Livskriser

Sykdom, død, flytting, arbeidsledighet, konkurs, samlivskriser, brudd og skillsmisser.

Livet er fullt av mindre eller større utfordringer som varierer hvor ventet eller plutselig det var, om man føler seg alene eller ikke og om man opplever skyld, mestringstro, hjelpesløshet eller håpløshet.

Typiske eksempler på livskriser er:

• Samlivsbrudd, giftemål, få barn, flytte hjemmefra, barn flytter hjemmefra
• Egen sykdom, sykdom hos nærstående person, tap av nærstående person gjennom dødsfall eller flytting
• Gå av med pensjon, tap av arbeid, begynne i ny jobb, økonomisk tap, tap av verdighet/anseelse

Det psykososiale aspektet med en krise vil i denne artikkelen fremheves for til tross for at visse hendelser er allment og i seg selv utfordrende vil det likevel være stor forskjell i hvordan individene håndterer det.

Med krise, i ordet livskrise, mener vi dermed en psykisk krise, en hendelse som oppleves som en stor psykisk påkjenning, og der tidligere erfaringer og mestring ikke er tilstrekkelige for å håndtere situasjonen. Livskriser kalles også utviklingskriser, som betyr reaksjoner utløst av hendelser som de fleste opplever i løpet av et liv.

I denne artikkelen ønsker vi derfor å gi deg:

1. En bedre forståelse for det psykosiale aspektet med livskriser
2. 7 tips til hvordan de kan håndteres, og
3. Gi deg et inntrykk av hvordan ulike terapiretninger kan hjelpe deg i en krise

Vi blir født, får en lillesøster eller lillebror, starter i barnehagen, barneskolen, ungdomskolen, videregående og i samme livsperiode flytter man kanskje fra venner, foreldrene skilles og kroppen går gjennom store endringer i puberteten. Med alderen flytter man ut og starter på studier, militæret, folkehøgskole, reiser på utveksling, inngår og avslutter forhold, ekteskap, og får egne barn som selv begynner i diverse utdanningsinstitutisjoner og tilbringer mindre og mindre tid med deg til de selv flytter ut og starter eget liv. Du selv nærmer deg sakte men sikkert pensjonsalderen etter en jobbkarriere der du kanskje også ha endret på jobber, stillinger og roller. Roller som du har knyttet identitet, mestring, stolthet relasjoner og tilhørighet til og som nå avsluttes. Hvem er jeg etter og uten dette og hvordan blir pensjonisttilværelsen og den siste livsfasen med sine kroppslige endringer, sykdom, tap og egen død?

Livet er med andre ord fullt av overganger og store endringer.

Det som derimot bidrar til å at en livsovergang oppleves som en krise er komplekst og varierer fra person til person. Noen allmenne og trolig universelle faktorer dreier seg derimot om:

• Manglende tilhørighet, støtte og forståelse fra andre
• Manglende autonomi (man domineres og kontrolleres)
• Forutsigbarhet og stabilitet
• Alder
• Manglende mening og egen forståelse av situasjonen
• Refleksjonsevne
• Opplevd skyld og ansvar
• Opplevd ressurser/kompetanse/kapasitet, mestringstro og mestring

Erik Eriksons kjente psykososiale stadier gir en god oversikt over sentrale livsutfordringer knyttet til spesifikke biologiske livsfaser:

1. 0-1½ år: Grunnleggende tillit eller mistillit
2. 1½-2år-3 år: Selvstendighet eller tvil
3. 3-6 år: Initiativ eller skyldfølelse
4. 6-12 år: Arbeidslyst eller mindreverdighet
5. Ungdomstid: Identitet eller rolleforvirring
6. Unge voksne: Intimitet eller isolasjon
7. Voksne: Utvikling eller stagnasjon
8. Alderdom: Integritet eller fortvilelse

Disse stadiene viser en allmenn tematikk som det kan være viktig å ha bevissthet rundt når man befinner seg i en livsovergang og/eller livskrise. Det er heller ikke slik at vi nødvendigvis blir «ferdige» med tidligere stadier. Noen tema forblir uløste og vedvarende slik at vi har med oss en sårbarhet rund f.eks identitet, intimitet, tilhørighet eller selvrealisering. Av og til kanskje særlig i livskriser kan tidligere tema reaktiveres og bli aktuelle igjen.

Basert på hva som er fremlagt til nå over hva som kjennetegner livskriser kan vi komme med noen enkle tips:

1. Søk støtte, forståelse, råd, hjelp og omsorg hos noen du har eller ønsker tillit til
2. Vær åpen, fortrolig og sårbar om hvordan du har det
3. Vær tydelig på om du faktisk ønsker råd og løsninger eller om du egentlig trenger å bli lyttet til, forstått og møtt med omsorg og aksept
4. Lag deg en meningsfull forståelse av situasjonen
5. Dersom du ikke ville ha anklaget, klandret, bebreidet eller dømt andre for det du selv har gjort – forsøk å møt også deg selv med forståelse, respekt, omsorg og aksept
6. Dersom du har gjort noe du faktisk angrer på – ha fokus på hvordan du kan reparere og gjøre det godt igjen i stedet for å angripe deg selv – sistnevnte hjelper ingen
7. I overganger er vi sårbare for å miste retning – identifiser, oppsøk eller gjenoppdag dine verdier, ønsker, drømmer, lyster, ambisjoner og hva som inspirerer, gleder og gjør deg nysgjerrig, leken og stolt.

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

I noen tilfeller vil du som står midt i en livskrise ha behov for profesjonell oppfølging. Nedenunder har vi skrevet litt om hvordan vi tilnærmer oss livskriser innenfor flere populære og effektive terapiretninger. Du er velkommen til å bestille en online psykologkonsultasjon hos oss, dersom du ønsker hjelp til dette eller andre psykiske plager.

I kognitiv terapi er man opptatt av hvordan ens vurdering av situasjonen vil påvirke hvordan vi opplever den.

Et klassisk eksempel er hvordan vi tilskriver forklaring og årsak i en situasjon der en plutselig får høy puls. Hvis vi vurderer det er fordi vi akkurat gikk opp en bratt bakke vil de fleste ikke engste seg av den høye pulsen sammenlignet med hvis vi i stedet fokuserer på muligheten for en hjertefeil.

Livskriser er naturligvis mer komplekse enn eksempelet over men inneholder likevel store fortolkningsrom.

Sentrale faktorer i hvordan våre vurderinger påvirker opplevelsen er bl.a:

• Hvordan vi vurderer konteksten
• Hvilke forventninger vi har
• Hvordan vi vurderer risiko og alvor
• Hvordan vi vurderer sannsynlighet og realisme
• Vår mestringstro
• Vår opplevde støtte og tilhørighet
• Vår evne til å søke motbevis (falsifisering) vs bekreftelse (verifisering)
• Vår sensitivitet til å henge oss opp i negative signaler i kroppen, relasjoner eller omgivelsene
• I hvor stor grad vi generaliserer tidligere erfaringer til nye

Sammen med en kognitivt rettet psykolog og sokratisk utspørring vil man derfor få hjelp til å undersøke grunnlaget for våre vurderinger og forventninger og sammenhengen med våre reaksjoner. Er det realistisk, sannsynlig og uansett egentlig så farlig hvis skrekkscenarioet skjer? Hva er det av dine erfaring så langt i livet som tilsier at det ikke vil skje eller du kan få det til og mestre det?

Dette kombinert med oppsøkende og utprøvende holdning og atferd i form av lekser, eksponering og atferdseksperiment gir korrigerende erfaringer som motbeviser det vi frykter og blir tvert imot kilde til mestringsglede, stolthet og mestringstro for fremtiden.

Les mer om kognitiv terapi.

I metakognitiv terapi ser man i større grad på våre generelle handle- og tenkestrategier enn selve det spesifikke innholdet. Dvs at man ikke nødvendigvis undersøker gyldigheten og realismen i selve bekymringstanken eller det man grubler over, slik som i kognitiv terapi, men at man undersøker hvor hensiktsmessig det er å gruble og bekymre seg i seg selv.

Man anser med andre ord grubling og bekymring i seg selv som det som skaper og opprettholder utfordringer og som kan være med på å forverre livskrisen man står i.

Når man skal undersøke hvor hensiktsmessig en slik tankestrategi er forsøker man å identifisere underliggende positive antagelser om hvorfor det er nyttig å viktig å gruble, analysere eller bekymre seg.

En vanlig antakelse mange har er at hvis jeg ikke bekymrer meg så er jeg ikke forberedet på mulige scenarioer og viss jeg ikke tenker på katastrofescenario så vil jeg ikke være forberedt i de verst tenkelige situasjonene. Denne antagelsen kan både undersøkes rent logisk, basert på erfaringer eller atferdseksperiment der man på ulikt vis kan teste ut om hvordan det oppleves og om det påvirker utfallet når vi bekymrer oss så mye som vi vil eller lite.

En annen grunnleggende antagelse bak bekymring er at man ikke har kontroll over tankene eller motsatt at man må få kontroll. Det er umulig å ikke tenke på noe – da tenker vi bare paradoksalt nok mer på det. Ulike former for frakoblet oppmerksomhet, som er beslektet med mindfulness, kan derimot læres slik at man lærer å akseptere at bekymringer kommer og går av seg selv. Etter hvert oppstår det et handlingsrom der man ikke trenger å hoppe på hvert eneste tog som stopper ved perrongen men kan la det passere uten deg som passasjer.

Lignende er det med grubling, nostalgi, distansert analysering eller anger enten det er i form av negative tanker om seg selv, selvbebreidelse eller bitterhet over hva man burde har gjort. Hvor hensiktsmessig er dette og hvordan blir det når vi skrur opp intensiteten eller volumet versus når vi skrur det ned? Jo mer vi får erfare det gjennom diverse atferdseksperiment desto større sjanse er det for at vi slutter å benytte oss av disse strategiene.

Les mer om metakognitiv terapi.

I emosjonsfokuserte terapiformer tar man utgangspunkt i tilknytningsteori og behovet for å skape tillit og trygghet i en relasjon når en krise pågår. Dette er stabiliserende og nedregulerende og skaper opplevelse av forståelse og en tilhørighet som motvirker ensomhet, hjelpeløshet og håpløshet.

Fokuset er dermed ikke så mye på praktisk rådgivning og er ikke eksplisitt løsningsorientert selv om det kan lede til løsninger. Dette er en tilnærming i tråd med den humanistiske tradisjonen der man har tiltro til at alle mennesker gjennom evolusjonen er utstyrt med en evne til å håndtere utfordringer.

Derfor er ikke fokuset på å gi løsninger men å hjelpe vedkommende til å få tilgang til ens indre ressurser som av et tidligere behov for selvbeskyttelse nå er blokkert.

Ved å skape trygghet og tillit vil klienten derimot våge å legge fra seg de selvdestruktive beskyttelsesmekanismene som:

• Hjelpesløshet, maktesløshet og fortvilelse
• Motløshet, håpløshet og resignasjon
• Defensivt sinne
• Innovervendt sinne/indre kritiker
• Skam
• Selvbebreidelse og skyld
• Nedstemthet

Når disse selvdestruktive mekanismene møtes med omsorg, forståelse, anerkjennelse og validering vil det skape en trygghet til å legge de fra seg og man får tilgang til en selvmedfølende sorg og et selvivaretagende og styrkende sinne.

En slik styrke kan muliggjøre grensesetting, selvhevdelse, vilje, mot, mestringstro og handlekraft og være en nyttig kilde til stolthet, håp, mestringsglede og å føle seg kompetent.

Les mer om emosjonsfokusert terapi.

Psykodynamisk korttidsterapi som ISTDP har i likhet med andre emosjonsfokuserte terapier et fokus på å få tilgang til de ubevisste ressursene som grunnet forsvarsmekanismer ikke er tilgjengelige i krisen. En livskrise kan derfor, etter stabilisering, bli en kilde til å bearbeide tidligere kriser, traumer og vonde opplevelser fra oppveksten. For traumeforskning viser dessverre at tidligere traumer ikke gjør oss mer motstandsdyktige men tvert imot mer sårbare imøte med nye potensielt traumatiserende opplevelser.

Når man er i en livskrise og søker hjelp fra en psykolog som jobber ut ifra metoden ISTDP vil man få hjelp til:

• Å regulere ned angst
• Identifisere forsvarsmekanismer og uhensiktsmessige strategier som skaper og opprettholder krisen
• Få hjelp til å skape trygghet, tillit, kapasitet, selvmedfølelse og forståelse nok til å utfordre/utforske forsvarene
• Komme i kontakt med og gi rom til komplekse følelser i kroppen her og nå
• Bearbeide følelsene og minnene enten det er snakk om krisen her og nå eller tidligere kriser

En måte å forstå prosessen i ISTDP på er at en får hjelp til å mobilisere sitt kampsystem som kroppen engster seg for å aktivere og i stedet overstyrer med diverse former for flykt eller å fryse til. Da konfliktfulle følelser og impulser er angstvekkende kan det å kjenne på sinne særlig i nære relasjoner være utfordrende. Så når vi får hjelp til å utforske vår indre styrke på godt og vondt blir vi tryggere på å tillate den i vår hverdag og kriser. Slik vil vi ikke lenger trenge de selvdestruktive forsvarene.

Les mer om ISTDP.