Terapeutisk relasjon og allianse: Hva er det og hvorfor er den viktig?

Mange opplever at det er vanskelig å snakke om det som er vondt og vanskelig i nære relasjoner – noe som i seg selv bidrar til at det blir vondere grunnet ensomhet, fortvilelse og et indre trykk.

På den andre siden viser forskning, på hvorfor terapi med psykolog har effekt, at det er hovedsakelig nettopp på grunn av en terapeutisk relasjon mellom terapeut og klient og deres terapeutiske allianse.

Denne artikkelen ønsker dermed å undersøke om relasjoner kan være terapeutiske? I så tilfelle hvordan og hvorfor?

Ikke minst – hva og på hvilken måte kan vanlige folk lære å møte hverandre på av dette?

Terapeutisk allianse definisjon - hvordan du og terapeuten kan nå dine mål?

Flere tiår med forskning viser at den terapeutiske alliansen er en av de viktigste faktorene i vellykket terapi.

Basert på forskning av Bordin har man kommet frem til en definisjon på hva en effektiv terapeutisk allianse innebærer.

Terapeutisk allianse definisjon:

  1. En felles forståelse av hva ditt problem, dine behov  og dermed ditt mål for terapien er
  2. Fremgangsmåten for hvordan dette målet skal nås (metoden)
  3. At det skjer i en trygg, empatisk validerende relasjon.

Den siste og ofte avgjørende faktoren omtales som emosjonelt bånd og er svært sentral for å muliggjøre en terapeutisk relasjon. Mange klienter vil omtale dette som kjemien og tilliten mellom dem selv og psykologen. Det er denne faktoren artikkelen særlig vil fokusere på.

Det som ble ødelagt i relasjoner kan repareres i relasjoner

Mye av hva vi i voksen alder opplever som utfordrende og vanskelig omhandler ofte våre tidlige relasjoner.

Vi kan slite med:

  • skam, lav selvfølelse/selvbilde og selvforakt
  • ensomhet og isolasjon
  • frykt for å bli deevaluert, latterligjort og avvisning
  • har vansker med tillit/mistillit
  • opplever andre som fiendtlige og farlige
  • bagatellisering og avvisning fra seg selv eller andre
  • havner mye i konflikter
  • har vansker med åpenhet, intimitet og sårbarhet
  • undertrykte eller overveldende vonde og vanskelige følelser

Dette kan ha sammenheng med at vi har blitt utsatt for psykiske og fysiske overgrep eller blitt neglisjert og forsømt av en nær relasjon. På grunn av dette bærer vi med oss en frykt for gjentagelse og er på vakt. Det blir vanskelig å slippe folk nær seg eller å vise seg frem.

Vi kan være redde for å bli:

  • latterligjort og deevaluert
  • direkte avvist
  • løyet til
  • møtt med sinne og aggresjon
  • kritisert eller verbalt/fysisk angrepet
  • pålagt skam
  • pålagt skyld
  • bagatellisert, minimert og oversett
  • indirekte avvist ved at den andre skifter tema, er vag, upersonlig og generell
  • møtt uten interesse, innlevelse, oppriktighet eller alvor
  • møtt uten øyekontakt

Men, som vi kan erfare i møte med nye viktige relasjoner eller i terapi – «det som kan ødelegges i relasjoner kan repareres i relasjoner.»

En terapeutisk relasjon gir korrigerende nye erfaringer

I samarbeid med en terapeut eller en annen person man har tillit til kan man derimot utforske sårbare tema og erfaringer i en trygg setting for å oppnå ens mål og behov.

Slik kan man få bearbeidet vonde og utfordrende opplevelser slik som beskrevet ovenfor og slik få en korrigerende ny relasjonell erfaring – man får med andre ord en helt ny opplevelse av nærhet og hvordan det er å bli møtt med aktiv interesse, omsorg og aksept.

Man kan få erfare hvordan det er å blit møtt med:

  • interesse,
  • bli tatt på alvor,
  • undring,
  • innlevelse,
  • oppriktighet,
  • medfølelse,
  • sjokk og støttende sinne,
  • åpenhet og ærlighet,
  • forståelse,
  • aksept,
  • anerkjennelse, bekreftelse og validering,
  • støtte,
  • omsorg og
  • empati.

I stedet for å bli møtt slik man kanskje ble møtt tidligere og frykter vil gjenta seg. Slik kan i møte med terapeuten få hjelp og samarbeide om å få det bedre med seg selv, andre og sitt eget liv. Dette gjør det lettere å skape nye relasjoner og å møte seg selv slik som man fortjener og har behov for.

Læring som har overføringsverdi

Samtidig kan man også i den terapeutiske relasjonen få hjelp og støtte til å øve seg og å ta nye viktige steg i møte med andre «der ute» i livene våre.

Man kan lære om og øve seg i:

  • konstruktiv kommunikasjon,
  • refleksjon og det å sette seg inn i andres perspektiv
  • åpenhet om følelser og behov, og
  • hvordan man kan håndtere misforståelser og konflikter.

Med flere nye positive erfaringer som dette vil det bli lettere med

  • tillit til andre,
  • nærhet og intimitet
  • åpenhet og ærlighet
  • selvmedfølelse, aksept og forståelse for seg selv
  • stolthet, og
  • grensesetting og selvhevdelse i våre hverdagslige eller nye relasjoner.

Hvordan lære å snakke og lytte til andres utfordringer? Psykolog gir 11 tips

Hva kan jeg som pårørende til en jeg er bekymret for gjøre? Hvordan snakke om følelser og hvordan lytte aktivt?

  1. Bygg tillit over tid med en tålmodig, vedvarende og utholdende aktiv interesse og omsorg. Dette styrker det emosjonelle båndet. Ta gjerne utgangspunkt i hvordan den terapeutiske relasjonen er beskrevet over. Som oftest åpner vi oss ikke for hverandre før vi opplever spørsmålet «hvordan går det med deg?» som en oppriktig invitasjon til å dele det vanskeligste og vondeste. Den som lider gjør en mer eller mindre bevisst avveining «Kan hen håndtere og møte dette eller risikerer jeg å bli avvist og såret?». Derfor må du vise interesse og omsorg over tid.
  2. Ikke gi opp – Den som spør blir derimot fort demotivert hvis vedkommende får et kort, enkelt men vagt «det går greit» eller «opp og ned» samtidig som man ser at det åpenbart ikke er tilfellet.
  3. Respekter grenser men anerkjenn hva du ser – Det er viktig å respektere hverandres grenser og tempo men vi kan samtidig gi en eksplisitt anerkjennelse av at vi ser og bryr oss: «Jeg ser at du har det vanskelig, men du ønsker kanskje ikke å dele om det akkurat nå? Jeg vil gjerne høre hvordan du har det og være til hjelp hvis og når du ønsker det.» Vi som spør må øve oss i tålmodighet med å vise en vedvarende og aktiv omsorg, interesse, bekymring og ønske om å forstå og hjelpe – om og om igjen på respektabelt vis.
  4. Aktiv lytting – Ikke råd og løsninger men tid og rom – Til deg som ønsker å være til hjelp – det er ofte at den som sliter ikke nødvendigvis ønsker eller trenger velmente oppmuntringer, råd eller løsninger – disse kan dessverre fort oppleves som avvisninger og som bagatelliseringer og forsterker avstanden og ensomheten.
  5. Ha fokus på følelser og behov – Den som sliter ønsker derimot ofte forståelse, innlevelse, omsorg, aksept, tid og rom – å oppleve seg møtt og sett. Å oppleve at det er rom for sorg, skam, skyld, fortvilelse, håpløshet eller sinne – også ovenfor deg. Å oppleve at det er rom for hele seg i møte med deg og det er trygt å sette ord på følelsene.
  6. Samtale om samtalen – snakk gjerne med hverandre i forkant eller begynnelsen av en mer sårbar samtale om hvordan dere kan snakke sammen på en slik måte at begges behov ivaretas. Sett gjerne ord på hva du ønsker med en mer personlig samtale; hva som evt oppleves som vanskelig med å dele og sette ord på følelser og hva du selv opplever vil være til hjelp for å gjøre det lettere. Det er viktig å stille spørsmål til den andre for å oppnå en mer presis forståelse. Er det behov for å dele frustrasjon, sinne, sorg, skam, skyld eller andre utfordrende følelser? Behov for konkrete spørsmål og å få forståelse men ikke fortolkning? Er det behov for tålmodig lytting og ikke så mye spørsmål? Er det behov for å tydeliggjør at selv om personlige utfordringer i relasjonen utforskes og deles er det ikke ment som en anklagelse men en invitasjon til å finne ut av det? Er det behov for at den andre ikke går i forsvar? Er det behov for å få øyekontakt? Er det behov for å få konkrete og eksplisitte tilbakemeldinger og omsorgsfulle reaksjoner på det vonde som sies og når man uttrykker følelsene? Er det behov for støtte, omsorg eller en klem og ikke råd? Eller er det nettopp behov for konkrete råd?
  7. Bruk tilliten til å utforske sammen – Når man har etablert en tillit kan vi i større grad utforske sammen hvorfor den andre ikke orker å leve lengre: Hva er det som er så vanskelig og vondt? Hvorfor er du så kravstor og streng med deg selv? Hvor hører dette sinne hjemme hvis du ikke vender det mot deg selv? På hvem og hvorfor er du sint eller frustrert? Hva er dine umøtte behov og hva har du behov for nå? Kan jeg være til hjelp?  Det er i en slik relasjon vi endelig kan starte med å ikke føle oss ensomme og får håp og tro på at smerten kan lindres og mulighetene igjen kan åpne seg for et bedre liv – sammen.
  8. Hva er den andres mål? Slik som vi psykologer har fokus på, når vi etablerer en terapeutisk allianse med klienten, kan det være nyttig å være tydelig på hva man opplever problemet er, hva man ønsker og har behov for.
  9. Hva er ditt mål og motivasjon som lytter/hjelper?
    Den som hjelper kan også være eksplisitt om at hen ønsker å være til hjelp, forstå og ta imot også negative følelser. Du kan fortelle om hvor vondt det er å se den andre personens smerte og hva du får lyst til å gjøre for den andre enten i form av å kjempe for hen eller å gi omsorg i form av f.eks en klem. Men det er viktig at man gjør dette uten at man tar fokuset fra den andre over til seg selv – men man gir den andre en opplevelse av hvor mye du faktisk bryr deg og den andre betyr for deg. Gi gjerne den andre spørsmålet tilbake – «hvordan er det for deg at jeg får vondt av det, ønsker å kjempe for deg og gi deg omsorg? Hva gjør det med deg?»
  10. Når en mur er en utfordrende invitasjon – «Vis deg verdig»:
    Det er også viktig å vite – visse avstandskapende forsvar er ikke nødvendigvis der bare for å holde andre på avstand. De er like mye en ubevisst utfordring og invitasjon: «hvis du virkelig bryr deg så vil du ikke akseptere denne distanserende muren – du vil kjempe for meg og klatre over».
  11. Delt ansvar: Ingen av partene sitter med hele ansvaret, men jo mer bevisste vi blir på disse destruktive mekanismene i oss selv og andre øker ansvaret til å gjøre noe med det og forsøke å skape tillit nok til en fortrolig og sårbar samtale om hvorfor en lider.Likevel, ikke ta deg vann over hodet og slit deg selv ut. Det er en påkjenning å være pårørende for noen med alvorlig psykisk lidelse og da er det viktig å oppsøke hjelp og skaffe avlasting Har vedkommende konkrete selvmordsplaner er det også viktig å kontakte legevakten og få hjelp med evt akuttinnleggelse.

Hvis du opplever at det er vanskelig å gjøre dette med noen i ditt liv er det mulig å lære seg dette med en psykolog. Hvis du ønsker å inngå i en slik terapeutisk relasjon for å få bedre relasjonene i ditt liv til deg selv og de rundt deg kan du bestille time hos oss i Onlinepsykologene.

Det er viktig at du vet at online terapi er like effektivt og sikkert som «vanlig» terapi, bare mye lettere og mer praktisk for deg!