I møte med indre og ytre konflikter der vi opplever at uansett hva vi gjør vil det medføre et uheldig, uønsket eller uendret utfall kan vi preges av svært ubehagelige passiviserende tilstander som:
- Maktesløshet
- Kraftløshet
- Hjelpeløshet
- Nytteløshet
- Motløshet
- Fortvilelse
- Desperasjon
- Nummenhet
- Tomhet
- Lammelse/paralyse
- Desperasjon
- Resignasjon
- Oppgitthet
- Håpløshet
Disse synonymene for hjelpeløshet og håpløshet fremhever ulike nyanser, grad av intensitet og hvor dominerende og vedvarende tilstanden er. Dvs er det overveldende, bekmørkt og uten fremtidsutsikter eller er det en midlertidig reaksjon på en utfordring her og nå?
Da disse tilstandene er utbredte men utfordrende og belastende å være i ønsker vi i Onlinepsykologene med denne artikkelen å forsøke å hjelpe deg med:
- Å forstå hva hjelpeløshet og håpløshet er, hvordan de skiller seg og hvorfor det aktiveres
- Å lære å identifisere og gjenkjenne de ulike formene for hjelpe- og håpløshet
- Å få vite hvordan man kan håndtere og få hjelp med hjelpeløshet og håpløshet.
- Å få tips til hvordan man kan snu de selvforsterkende onde sirklene til en positiv spiral
Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det. Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.
Hva er forskjellen mellom hjelpeløshet og håpløshet?
Selv om hjelpeløshet og håpløshet er nært beslektet finnes det viktige forskjeller som indikerer at det er snakk om ulike dimensjoner.
Kanskje avgjørende for å skille mellom dem er selve tidsdimensjonen og hvor konkret utfordringen er.
Hjelpeløshet dreier seg i større grad om mestringstro – “kan jeg klare denne utfordringen som jeg står ovenfor her og nå?”.
Håpløshet handler mer om en generell håpshorisont og tro på bedring – “er det realistisk og mulig for meg å bli bedre?”
For å tydeliggjør forskjellen enda mer kan vi se på tilfeller der vi har det ene men ikke den andre:
- Jeg kan f.eks ha tro på at jeg kan klare denne konkrete utfordringen her og nå men har ikke tro på at det vil medføre generell endring og bedring på sikt.
- Jeg kan bære på et håp om bedring men kjenne meg i øyeblikket hjelpeløs i møte med en konkret utfordring.
De positive motpolene – Mestringstro og håp
Da det er snakk om ulike dimensjoner man kan variere i styrkegrad på kan det være viktig å være bevisst på hva de positive motpolene til hjelpeløshet og håpløshet består av og hvordan de oppleves:
- Hjelpeløs vs Mestringstro
- Håpløs vs Håpefull
Viktige nyanser og aspekter ved mestringstro omhandler:
- Pågangsmot
- Gjennomføringsevne
- Handlekraft
- Drivkraft
- Viljestyrke og
- Selvtillit
Mestringstro og de beslektede tilstandene beskrevet punktvis ovenfor oppleves som en indre styrke, driv, mestringsglede, varme, stolthet og rakryggethet. Dette kan oppleves fysisk i form av energisk stigende strømning, prikking, stråling, bobling, brusing, sitring, dirring, frysninger, ekspansiv åpen opplevelse i brystet/overkroppen og indre varme som kan bre seg.
Viktige nyanser og aspekter ved å være håpefull omhandler:
- Fremtidstro
- Aksept
- Lyst
- Nysgjerrighet
- Takknemlighet
- Mening
- Sannhetsfølelse
- Tro
Håp og de beslektede tilstandene beskrevet i punktene ovenfor innebærer en kroppslig opplevelse av lettelse, åpenhet, rørthet, takknemlighet, og en opplevelse av at veien, prosessen og prosjektet føles riktig, viktig, sant, motiverende, inspirerende, styrkende og lystbetont. Samtidig kan man også ha en aksept og forståelse for at det likevel vil være vanskelig og utfordrende å nå målet sitt om bedring og indre frigjøring.
Maktesløsheten og håpløshetens fire funksjoner og årsaker
Da disse tilstandene er svært ubehagelige og belastende kan det fort oppleves som en reaksjon på en utfordring eller et symptom på en underliggende psykisk lidelse.
Det er derfor viktig å vite at hjelpeløshet og håpløshet har psykologiske funksjoner og kan forstås som:
- Lært atferd – Beskyttelse mot nye nederlag og skuffelser
- Lav selvtillit som self-handicapping og selvoppfyllende profetier
- Forsvar mot aggressive følelser, impulser og skyld
- Tilknytningstraume – Vitner om umøtte behov for ubetinget omsorg og aksept
Vi skal nå gå mer i dybden på disse fire og undersøke hva som skiller dem og hvordan vi kan møte og håndtere de.
Det er likevel viktig å fremheve at de fire teoriene er enig om at det dreier seg om ulike kortsiktige måter å ivareta og beskytte seg selv på men med langsiktige negative konsekvenser.
1. Lært hjelpeløshet
Lært hjelpeløshet er en teori innenfor atferdspsykologien og en mulig forklaring på hvordan man kan utvikle depresjon.
Denne teorien er basert på Seligmans kjente men lite humane hundestudier der dyrene ble plassert i et bur hvor de uansett hva de gjorde ble utsatt for strømstøt. Hundene forsøker naturligvis på ulike måter desperat å håndtere og endre situasjonen. Men etter en stund og mange forgjeves forsøk trigges det til slutt et energisparende og passivt modus i hundene der de forblir inaktive selv om de fortsatt får nye støt.
Overført til mennesker kan man observere lignende tilstander hos fanger eller andre folk som ikke klarer å endre på livssituasjonen sin. Det trigger en form for oppgitthet og permanent resignasjon som beskytter en mot flere nye knuste forhåpninger og nederlag.
Det er som om skuffelsene, avvisningene og de mislykkede forsøkene blir så smertefulle at det oppleves som mindre smertefullt og belastende å ikke forsøke.
“Strømstøtene” man beskytter seg mot kan derimot være mange og forskjellige:
- Skam, andres reaksjoner og negativ sosial sammenligning
- Indre hardhet, strenghet selvbebreidelse, straff og fordømmelse
- Angst
Prisen til den lærte hjelpeløsheten er derimot isolasjon, ingen endring, ingen bedring og man oppnår ikke sine mål, drømmer, ønsker, behov og ambisjoner.
I atferdspsykologien og kognitiv terapi er det ofte viktig å endre på denne selvopprettholdende og selvforsterkende atferden. Dette gjøres ved å utforske selve forsøkene som er gjort og identifisere:
- Hva er målet og hvorfor? Forsøk å definer så konkret og positivt som mulig.
- Hvor hensiktsmessig og realistisk er dette målet og tilnærmingen?
- Vil dette forsøket være i tråd med å nå målet?
- Bør målet, tilnærmingen og/eller begrunnelsen evt revurderes?
- Kan du finne et mer hensiktsmessig mål og/eller en mer selvivaretagende måte å belønne/motivere deg selv på?
- Kan du definere enklest og mest konkret mulig de ulike stegene på vei til målet slik at hvert steg føles overkommelig ut?
- Ta vare på og anerkjenn hvert steg! Hvordan kan vi definere progresjon og at man er i en positiv prosess slik at man ikke hele tiden deevaluerer seg selv og det man gjør i lys av målet der fremme?
- Hva konkret går i så fall galt og hvordan justere dette uten at du trenger å gi opp eller dømme deg selv?
- Hvordan håndtere nederlagene bedre for så å forsøke på ny?
- Ta vare på mestringsgleden, troen og håpet for vært vellykket steg du tar!
2. Lav selvtillit, self-handicapping og selvoppfyllende profetier – Utilfredsstillende trygghet
Beslektet med lært hjelpeløshet kan vi basert på noe dårlig egenerfaring, men som oftest negativ sosial sammenligning og frykt for tilbakemeldinger, en generell lav tillit til våre egne prestasjoner.
Selvtillit innebærer bokstavelig talt tillit til seg selv også kalt mestringstro – kan jeg få dette til?
Naturligvis kjenner vi på maktesløshet og motløshet når vi ikke har tro på at vi kan få noe til. Denne følelsen trenger derimot ikke å ha noe sammenheng med virkeligheten – dvs våre evner og hvor realistisk det faktisk er at vi kan få noe til. Det vitner mer om negative tanker om seg selv, frykt for andres evaluering og reaksjoner eller et indre strengt system.
Funksjonen til lav selvtillit kan forstås som en form for midlertidig selvbeskyttelse mot potensielle negative evalueringer av og reaksjoner på våre forsøk – fordi det fører til at vi i større grad unngår evalueringssituasjoner. Det kan også få oss til å gjøre halvhjertede forsøk slik at vi kan unnskylde oss eller være trygge med oss selv dersom vi ikke når våre mål fordi vi vet vi ikke gjorde vårt egentlig beste.
Lav selvtillit kan derfor forstås som en form for self-handicapping og blir en form for selvoppfyllende profeti der vi forblir like “dårlige”. Det er med andre ord trygt men i lengden utilfredsstillende og kan generaliseres over på vår selvfølelse og selvbilde/selvoppfattelse. Slik mister vi kilde til stolthet, mestring, mening, inspirasjon, glede, integritet, egenverd og selvrealisering av egne ambisjoner og potensial.
Det finnes mange måter å øke selvtilliten på:
- Vi kan søke mestringsopplevelser som føles innenfor rekkevidde men må hverken være for enkle eller vanskelige
- Vi kan gi uttrykk for og stå opp for egne meninger, perspektiver, ønsker og behov i samtale med andre – Les mer om grensetting og selvhevdelse
- Vi kan blokkere det indre angrepet og strengheten som vi bruker til å deevaluere og kritisere oss med og heller møte oss med respekt, forståelse, omsorg og aksept
- Vi kan utforske hvor hensiktsmessige slike negative tanker og oppfattelser er for oss selv, øve oss i å la de passere og heller vie mer oppmerksomhet til det som faktisk bygger oss opp
- Vi kan gi rom til eget sinne, frustrasjon, kraft, styrke og energi i kroppen (se mer om dette lengre nede)
- Vi kan utfordre vår egen negativitets-bias dvs vår tendens til å se, fremheve og huske det negative i stedet for alle de andre positive erfaringene som motsier en generelt lav selvtillit
- Vi kan utvikle selvfølelsen og selvbildet vårt med meditasjon og selvmedfølelse
3. Forsvar mot aggressive følelser, impulser og skyld
Da hjelpeløshet på mange måter er det motsatte av handlekraft og sinne kan det indikere at nettopp disse følelsene er tilstede, men:
- Undertrykkes – Vi blir i stedet anspente, tunge, distanserte, slappe, svake og/eller får dårlig mage
- Overstyres – Vi blir hjelpeløse og resignerte
- Kobles av – Vi mister energi, kraft, pågangsmot, driv, motivasjon, lyst og vilje
- Vendes innover – Vi blir harde, bebreidende og selvkritiske
Ved å ta utgangspunkt i konteksten og kroppen kan vi ofte identifisere at noen gikk over ens grenser og/eller ikke viste interesse, forståelse eller hensyn til våre behov, perspektiv eller ønsker. Vi kan også ta oss selv i å føye, please, tilpasse, underkaste, undertrykke og tie når vi egentlig er uenige, kjenner på urettferdighet og ønsker å ansvarliggjøre den andre.
1. Identifiser gjerne triggeren i form av:
- Urettferdighet
- Fysisk, seksuell eller verbal vold
- Uenighet
- Trusler
- Provokasjon
- Utfordring
- Hinder
- Frustrasjon
- Motstand
- Respektløshet
- Uansvarlighet
- Forsømmelse
- Neglisjering
- Bagatellisering
- Avvisning
- Latterliggjøring
- Mangel på imøtekommelse, tilpasning, forståelse og enighet
2. Kjenn så hva det gjør med deg og hva du kjenner fysisk i kroppen din før evt hjelpeløsheten, maktesløsheten, motløsheten, fortvilelsen og resignasjonen tar over. Se gjerne for deg triggeren og lek i fantasien med hvordan du gjerne skulle ha respondert verbalt eller fysisk.
3. Du kan da legge merke til kroppslige følelser av stigende energi som brer seg i form av:
- Prikking
- Dirring
- Sitring
- Strømning
- Stråling
- Støt
- Bobling
- Brusing
- Frysninger
- Varme
- Styrke
- Kraft
4. Gi så rom til disse opplevelsene og la de overvinne andre kroppslige dempende opplevelser som tunghet, anspenthet, tomhet, nummenhet, svakhet, kulde, slapphet, utmattet, nedstemt og/eller kvalme. Pass også på skam, selvbebreidelse eller tegn på at du er utenfor toleransevinduet ditt som svimmelhet, vansker med å se eller tenke klart/sammenhengende.
Når du kjenner de aktiverende og mobiliserende følelsene som gir energi, styrke, håp, tro, stolthet, varme og sinne vil du kjenne mindre på hjelpe- og håpløshet.
5. Terskler og toleransevindu for intense motstridende følelser:
Du kan derimot erfare at når følelsene av irritasjon, frustrasjon, sinne, avsky, forbannelse, raseri eller hat kommer til en viss intensitet, og det omhandler en nær relasjon, så vil hjelpeløsheten og fortvilelsen kunne slå inn som en begrensende og dempende gråt. Denne gråten vekker derimot ikke like mye empati hos andre og du selv kan kjenne at du ikke ønsker og trenger omsorg når den er trigget men at den i stedet kommer i veien for andre mer kraftfulle følelser. Dette vitner om en fortvilende indre kamp mellom motstridende følelser av sinne og omsorg som er angstvekkende, skummel og skyldtynget å kjenne på.
Slik blir det tydelig at hjelpeløshet, resignasjon og håpløshet er former for forsvar mot aggressive følelser og impulser i nære relasjoner som man også samtidig har omsorg, empati og forståelse for. Og om ikke det siste har vi som oftest verdier og medmenneskelighet som hindrer enn i å tillate vonde følelser ovenfor andre personer.
6. Man trenger da hjelp til å utvide ens angstkapasitet og toleransevindu for motstridende følelser slik at det blir trygt og bærekraftig å være i kontakt med en slik kraftfull indre kilde og slipper å resignere i stedet, i bevisst eller ubevisst, frykt for å skade noen man er glad i.
Les mer om konstruktiv grensetting og selvhevdelse.
4. Tilknytningstraumer – Behov for korrigerende relasjonelle erfaringer
Hjelpeløshet og håpløshet kan også forstås som regressive forsvar dvs at det er forsvar som assosieres mer med barns reaksjonsmønster – vi blir som et barn som fantaserer om en hjelpende inngripen fra de voksne.
I noen terapitradisjoner forstås dette som fraskrivelse av ansvar og et som oftest ubevisst forsøk på å aktivere en motoverføring hos den andre. Den andre kan da kjenne på en lyst til å ta kontroll og ansvar og hjelpe den som er uten handlekraft og håp men kan også frastøtes. Hvis den andre tar over kontrollen kan dette potensielt være selvdestruktivt da den som trenger hjelp ikke får aktiverte sine egne indre ressurser. Det er med andre ord ikke en varig løsning.
På den andre siden kan det være perioder i vårt liv der vi trenger at andre er sterke og bærer på håpet og troen på bedring for oss. I den korttidspsykodynamiske terapien AEDP tolkes hjelpeløshet og håpløshet derfor som “patogene affekter” dvs at det ikke er snakk om forsvar eller sekundære følelser som dekker over andre men grunnfølelser som trenger å bli møtt og rommet med ubetinget aksept, forståelse og omsorg.
Ikke minst vitner disse følelsene og våre egen manglende evne til å romme, aksepetere og håndtere hjelpeløsheten og håpløsheten om tilknytningstraumer.
Tilknytningstraumet kan dreie seg om at man ble møtt med avvisning, distraksjon, skam, latterliggjørelse, bagatellisering, forsømmelse, svik, angrep og/eller neglisjering når man egentlig trengte å få ubetinget aksept, forståelse og omsorg. Dvs man trengte å bli rommet og holdt i den vonde maktesløse følelsen.
Dette behovet for korrigerende relasjonelle erfaringer i voksen alder kan forstås å ha kilde i en form for “mangelpatologi” og vitner om det vi ikke fikk men behøvde.
Hjelpeløshet og håpløshet er med andre ord en invitasjon til ens nærer relasjoner til å reparere disse tilknytningstraumene og internalisere en kilde til ubetinget aksept – som man aldri fikk og fortsatt lider av.
Den som føler seg fortapt i bekmørk håpløshet har derimot gitt opp selve strebenen etter bekreftelse, kjærlighet og aksept og bærer på mer eller mindre bevisste eller ubevisste negative tanker og følelser om seg selv som uelskbar. For disse er det ekstra viktig at terapeuten og ens nære relasjoner klarer å romme behovet for ubetinget aksept da hvert eneste forsøk på råd eller løsning kan mistolkes som moralisering, avvisning, bagatellisering eller kritikk.
Disse følelsene forstås dermed som vonde bølger som man trenger hjelp til å la komme og være i uten å bli frastøtt eller å trekke seg. Det er med andre ord ikke noe som skal endres, distraheres, bes om å “skjerpes”, overses eller bagatelliseres men væres med slik som en kjærlig mor er med sitt barn uansett hvor trassig, sint eller skrikende det er.
Dette vil da kunne fungere som en korrigerende relasjonell erfaring som er berørende, motbeviser negative oppfattelser av seg selv som andre har gitt, og en kilde til varme, selvmedfølelse, sorg, sinne, letthet, åpenhet, takknemlighet og stolthet. Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det. Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.
Hvordan vurdere om man skal romme eller utfordre hjelpeløsheten?
For mange terapeuter og klienter kan det være vanskelig å vite hva som er den beste måten å møte hjelpeløsheten på.
Skal jeg hjelpe han eller henne med å mobilisere egen styrke og indre ressurser eller skal jeg møte og romme vedkommende med ubetinget forståelse, aksept og omsorg? På sikt ønsker man naturligvis og ideelt sett å hjelpe med begge deler men hva er riktig og best i det gitte konkrete øyeblikket?
Av og til vil intuisjonen og konteksten kunne hjelpe oss i å vurdere om man skal hjelpe å styrke eller romme klienten når han eller hun kjenner seg maktesløs, fortvilet, håpløs og resignert.
En enkel metafor vi kan ta med oss som utgangspunkt til spørre seg selv eller den andre om er om vi skal:
- Gå til venstre til “hjertesiden”: Dvs kjenner du behov for å bli ivaretatt med omsorg?
- Gå til høyresiden til “the strong arm”: Dvs kjenner du behov for å bli styrket, sette grenser og stå opp for deg selv?
“Hjertesiden” omhandler mer relasjonelt korrigerende erfaringer og det å få oppleve at umøtte behov kan møtes av terapeuten/andre. Dette kan være en viktig kilde til sorg over tapte muligheter og seg selv.
Vi kan også få hjelp til å selv være den voksne som kan romme sitt indre barn og dens umøtte behov. Ikke minst kan det være en potent inngang til et rettmessig sinne ovenfor de som neglisjerte oss slik at selv om man “går til venstre” fungerer det ofte som en konstruktiv sirkel der man på naturligvis kommer inn på “strong arm”- siden og motsatt.
“Strong arm”-siden omhandler mer emosjonelt korrigerende erfaringer der vi får kjenne hvor godt, viktig og riktig det er å gi rom til og tillate eget sinne og styrke. Også når man går til høyre kan det være en potent inngang til sorg eller indre omsorg der vi kan se for oss at vi står opp for det neglisjerte, forsømte og urettferdig behandlet barnet i oss.
Basert på intuisjon, kontekst og den andres svar på spørsmålene blir det dermed lettere å vite hvilken retning som føles riktig ut. Samtidig kan man ha trygghet i at følelsene og behovene er så tett sammenvevd at hvis vi kommer i kontakt med det ene er det andre ikke langt vekke.
For både omsorgen, sorgen, sårbarheten, sinne og gleden har alle samme oppdrag – å ivareta deg på en ikke-begrensende måte dvs å la deg få lov til å ta plass og vokse både på innsiden og utsiden i dine relasjoner og ellers i ditt liv. Disse følelsene kan også bidra til positive selvforsterkende sirkler i dine nære relasjoner når du er åpen, oppriktig og fortrolig om dine følelser, behov og opplevelser.
“Ut av maelstrømmen og bli en tornado” – Hvordan snu en ond spiral til en god?
Vi kjenner alle til negative selvforsterkende sirkler eller “onde spiraler” og hjelpeløshet og håpløshet er sentrale forsterkende og opprettholdende faktorer i denne destruktive indre dynamikken.
Når vi er hjelpeløse og uten handlekraft er det som om vi ligger nede og bare driver med strømmen som drar oss dypere og dypere ned i maelstrømmen. Ofte trigges også et strengt selvangripende system som lar frustrasjonen gå innover og sparker løs på oss der vi ligger i form av bebreidelser, kritikk, latterliggjøring, deevaluering og straff. Hvis vi derimot forsøker å bryte ut av maktesløsheten men ikke lykkes ligger det strenge systemet klar til å bruke det mot oss. Sakte men sikte resignerer vi og mister håp der vi befinner oss paralyserte av frykt for nye angrep og nederlag på bunnen av maelstrømmen.
Terapi er på mange måter et forsøk på å snu den onde spiralen og heller skape en positiv selvforsterkende sirkel. En kraftfull metafor for en slik “god spiral” kan være tornadoen som er stille i sitt indre men kraftfull og handlekraftig på utsiden.
Hvordan kan vi identifisere og forsterke slike spirer, “sparks” og glør til endring?
- Positiv selvforsterkende relasjonell spiral:
Ved å være åpen, ærlig, sårbar, fortrolig og vise tillit til en venn, kollega eller familiemedlem kan dere inngå i en relasjonell selvforsterkende positiv spiral. Dette fordi din tillit, historie og utfordring kan berøre, inspirere og engasjere den andre og skape en trygghet og ønske om å gjengjelde med å åpne seg og fortelle om sin historie. Da vil dere oppdage at dere er ikke alene, mislykkede eller unormale men tvert imot veldig menneskelige. Dere vil også oppleve at emosjonell smerte og utfordringer faktisk er en relasjonell ressurs som skaper nærere og sterkere bånd! - Positiv fysisk og praktisk selvforsterkende spiral:
For å snu en ond spiral er det ofte de små stegene som skaper de langsiktige store endringene. Disse små stegene handler om ting som f.eks å etablere døgnrytme ved å legge seg og stå opp til fast tidspunkt. Fortsette med din hobby selv om det ikke akkurat nå gir glede. Stå opp av sengen hver morgen selv om du ikke har noen konkrete planer. Ta seg en liten tur ut av huset hver dag selv om du ikke har noen spesielle ærend. Ta en liten hyggelig prat med en person hver dag selv om det skulle vært kassadamen eller en servitør. Se folk i øynene og smile når du passerer dem på gata selv om de er fremmede. Ta èn push up hver dag selv om det føles patetisk lite ut. Ta en liten joggetur i uken selv om den bare er på 5 min.
Naturligvis bør du finne de små stegene som gir mening for deg men hovedbudskapet er at fysisk aktivitet, god søvnhygiene og sosial interaksjon er fundamentale frø, lys, vann og næring for at våre mentale helse og velvære kan spire, vokse og blomstre. - Positiv kroppslig forankret emosjonell spiral:
I kroppen din kan du også hele tiden finne spirer og glør til endring. Dette kan oppleves og gjenkjennes som kroppslige sensasjoner, opplevelse og stigende energi i form av prikking, dirring, sitring, strømning, stråling, støt, bobling, brusing, frysninger, varme, styrke eller kraft. Det er dessverre fort å mistolke dette som angstsignal men er tvert imot noe livgivende! Du kan også sammen med disse spirene få tilgang til stolthet, glede, rørthet, vilje, lyst, ønsker eller sorg. Gi så gjerne rom til disse opplevelsene og la de overvinne andre kroppslige dempende opplevelser som tunghet, anspenthet, tomhet, nummenhet, svakhet, kulde, slapphet, utmattet, nedstemt og/eller kvalme. - Positiv mental spiral:
Hvis dette blir for lite konkret må du gjerne hente frem minner eller inntrykk som vekker følelsene og sensasjonene beskrevet ovenfor. For våre minner lagres i og gjenhentes fra langtidsminnet ut ifra hvilke følelser man hadde under opplevelsen. Motsatt blir noen minner lettere tilgjengelig for oss i nåtid basert på følelsene og tilstanden vi er i. Dvs at hvis vi er deprimerte, triste eller sinte så er det tilsvarende følelsesladde minner som lett kommer til oss. Med økt sannsynlighet vil effekten være at vår tilstand opprettholdes og forsterkes. Så et forsøk på å bryte denne negative hukommelses- og tankespiralen kan være å spille musikk eller fremhente naturopplevelser, avskjedsopplevelser (sorg over tap kan være terapeutisk), mestringsopplevelser osv være til hjelp for å trigge andre følelser og tilstander.
