtidig fort kan dekke over konfliktfulle følelser slik at vi paradoksalt nok ikke får bearbeidet dem.

I psykodynamisk terapi som ISTDP kan man erfare på et kroppslig nivå at vi mennesker også har dyriske aggressive følelser og impulser overfor noen som man samtidig er glade i. Dette vil i starten være angstvekkende og potensielt skamfullt og man vil trenge å bygge en kapasitet til å kjenne på angst og følelser bevisst.

Når vi derimot evner å kjenne disse motstridende følelsene og impulsene samtidig i bevisstheten da kan den indre og ytre forsonings- og frigjøringsprosessen gjennomføres. Da slipper vi å hele tiden bruke masse energi på å undertrykke, distansere og distrahere oss fra, avbryte eller å vende innover disse «ulovlige» følelsene og impulsene og får i stedet mye mer overskudd og handlekraft. Vi slipper å skjule og undertrykke den delen av oss som omhandler behov for:

  • autonomi,
  • grensesetting,
  • selvhevdelse,
  • prioritering av egne ønsker, fantasier, drømmer
    og ambisjoner
  • selvrealisering,
  • handlekraft
  • motivasjon
  • vilje
  • gjennomføringsevne
  • mestringsfølelse
  • stolthet

Da slipper vi å unngå nærhet og intimitet i frykt for at det skal trigge sinne, angst og skyld og kan igjen oppsøke:

  • tilhørighet og relasjoner
  • nære, intime, åpne, ærlige og sårbare relasjoner
  • og gi rom til sosial lekenhet

Nysgjerrig på å lære mer om skam og skyld? Visste du at skam og skyld er helt sentrale begreper i vår tids klimakamp? Les mer om det her.

Har du behov for hjelp til dette eller andre psykiske helseplager?