Selvpåført isolasjon: Hvorfor relasjoner er vanskelige, men viktige

Selvpåført isolasjon: Hvorfor relasjoner er vanskelige, men viktige 1
Vi kan påføre oss selv isolasjon for å beskytte oss selv men det vil fort også medføre at vi opprettholder våre problemer.

Når vi isolerer oss grunnet sosial angst, depresjon, sorg, traumer eller livskriser er det fort at vi glemmer eller benekter hvorfor relasjoner er viktige for oss. Vi kan trekke oss unna fordi vi er skammer oss over den vi er, men egentlig er vi trist og lei, og har bruk for nærhet og trøst av andre.

Som viktigheten av den terapeutiske relasjonen fremhever er de fleste av oss mennesker avhengige av hverandre for å trives – også med seg selv.

Sosiale flokkdyr og isolasjon

Vi mennesker er sosiale flokkdyr som, sammenlignet med de fleste andre dyr, fødes sårbare og langt ifra ferdig utviklet. Dermed er vi fra fødselen av totalt avhengige av at andre tar vare på oss og lærer oss det meste om våre omgivelser og hvordan vi kan leve et godt liv sammen.

I store deler av menneskets historie ville utstøtelse vært ensbetydende med død og er derfor svært angstvekkende. Derfor har vi spesialisert oss gjennom evolusjonen på å unngå å bli avvist og utstøtt. Dette gjør vi gjennom å samarbeide og være en ressurs for hverandre. Samtidig som det å være litt på vakt, fortolke og forutsi hverandres intensjoner og handling har også trolig vært fordelaktige egenskaper.

Isolasjon og tilbaketrekning kan trolig være et prevantivtt forsøk man benytter seg av når man er skamfuller for å unngå å bli avvist. Faren er derimot at man forblir i isolasjon og paradoksalt nok ender opp med samme resultat som man forsøkte å beskytte seg mot.

Våre konstante indre dialoger med den andre

Vi mennesker bruker mesteparten av tiden vår på å tenke, bekymre oss, observere, snakke, fantasere, savne, irritere, sørge, drømme, og skrive om andre mennesker.

Vil jeg bli akseptert som jeg er? Vil mine ressurser anerkjennes? Vil jeg bli evaluert negativt? Latterliggjort? Kanskje avvist? Er det trygt å dele mine følelser og behov? Vil jeg kunne få den nærheten og intimiteten jeg savner her? Vil de bli møtt med omsorg eller avvisning?

Selv når man er helt alene i villmarken vil de fleste mennesker likevel ha et sosialt «utenfrablikk» på seg selv. Vi kommer ikke utenom den andres potensielle vurderinger av oss. Med andre ord er de fleste av våre gleder, utfordringer, forergelser og sorger grunnet våre relasjoner. Det er da kanskje ikke så rart at relasjonelle vansker er et gjennomgående tema i terapi.

Faren med selvpåført isolasjon (sosial tilbaketrekning) er at man aldri får mulighet til å få nye positive relasjonelle og emosjonelle erfaringer. Dette gjør at de dårlige erfaringene, forventningene, eller selvbildet, ikke blir korrigert. Dette blir fort en ond sirkel som opprettholder negative antagelser om seg selv eller andre, og dertilhørene sosial tilbaketrekning.

Sosial oppfattelse og presentasjon

For mange i isolasjon er det sosiale «spillet» slitsomt og fullspekket av dårlige erfaringer. Disse erfaringene trenger ikke en gang å ha vart lenge. I de første millisekundene vi ser et annet menneske vurderer vi umiddelbart om vedkommende har en god/dårlig intensjon, er kompetent og attraktiv.

Basert på dette er det dermed viktig for mange av oss å kommunisere at vi er vennligsinnede og medgjørlige. Videre å få frem at vi er dyktige og dermed viktige, og at vi er en god potensiell partner/forelder som man kan få levedyktige barn med.

Som vi skal se nærmere på er det derimot mulig, grunnet oppveksten vår, at vi opplever andre som fiendtlige og negativt evaluerende. Dette kan særlig være tilfellet når man er utenfor toleransevinduet sitt og får vansker med å sette seg inn i andres perspektiv. Man kan oppleve en «mentaliseringsvikt». Dvs ikke klarer å se seg selv med andres øyne utenfra og heller ikke klarer å se andres handlinger innenfra deres perspektiv.

Det er kanskje ikke rart at vi isolerer oss når vi opplever andre som fiendtlige?

Sosial konkurranse og isolasjon

Vi mennesker er også i konkurranse med hverandre om sosiale posisjoner, ressurser og potensielle partnerere. Derfor kan vi oppleve andres kompetanse og attraktivitet som en trussel mot vårt selvbilde og sosiale posisjon. Særlig hvis vi ikke er trygge på oss selv.
Det kan vekke sjalusi, misunnelse, sinne og hat.

Derfor er det kanskje ikke så rart at det byr oss imot å være åpne og sårbare om det vi frykter er våre svakheter? Kanskje skammer vi oss over den vi er. Skammen gjør at åpenhet blir enda vanskeligere. Vi kan ikke risikere å bli ansett som uattraktiv, svak, inkompetent, egoistisk eller farlig. Da kan flokken eller potensielle partnere avvise oss.

En «enkel» men dyr vei ut er da unnvikelse, tilbaketrekning og isolasjon og prisen er ensomhet og bitterhet over tapte muligheter.

Underliggende konfliktfulle behov

Tross det, ligger det ofte bak konflikter, eller mangel på nærhet og åpenhet, uuttalte tema som omhandler anerkjennelsetillit og intimitet. På den ene siden beskytter vi naturligvis vårt sårbare i møte med andre. Samtidig som vi trenger nærheten og anerkjennelsen. Vi kjemper mot oss selv.

Terapirommet gir derimot rom for at begge disse indre motstridende kreftene kan få uttrykke seg i en trygg relasjon og vi våger å komme oss ut av den selvpåførte isolasjonen igjen. Dersom vi tør å være sårbar og vise for eksempel frykt eller redsel, gir vi også andre personer som er viktige for oss muligheten til å gi oss trygghet, eller trøste oss.

Artikkelserie om relasjonelle vansker

Relasjonelle vansker er så sentralt i de fleste psykiske lidelser og opptar alle oss mennesker uavhengig av vår psykes tilstand. Derfor ønsker vi i Onlinepsykologene å undersøke nærmere hvorfor relasjoner er viktige og gi deg innsikt i sentrale relasjonelle tema som:

Dette kan forhåpentligvis være bevisstgjørende og til hjelp i dine nære relasjoner og evt også for din terapeutiske prosess.

Les gjerne også om beslektede tema på vår side, som f.eks.:

Har du behov for hjelp til dette eller andre psykiske helseplager?