Psykoedukasjon: Normalisering av psykiske vansker

Psykoedukasjon og normalisering som terapeutisk verktøy til selvhjelp. Nesten hver fjerde nordmann vil i løpet av et år ha en psykisk lidelse. Hva forteller dette oss? At det er noe grunnleggende galt med samfunnet vårt? At vår definisjon av psykisk sykdom er for vid? At livet er vanskelig og at det er vanskelig å være et menneske? At naturen ikke bryr seg om vår velvære?

Uansett hvilken hypotese du selv tror er forklaringen på dette så ønsker vi å gi deg en oversikt over hvorfor psykiske vansker er utbredt og at det er forståelig.

Psykoedukasjon og normalisering av psykiske vansker er et av de viktigste selvhjelpsverktøyene vi har i møte med det som er angstvekkende og skammende.

Forståelse av hva som er normalt og hvorfor det likevel er utfordrende kan:

• gi økt selvforståelse, selvaksept og selvmedfølelse og motvirke skam og selvbebreidelse
• gi oversikt, forutsigbarhet og slik være beroligende og bryte selvforsterkende onde angstsirkler
• bryte ned tabuer, skape åpenhet og dialog og medføre opplevelse av aksept, inkludering og samhold
• være en kilde til stolthet over å ha mestret så store utfordringer

Forhåpentligvis kan det være til hjelp for deg også.

I psykoedukasjon er det vanlig å fremheve de menneskelige utfordringene som normale og forståelig ved hjelp av:

• Evolusjonspsykologi
• Nevropsykologi
• Eksistensialistisk psykologi
• Oppveksten vår (Tilknytningspsykologi)
• Samfunnet og kulturen vår

Når man tar et evolusjonpsykologisk perspektiv forklarer vi våre egenskapers utvikling med at det har økt sannsynligheten for at vi bedre:

• tilpasser oss,
• overlever,
• kan formere oss, og
• beskytte vårt avkom til de selv formerer seg.

Fra et slik perspektiv kan vi lett forstå hvorfor tilsynelatende negative trekk som smerte, frykt, sensitivitet for negativ vurdering, skam, tristhet, avsky, skyld, sinne og frykt for avvisning er så vanlig.

Tenk over det – hvordan ville livet vært om vi ikke hadde frykt, smerte, skyld, sinne, tristhet, skam og sensitivitet? Deilig kanskje?

Men hvor lenge tror du vi hadde overlevd uten frykt, angst og andre ubehagelige følelser? De ubehagelige følelsene hindrer nemlig oss i å utsette oss for farer, beskytter oss og forebygger risiko for farer.

Det at naturen har prioritert overlevelse over velvære forklarer hvorfor vi har så mange flere ubehagelige følelser enn behagelige og husker vonde minner bedre enn de gode.

Dette gjelder også sensitivitet og frykt for avvisning. Fra et evolusjonært perspektiv er vi flokkdyr og kan ikke overleve uten flokken. Derfor er vi så sårbare og sensitive for evaluering og frykter å bli latterligjort og avvist. Følelser som skam og skyld er derfor utviklet for å unngå avvisning og utstøtelse og for å forsøke å reparere og forsone dersom man bryter flokkens/relasjoners regler.

Psykoedukasjon angst: Når man normaliserer angst er det evolusjonære perspektivet særlig viktig og beroligende.

For å forstå hvordan hjernen fungerer og hvorfor er det viktig å se dens utvikling også i et evolusjonspsykologisk perspektiv.

Psykoedukasjon om noen enkle hovedprinsipp om hjernen som kan være til hjelp er:

• hjernen er som en muskel og lærer gjennom repetisjon
• hjernen er svært assosiativ, fleksibel og plastisk – «nevroner som fyrer sammen kobler sammen» – dvs at vi kan alltid lære noe nytt!
• hjernens «hovedoppdrag» er trolig å forutsi hva som vil skje i verden slik at den kan finne gode raske løsninger og spare energi
• da hjernen krever over 20% av vårt energibruk så er fysisk aktivitet og et godt kosthold svært viktig i tillegg til hvile og god søvn
• hjernen elsker å spare energi og å spise fett, sukker og salt da dette historisk sett var en viktig mangelvare – det fungerer dessverre dårlig i våre moderne fast food-tider…
• «use it or lose it» – hjernen prioriterer de forbindelsene (synapsene) som blir brukt – derfor er det viktig å repetere kunnskap og praktiske egenskaper
• hjernen vår er særlig spesialisert på å oppdage, lære, huske, forutsi, løse og unngå potensielle farer og ubehag – det vonde og ubehagelige har dessverre prioritet!
• Hjernen lagrer og gjenhenter minner ut ifra hvilken tilstand vi er. Dvs at hvis vi f.eks er triste husker vi oftere triste minner. Dette blir fort en selvforsterkende ond sirkel som er vanskelig å bryte ut av! Dette tenkes å være en av mekanismene bak depresjon.
• Hjernen elsker belønning og kan lett skape nye avhengigheter hvis belønningene er relativt lett tilgjengelig
• I studiet av immunsystemet vårt har det blitt oppdaget proteiner kalt «cytokines» som fremmer «sykdomsadferd» dvs isolasjon, lav aktivitet og energisparing. Kroppen er dermed til en viss grad programmert til å håndtere potensielle betennelser og andre sykdommer med adferd som vi kjenner igjen også i psykiske lidelser.

I eksistensialistisk psykologi tar man utgangspunkt i at det er angstvekkende for alle mennesker, uansett om man har en psykisk lidelse eller ikke, å leve.

Hvorfor det er vanskelig for oss mennesker å leve kan oppsummeres med de fire eksistensielle grunnproblemene:

Døden. Vi skal alle eldes, bli syke, miste funksjoner, roller, miste de vi er glad og til slutt selv dø.

Friheten. Vi må alle ta umulige valg og stå til ansvar for konsekvensene selv.

Ensomheten. Det er bare jeg som vet hvordan det er å være meg med alle mine opplevelser, tanker, følelser og minner. Det er bare jeg som kan ta mine valg og jeg må dø alene.

Meningsløsheten. Det er mye som tyder på at livet og verden ikke har en iboende mening. Det er tilsynelatende ingen mål eller gjøremål som er mer riktig eller feil enn andre. Derfor må vi mennesker streve med å tilegne livene våres selv med mening og finne mening «i livet.»

Disse eksistensielle grunnutfordringene er utfordrende for oss alle og kan ikke løses men må læres å leve med. Les mer om hvorfor eksistensialistiske temaer kan være et viktig fokus for å leve et bedre liv.

Det er derfor ikke rart at vi innimellom kjenner på angst, tristhet, sorg, mister motivasjon eller ikke klarer å ta livsvalg.

På samme måte som et evolusjonært og et eksistensialistisk perspektiv gir oss økt forståelse for hvorfor det er så utfordrende å være menneske kan økt forståelse for våre relasjoner i oppveksten være til hjelp.

Hvordan våre foreldre eller andre omsorgsgivere møter oss, behandler oss og er rundt oss påvirker hvordan vi selv møter oss selv, andre og våre forventninger til verden.

Har jeg tillit eller mistillit til andre mennesker? Det kommer an på om jeg hadde grunn til å ha tillit til mine omsorgsgivere. Var de forutsigbare, omsorgsfulle, rimelig grensesettende og gode mot meg eller var de ubegrunnet og uforutsigbare strenge, skumle og farlige? Les mer om hvordan behovet for selvstendighet og tilhørighet er vår største indre konflikt.

Aksepterer jeg ikke mitt eget sinne fordi det medførte straff eller å såre andre i oppveksten? Men i voksen alder klarer jeg ikke å sette sunne grenser eller å være selvhevdende?

En som isolerer seg mye som voksen og unngår sosiale settinger hadde kanskje dette som en viktig strategi i barndommen for å unngå å bli latterliggjort eller utsatt for noe ubehagelig?

Det finnes uttallige sammenhenger mellom oppvekst og hvordan vi er i voksenalder. Våre personlighetstrekk, væremåter, hvordan man håndterer følelser eller hva slags relasjonelle vansker man har kan være påvirket av oppveksten vår. Hvordan vi er ovenfor oss selv enten det er i form av å være selvkritiske, selvopptatte, selvneglisjerende osv kan være en respons på hvordan foreldrene våre var mot oss. Det er som om mor eller far flyttet inn i hodet vårt og fortsetter kritikken eller skammingen der.

På mange måter gjenspilles fortidens relasjoner og løsninger seg i nåtiden og potensielt også i fremtiden dersom man ikke blir bevisst og tar et oppgjør med dem.

Les mer om tilknytning og bli kjent med din egen tilknytningsstil.

Psykoedukasjon om det evolusjonære perspektivet fremhever hvordan vi mennesker er tilpasset et aktivt og sosialt nomadeliv på savannen i små grupper som jegere og samlere. Livet var trolig relativt forutsigbart og forutbestemt av få valgmuligheter og sterke tradisjoner.

Frihet, ansvar og valgmuligheter er derfor svært angstvekkende og energikrevende for oss mennesker. Fordi hjernen vår trolig er utviklet for et rolig og begrenset miljø og blir sannsynligvis lett stresset i vårt moderne samfunn med alle valgmulighetene, stimuliene og tilgjengeligheten.

Det medfører spørsmål om hvor tilpasset vi egentlig er for et moderne stillesittende, høy-kalori-mat, og abstrakt samfunn der vi må forholde oss til en uoversiktlig mengde med mennesker og valgmuligheter?

Vi verdsetter individets frihet til å velge og selvrealisere seg i vårt kapitalistiske liberale demokrati. Sett ifra et historisk perspektiv er prioriteringen og fokuset på individets opplevelser, ønsker, drømmer, behov og velvære helt unikt og trolig en revolusjon.

Men kan det hende at det også kommer med noen uønskede sideeffekter?

Som tidligere fremhevet så er vi mennesker grunnleggende sett sosiale flokkdyr. Hva gjør det med oss når fokuset i samfunnet er på individets suksess i stedet for samhold og tilhørighet?

Trolig er det stress- og angstvekkende og går trolig mot et utbredt og medfødte behov for befinne oss trygt innenfor flokkens rammer uten å stikke seg ut. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle, men for veldig mange.

Så hvordan blir det når samfunnets krav er «vær unik, lykkelig og suksessfull» når vårt indre fort sier «ikke stikk deg ut». Naturligvis kan det hende at sistnevnte stemme også bare er et uttrykk for jantelovs-kultur og ikke nødvendigvis vår medfødte tendens til å ikke skille oss ut i flokken.

Idealene våre er hovedsakelig blitt individuelle i stedet for relasjonelle, kollektivistiske eller miljørelatert. Vi ønsker, drømmer og forsøker å være vakre, unge, sunne, trente, lykkelige, populære, interessante, intelligente, kreative, og fremstå som gode, etisk bevisste, vise, erfarne og suksessfulle.

Disse individuelle og materialististiske idealene skaper et enormt press på oss som individer og medfører skam og dårlig selvtillit – at vi ikke aksepterer og elsker den vi allerede er. Kan det være at i andre kulturer så er idealene mer relasjonelle og kollektivistiske? At fremtidens idealer er mer miljøbevisste?

Les mer om hvordan høye ideal kan være destruktive for oss.

Det å fremstå som attraktiv i form av å ha en tiltrekkende sunn kropp, være populær, suksessrik, interessant, kreativ og positiv er nok svært så menneskelig. Hva som anerkjennes som tiltrekkende og interessant kan likevel trolig variere historisk og kulturelt.

Konkurranse om potensielle partnere, sosiale posisjoner og ressurser er svært stressende. Det er dermed ikke rart at lav sosioøkonomisk status og arbeidsledighet er de største risikofaktorene for psykisk og fysisk lidelse.

Samtidig er negativ evaluering, avvisning og utestengelse noe av det verste vi mennesker kan oppleve og vi gjør alt vi kan for å unngå det. For historisk sett var det tilnærmet ensbetydet med død.

Disse aspektene tatt i betraktning tydeliggjør hvorfor sosiale medier potensielt er med å forsterke våre relasjonelle utfordringer og lave selvbilder. Relasjoner og grupper er allerede svært stressende for oss fra naturens side. I tillegg må vi nå hele tiden «selge oss selv» på det sosiale markedet kalt sosiale medier er historisk sett helt nytt. Hva gjør det med oss at vi aldri får pause fra å prestere sosialt? Særlig for barn og ungdom?

Som en mulig motvekt til de materialistiske og individualistiske idealene kan vi tenke «relasjonistisk». Dvs at vi fokuserer på og prioriterer relasjonene våre i form av å dele våre behov, følelser, sårbarhet, skam, skyld og ikke bare det positive. At vi utvikler vår evne til tillit, å lytte, romme hverandres følelser og prioriterer hverandres behov. At vi er oppriktig interessert i hvordan den andre har det, ønsker å forstå, validerer og ikke gir oss når vi får enkle «det går greit med meg – hva med deg?». Slik kan vi få mer intime, nære og åpne relasjoner og kan lettere unngå eller løse konflikter. Les mer om hva som kjennetegner terapeutiske relasjoner.

For vår følelse av tilhørighet, kompetanse, mening og selvfølelse kan det å ha fokus på og engasjere seg i ens nærmiljø – i form av økosystemet, lokaldemokratiet, ulike sosiale institusjoner som barnehager, skoler, eldresenter, fengsel osv – være svært viktig. Det bidrar til å skape relasjoner, inspirerer og gir en opplevelse av positiv håndfast innflytelse på sitt eget liv. Dette i motsetning til når alt skjer digitalt og langt vekke fra der man bor og lever.

Så utfordre gjerne usunn materialistisk individualisme med relasjonisme og engasjement i ditt nærmiljø!