people-ge7f61125c_1920

Refleksjoner over når terapi ikke har ønsket effekt

Alle vet vi noe om hva som er angst, og hva som er depresjon, og vi vet noe om hvordan vi kan skille mellom hva som er hva. Likevel ser vi ofte at det i terapi kan være ganske vanskelig å skille mellom plager og lidelser relatert til angst og depresjon, særlig når den vi møter har en historie med begge deler. I denne teksten skal vi drøfte dette spørsmålet litt nærmere, og hva slags muligheter en ny forståelse og tilnærming for det man trodde var kjent og vedtatt, kan medføre.

Samtidig er det viktig å huske at for noen med komplekse tilstander er langtidsterapi nødvendig også ved riktig behandling. Dette gjelder særlig personer som har et begrenset toleransevindu der man er preget av diverse kognitive og kroppslige symptomer og har tendenser til å ha et mer svart-hvitt-følelsesliv og kan projisere på andre. Dette kan bl.a komme av omsorgssvikt i oppveksten som vekker så sterke motstridende følelser at kroppen og hjernen overveldes. Denne artikkelen handler ikke nødvendigvis om disse tilfellene.

«Jeg har vært hos psykolog før»

Når man går i terapi, er det ikke sjeldent at man har prøvd terapi før. Noen ganger kan vi som psykologer høre om gode erfaringer, om å bli lyttet til, og få hjelp med det som var vanskelig da, andre ganger kan vi høre om ja, gode erfaringer, uten at plagene synes å forsvinne.

Kanskje kan man klare å holde plagene i sjakk ved å bruke teknikker man har lært, eller man kan overvåke rutinene nøye, passe på, lure seg selv til å gjøre det som virker umulig, gang på gang, dag ut og dag inn. 
Men livet er ikke alltid forutsigbart, noen ganger blir vi vippet av pinnen av noe som skjer utenfor vår kontroll, andre ganger klarer vi ikke lenger å holde alt samlet. Vi blir utslitte. Vi søker hjelp. Igjen.


Når vi møter en som har vært i terapi før, gjør vi lurt i å spisse ørene. Ofte er det viktige erfaringer vi får høre om, avgjørende øyeblikk, innsikter, historier som er blitt fortalt mange ganger, om det som virket, og om det som stadig ulmer under overflaten. Om frykten for å bli deprimert igjen, eller frykten for at angsten skal gjenvinne kontrollen over livet. Og håpløsheten når man begynner å lure på om det er mulig å få det bedre.

 

De første timene av terapien

De som har strevd lenge, og fått en diagnose, og en behandling, har forståelig nok sett plagene sine i lys av diagnosen, og nye problemer filtreres gjennom denne forståelsen. Det kan være fort gjort å lene seg tilbake, lytte, reflektere sammen med, fortelle om hva vi ser, og hvordan vi forstår tilbake det som blir sagt. De første timene handler gjerne om å etablere trygghet, håp, en god relasjon, som skal tåle det som er vanskelig og ubehagelig.

Endring i terapirommet

Plutselig kan det slå oss når vi sitter og lytter, dette rimer ikke, dette henger ikke helt sammen, vi kan få en snikende følelse av at vi må starte på nytt, rive arket av blokka, og begynne på blanke ark. «Kan du si mer om dette, hvordan er det det ser ut, hva kommer så, fortell mer». Når man har strevd lenge, er man ofte veldig god på sine plager: man kan liste opp detaljerte tankerekker, og mens vi lytter til disse tankerekkene og prøver å se dem på nytt, utenom alt det vi hittil har hørt, så kan det slå oss at dette er ikke depresjon, dette er angst. Eller omvendt. 

I to sekunder kan vi vurdere hvordan vi skal få sagt det til den som sitter overfor oss med en sikker tro på at plagene er godt kjent, godt forstått, godt behandlet, likevel sitter du her igjen eller fremdeles, kan vi tenke, hva er det dette handler om, vi vil naturligvis teste hypotesen vår, kan dette være noe annet? kan vi se på dette på nytt sammen, med en ny fortolkningsramme, nytt håp, nye muligheter, en annen behandling. Eller en annen behandler. 
Hva skjer når vi legger frem for den som sitter overfor oss at det kan virke som noe annet dette her? Når vi møter noen som kanskje har mistet håpet, igjen har det blitt mørkt, tungt, for tungt, det har kommet tilbake, igjen og igjen har det det. Kanskje har man møtt mange psykologer, leger, alle har de jo vært enige, og jeg har tenkt, er det sånn jeg skal leve, for om det er det, da har tanken slått meg, jeg vet ikke om jeg orker det.


Det er ikke sånn at det finnes en «quick-fix» på vanskelige, fastlåste mønstre, uansett om det er angst eller depresjon. Det skal imidlertid lite til for å skape en liten endring, som igjen vil skape nye endringer, som når vi gjør ting litt annerledes, vil bryte mønstre, og etablere nye. Summen av alt er våre opplevelser og våre liv.

Jeg vil understreke at det jeg hørte den gangen ga mening, og jeg ble bedre. Det er ikke sikkert at det er blitt gjort feil i tidligere forløp. Det er ulike ting som er presserende til ulike tider, og selv om det ene kan lede til det andre, så kan det andre bli større, og kreve behandling først. Det er viktig å finne ut nøyaktig hvilken mekanisme som er i sving, depresjon eller angst, for å kunne gi behandling som virker.

Hva fører til psykisk uhelse?

Vi kan alle ha negative tanker og vi kan alle kommer til å tro at noen av tankene stemmer fra tid til annen. Likevel er det ikke gitt at vi utvikler vedvarende eller tilbakevendende angst, depresjon, eller emosjonell lidelse. Hva er det som kontrollerer tankene våre, og hva er det som gjør at vi tror på dem, eller avfeier dem?

Måten vi tenker om våre tanker på, er avgjørende for måten vi kontrollerer tankene. Snarere enn hva vi tenker, er hvordan vi tenker avgjørende for hvordan vi føler oss, og om vi føler at vi har kontroll.

Vår måte å tenke om det vi tenker på, har noe å si for hva vi legger merke til, hvordan vi tolker det, og hvordan vi regulerer tanker og følelser. Vi kan si at våre tanker om våre tanker er med på å legge grunnlaget for hvordan vi opplever verden.

Når blir tanker om tanker et problem? Eller en lidelse? En del av det handler om overdreven grad av grubling eller bekymring. En annen del av det handler om at oppmerksomheten er rettet mot trusler.

I både tradisjonell kognitiv atferdsterapi og metakognitiv terapi er det innholdet i tankene som avgjør type lidelse: for eksempel angst eller depresjon. Tanker om fare leder til angst, mens tanker om tap og det å snakke seg selv ned leder til tristhet. Som regel er slike tanker og følelser forbigående. Vi har dem hele tiden. Når vi føler oss fanget i en tilstand av konstant eller tilbakevendende ubehag eller lidelse, er det noe annet.

La oss se litt nærmere på dette. Vi kan alle tenke at vi ikke har lykkes i løpet av livet. Når denne oppfatningen leder til at vi forsøker på nytt med å lykkes, eller når oppfatningen leder til en lang negativ tankerekke om alle gangene vi ikke har lykkes og alle våre svakheter, så kan det være at måten vi tenker på skaper vanskeligheter for oss. Ideen er at måten vi tenker på, kontrollerer hva vi tenker og hvordan vi reagerer på tanker, oppfatninger, eller følelser.

Ta en titt på følgende sitat, hentet fra Beck, 1976, s. 16:

«Gjennom å intervjue denne deprimerte moren, oppdaget jeg at tenkningen hennes var preget av feilaktige oppfatninger om henne selv og hennes virkelighet. Til tross for motstridende bevis, tenkte hun at hun var mislykket i rollen som mor».

Hvis denne morens oppfatninger er kontrollert av måten hun tenker på, kan vi se for oss dette: «hvis jeg tenker på at jeg er mislykket som mor, og analyserer hvorfor jeg er mislykket, så vil jeg kunne bli en bedre mor». Dessverre, vet vi at grubling som skyldes oppfatninger om tankene våre, sannsynligvis ikke vil gi oss svar vi kan si oss fornøyde med. Følgelig vil vi anta at denne moren vil fortsette å tenke at hun er mislykket som mor, og fortsette å analysere situasjonen, for å kunne bli en bedre mor.

Måten vi tolker, monitorer, eller kontrollerer våre tanker har betydning for hvordan vi har det.

Når vi snakker om måten vi tenker om tanker på, så er det en grov forenkling av måten vi forstår og jobber med disse tingene på. For å presisere er det snakk om en rekke faktorer som består av all form for kunnskap, eller kognitive prosesser, som er involvert, når vi fortolker, monitorerer, eller kontrollerer våre tanker.

Er det håp?

Når vi vet hva vi strever med, så kan vi utforske hvordan vi reagerer på tanker basert på frykt eller tristhet. Selv om det kan kjennes godt å snakke om det som er vanskelig med noen som møter oss på det, kan det også være nyttig å stille seg spørsmålet om det synes å hjelpe.

Målet med terapi er å drive med virksom behandling: altså vil vi se en endring relativt raskt, og innenfor en bestemt tid. Hvis ikke det vi driver med synes å hjelpe, er det vårt ansvar som psykologer å endre kurs, enten det er type behandling eller behandler. Hvis alt virker håpløst, er det gjerne fordi vi har sluttet å tro at det kan bli annerledes, eller bedre. Sånn sett kan det gi håpet en boost å få vite at det en strever med kan forstås på en ny måte, og dermed behandles
på en ny måte. Noe vi ikke har prøvd før?

Har du behov for hjelp?
Vi hjelper deg med dine plager

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Helt trygt.

Har du behov for hjelp?
Vi hjelper deg med dine plager

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Helt trygt.

Få hjelp
Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det. Ingen henvisning nødvendig.