Eksistensielle vansker: Finn mening og håndter livets spørsmål

Metakognitiv terapi – hvor hensiktsmessig er grubling og bekymring over sykdom og død?

Slik som i kognitiv terapi tenker man i metakognitiv terapi at bekymring og grubling over død og sykdom i seg selv er triggende, opprettholdende og selvforsterkende og kan være en medvirkende årsak til en depresjon eller angstproblematikk som opprettholder den psykiske lidelsen.

I metakognitiv terapi er det derfor viktig å identifisere om ens grubling over døden og tiltaksløshet grunnet livets meningsløshet egentlig/også er et uttrykk for depresjon?

Eller om man forsterker unødvendig egen angst med å hele tiden bekymre og forberede seg for sin eller andres potensielle død?

Det sentrale i metakognitiv terapi er ikke å utforske innholdet i hver enkelt tanke men:

• Hvor hensiktsmessige bekymringen og grublingen er i seg selv som strategi
• Om man har underliggende antagelser om hvorfor det er viktig
• Å utfordre disse antagelsene, og
• Utforske de med atferdseksperiment og øvelser

Typiske underliggende positive antagelser som ligger bak bekymring og grubling er:

• «Bekymring er forberedelse» – Hvis jeg ikke er forberedt på min eller andres sykdom, ulykker eller død vil det bli enda verre. Hvis jeg ikke er forberedt på «worst-case scenario» vil jeg ikke kunne håndtere det når det eventuelt oppstår.
• «Bekymring er kontroll» – Hvis jeg ikke har oversikt over det som potensielt er farlig har jeg ikke kontroll.
• «Konstant sjekking er forebyggende» – Hvis jeg ikke sjekker etter symptomer i kroppen eller googler det kan jeg oppdage det for sent.
• «Grubling er problemløsning» – Hvis jeg ikke reflekterer over problemene vil jeg ikke kunne løse de.
• «Grubling er læring» – Hvis jeg ikke lærer av fortiden ved å tenke grundig over hva jeg eventuelt gjorde feil i lignende situasjoner vil det skje igjen.

I diverse atferdseksperiment vil man derimot undersøke gyldigheten til disse antagelsene og sammenligne hvordan man har det når man får gruble og bekymre seg så mye som man vil versus å ikke gjøre det. En middelvei kan være å sette til side et tidspunkt for dagen hvor man kan gruble og bekymre og ellers av dagen få pause.

Les mer om metakognitiv terapi.

Emosjonsfokusert terapi – å møtes i døds- og livsangsten

Emosjonsfokusert terapi har sine røtter i den eksistensialistiske og humanistiske tradisjonen hvor man har verdsatt og respektert de eksistensielle vanskene som universelle og allmennmenneskelige.

I denne tilnærmingen forsøker man derfor å møtes med aksept og forståelse for at livets uløselige grunnproblem enten det er døden, meningsløsheten, isolasjon og ensomhet eller frihet, livsangst og ansvar.

Dette kan være til hjelp når man bærer på ubearbeidede følelser av:

• Skam for at man ikke mestrer eller frykter og unngår livet
• Skyld og anger overfor seg selv eller andre for det man har gjort eller ikke gjort
• Frustrasjon og sinne over at livet ikke ble som man ønsket grunnet diverse hinder
• Sorg over tap

I emosjonsfokusert terapi er det sentrale at man i den trygge relasjonen til terapeuten får tilgang til grunnfølelsene sine og kan møte seg selv med forståelse, aksept og omsorg – med andre ord selvmedfølelse.

Psykodynamisk terapi – når frykten for døden er en distraksjon fra det ubevisste

Psykodynamisk terapi er også en form for emosjonsfokusert terapi og vil være enig i viktigheten av å komme i kontakt med grunnfølelser og bearbeide tidligere vonde opplevelser knyttet til dem.

Ubearbeidet sorg grunnet tap av et familiemedlem, venn eller en viktig posisjon eller ting kan på sikt medføre angst rundt eksistensielle tema.

I psykodynamisk terapi har man derimot også en antagelse om at det som skjer bevisst ofte kan være en distraksjon fra de ubevisste konfliktfylte følelsene.

Sett fra det perspektivet kan grubling og bekymring over død og sykdom forstås som:

• Kortsiktig regulering av angst ved at man distraherer seg selv fra kroppen, følelser og minner (det ubevisste), og/eller
• Selvstraff og ubevisst skyld der man har en opplevelse av at man «fortjener straff» eller «ikke fortjener noe godt». Frykten for hva som skjer etter livet kan reflektere en slik ubevisst skyldfølelse.

Opplevelse av meningsløshet, mangel på motivasjon, fortvilelse, maktesløshet, håpløshet, isolasjon og passivitet kan forstås som prisen man betaler når man undertrykker frustrasjon og sinne. Dette er mer forståelig når man tenker over hvor handlekraftig og sterk man kan føle seg når man klarer å romme egne mer aggressive følelser og hvordan dette gir selvtillit, tiltro til seg selv, håp og mestringsfølelse.

Les mer om den psykodynamiske terapiformen ISTDP.

Ofte stilte spørsmål om eksistensielle vansker