«Hvorfor selvmordstanker?» Hva vi ikke snakker om når vi snakker om selvmord

«Hvorfor selvmordstanker?» Hva vi ikke snakker om når vi snakker om selvmord 1

Denne teksten om medias fokus på selvmordstanker, selvmordsforsøk og selvmordsforebygging ble først publisert på Mental Helses Psykobloggen.

Nok en gang når selvmord nå er et tema i offentligheten i etterkant av Ari Behns selvmord er fokuset primært på form som mediedekning, psykologdekning, ventetid, teknologi og organisering av systemer og rutiner. Men ikke innhold dvs. spørsmålet om hvorfor?

Hvorfor fantaserer, forsøker og velger folk å avslutte livet sitt?

Når man forsøker å nærme seg dette spørsmålet blir det dessverre også ofte brukt vage vendinger og lite konkrete oppfordringer som at «man må være mer åpne, snakke sammen og be om hjelp.»

Men åpne om hva og hvordan?

Det er vanskelig å være uenig i viktigheten av det som fremheves samtidig som det også er tydelig hvor begrensende det nettopp er. For et fokus på hva vi ikke skal gjøre, eller hva vi bør ha retningslinjer og protokoller for, åpner ikke for den viktige men vanskelige samtalen vi alle er enige må finne sted når vi oppfordrer til økt åpenhet:

«Hvorfor trekker du deg tilbake inn i deg selv? Hvorfor isolerer du deg selv? Hvorfor orker du ikke å leve lengre? Hva omhandler denne uholdbare smerten?»

Kollektiv unnvikelse, avmakt og berøringsangst

Helsevesenet, media og vi som medmennesker risikerer å gå rundt grøten – kanskje fordi den oppleves for varm og vi føler oss maktesløse i møte med en så vond problemstilling som det er vanskelig å bygge gode system mot? Å forbedre systemet er jo hovedstrategien til samfunnet vårt.

Dette er et kjent problem i helsevesenet der behandlerne blir bokstavelig talt livredde for de potensielle påfølgende konsekvensene av at man ikke følger protokollen «godt nok». Slik blir fokuset raskt på det formelle og strukturelle i stedet for å faktisk møte den som sliter her og nå i sin lidelse, håpløshet og fortvilelse.

Hvordan kan vi skape et rom, språk og fokus i offentligheten på psykisk lidelser som ikke på den ene siden forblir på systemnivå? Eller på den andre siden underbygger et isolerende individualistisk fokus som raskt på moraliserende vis blir nok en kilde til selvbebreidelse og ensomhet?

Ved å snakke om hvorfor vi har selvmordstanker og hvordan vi kan opprette en åpen og sårbar dialog om hva som er vanskelig.

Et vagt romantisk språk om psykisk lidelse

Slik som dekningen rundt Ari Behns selvmord til tider har vært preget av romantisering av døden og den lidende kunstnerarketypen er vårt språk rundt psykisk lidelse ofte like romantisk og vagt.

Vi snakker om «mørket», «dypet», «kjelleren», «møtt veggen», «vinternatt», «meningsløst» eller andre potensielt tilslørende adjektiv.

Metaforer er viktig i kunsten og kan være viktige i en terapeutisk prosess men det kan også fort bli vagt og uangripelig. Slik som ved systemperspektivet blir det vanskelig å kommunisere og å bli forstått av andre når vi ikke er konkrete.

Når vi ikke snakker om hvorfor blir også selvmord noe som tilnærmet på mystisk vis bare skjer og folk kan som et usynlig virus plutselig bli «smittet». Dette skaper frykt og forvirring og man blir plutselig selv redd for at man setter i gang selvmordstankene dersom man forsøker å åpne en samtale om det vanskelige. Det blir tilsynelatende «tryggere» å ikke snakke om det. Og den som lider forblir ensom.

Det er heller ikke i stor grad til hjelp for pårørende som fortvilt mister eller ikke klarer å oppnå en fortrolig og sårbar samtale med sine kjære når media og fagfolk fokuserer på systemer, protokoller, forebygging, mediedekning, teknologi osv. Hva skal de lære av dette og ta med seg i samtalen med den de er bekymret for?

Dialog om «Hvorfor?»

Hvorfor har vi selvmordstanker, fantasier, planlegger, forsøker og tar våre liv?

Som akademiker er det ryddige svaret «det vet vi ikke, det er vanskelig å forske på og forskningen er ikke entydig» og man fremhever fort hvor umulig det er å forutsi og forebygge selvmord. Det er blitt enklest og tryggest å telle og holde seg på gruppenivå – fokusere på at det skjer, forsøke å forutsi og forebygge – i stedet for å forske på og spør den det gjelder om hvorfor. Dette kompliseres naturligvis av at den det gjelder, dvs de som har overlevd et forsøk, ikke alltid har bevisst tilgang eller innsikt i hvorfor heller.

Som terapeut i møte med mennesker som nettopp har selvmordsfantasier er bildet tydeligere. Her møter vi opplevelse av smerte, håpløshet, hjelpeløshet, fortvilelse, resignasjon, oppgitthet, skam, selvbebreidelse, skyldfølelse og selvforakt.

Intuitivt skjønner nok de fleste at det må dreie seg om en uholdbar lidelse, skam og et slags tap av realitetstesting der man blir låst i et tankemønster uten håp og muligheter.

Men det stopper ikke her. Disse opplevelsene har funksjoner – de kan fungere som beskyttelse av seg selv eller andre.

  1. Man kan forstå selvmordstanker som forsøk på å regulere vonde konfliktfulle følelser som trigger angst – en form for uhensiktsmessig og kortvarig følelsesregulering. Ved å minne seg på at denne lidelsen vil kunne ta slutt en dag og at man kan gjøre det selv vil man for en kort stund kunne beroliges og få en følelse av kontroll i sitt følelses- og tankekaos.
  2. Man kan forstå selvmordstanker som et forsøk på å beskytte seg selv mot nye skuffelser eller mislykkede forsøk ofte i relasjon til andre. Ens «forsøksbuffer» er gått tom og smerten med å forbli liggende og isolert oppleves som mer håndterlig enn å reise seg for nok en gang å bli avvist og falle.
  3. Man kan forstå selvmordstanker som en form for selvforakt der man bebreider og straffer seg selv. Dette blir en form for innovervendt sinne – et sinne som ofte hører hjemme et annet sted ovenfor en annen person. Men fordi man ble straffet, ville unngå konflikt, eller det ikke var rom for aggresjon i oppveksten vender vi heller sinnet mot oss selv. Sinne blir gjennom erfaring angstvekkende og ulovlig. Dette blir da en strategi for å redusere den angstvekkende indre konflikten det å være sint på noen man samtidig er glad i er. For skyldfølelsen over å være sint på noen man samtidig er glad i kan være overveldende og skamfull. Med andre ord kan det innovervendte sinne forstås som et desperat forsøk på å skåne og beskytte de man er glad i. Man beskytter dem ikke bare mot den påkjenningen man er redd for at man er blitt, men også en aggresjon som man bevisst eller ubevisst kjenner er der og er livredde skal utageres mot de man elsker. Det innovervendte sinnet blir som et selvoffer ingen har bedt om.

Tap av aktelse er ofte en risikofaktor for selvmord og hvis man kombinerer dette med en allerede-eksisterende tendens til selvbebreidelse og selvforakt vil denne frustrasjonen og sinne fort vendes innover mot seg selv.

Hvis vi ikke har rom i oss selv eller i våre relasjoner for vår frustrasjon og aggresjon vil den med andre ord erstattes av destruktive forsvar i form av resignasjon, selvforakt, selvbebreidelse, hjelpesløshet, fortvilelse og håpløshet.

Det er viktig å være klar over – som oftest er ikke dette bevisste veloverveide mestringsstrategier men ubevisste kjappe og automatiserte forsvarsmekanismer. Derfor har det sjeldent noe for seg å bli oppfordret til «å tenke positivt» eller «ta seg sammen» – dette blir i større grad en kilde til mer skam og selvbebreidelse.

Hvordan åpne opp og skape et rom for samtale? Psykolog gir 11 samhjelpsråd

Men det er mulig å skape en distanse og se at en selv eller livet ikke i seg selv ER håpløst og BARE jævlig. Da blir det tydeligere at selvdestruktive mekanismer aktiveres lynraskt om og om igjen i møte med konkrete ytre eller indre utfordringer i hverdagen og GJØR det ekstra vanskelig. Med andre ord – når vi blir mindre overidentifiserte med forsvarene kan et nytt handlingsrom og håp åpnes.

Noen vil likevel trenge å bygge en form for kapasitet og å utvide toleransevinduet sitt i terapi for å kjenne på disse konfliktfulle angstvekkende følelsene slik at man makter å bearbeide de.

Hva kan så jeg, som pårørende til en jeg er bekymret for, gjøre?

1.Bygg tillit over tid med en tålmodig, vedvarende og utholdende aktiv interesse og omsorg. Som oftest åpner vi oss ikke for hverandre før vi opplever spørsmålet «hvordan går det med deg?» som en oppriktig invitasjon til å dele det vanskeligste og vondeste. Den som lider gjør en mer eller mindre bevisst avveining «Kan hen håndtere og møte dette eller risikerer jeg å bli avvist og såret?». Derfor må du vise interesse og omsorg over tid.

2. Ikke gi opp – Den som spør blir derimot fort demotivert hvis vedkommende får et kort, enkelt men vagt «det går greit» eller «opp og ned» samtidig som man ser at det åpenbart ikke er tilfellet.

3. Respekter grenser men anerkjenn hva du ser – Det er viktig å respektere hverandres grenser men vi kan samtidig gi en eksplisitt anerkjennelse av at vi ser og bryr oss: «Jeg ser at du har det vanskelig, men du ønsker kanskje ikke å dele om det akkurat nå? Jeg vil gjerne høre hvordan du har det og være til hjelp hvis og når du ønsker det.»
Vi som spør må øve oss i tålmodighet med å vise en vedvarende og aktiv omsorg, interesse, bekymring og ønske om å forstå og hjelpe – om og om igjen på respektabelt vis.

4. Ikke råd og løsninger men tid og rom – Til deg som ønsker å være til hjelp – det er ofte at den som sliter ikke nødvendigvis ønsker eller trenger velmente oppmuntringer, råd eller løsninger – disse kan dessverre fort oppleves som avvisninger og som bagatelliseringer og forsterker avstanden og ensomheten.

5. Ha fokus på følelser og behov – Den som sliter ønsker derimot ofte forståelse, innlevelse, omsorg, aksept, tid og rom – å oppleve seg møtt og sett. Å oppleve at det er rom for sorg, skam, skyld, fortvilelse, håpløshet eller sinne – også ovenfor deg. Å oppleve at det er rom for hele seg i møte med deg.

6. Samtale om samtalen – snakk gjerne med hverandre i forkant eller begynnelsen av en mer sårbar samtale om hvordan dere kan snakke sammen på en slik måte at begges behov ivaretas. Sett gjerne ord på hva du ønsker med en mer personlig samtale; hva som evt oppleves som vanskelig med å dele og sette ord på følelser og hva du selv opplever vil være til hjelp for å gjøre det lettere.

Er det behov for å dele frustrasjon, sinne, sorg, skam, skyld eller andre utfordrende følelser? Behov for konkrete spørsmål og å få forståelse men ikke fortolkning? Er det behov for tålmodig lytting og ikke så mye spørsmål? Er det behov for å tydeliggjør at selv om personlige utfordringer i relasjonen utforskes og deles er det ikke ment som en anklagelse men en invitasjon til å finne ut av det? Er det behov for at den andre ikke går i forsvar? Er det behov for å få øyekontakt? Er det behov for å få konkrete og eksplisitte tilbakemeldinger og omsorgsfulle reaksjoner på det vonde som sies? Er det behov for støtte, omsorg eller en klem og ikke råd? Eller det nettopp behov for konkrete råd?

7. Bruk tilliten til å utforske sammen – Når man har etablert en tillit kan vi i større grad utforske sammen hvorfor den andre ikke orker å leve lengre: Hva er det som er så vanskelig og vondt? Hvorfor er du så kravstor og streng med deg selv? Hvor hører dette sinne hjemme hvis du ikke vender det mot deg selv? På hvem og hvorfor er du sint eller frustrert? Hva er dine umøtte behov og hva har du behov for nå? Kan jeg være til hjelp?
Det er i en slik relasjon vi endelig kan starte med å ikke føle oss ensomme og får håp og tro på at smerten kan lindres og mulighetene igjen kan åpne seg for et bedre liv – sammen.

8. Hva er den andres mål? Slik som vi psykologer har fokus på, når vi etablerer en terapeutisk allianse med klienten, kan det være nyttig å være tydelig på hva man opplever problemet er, hva man ønsker og har behov for. Når begge parter vet dette blir det lettere å finne ut hvordan man kan møte vedkommende og hva som skal til for å nå målet.

9. Hva er ditt mål og motivasjon som lytter/hjelper?
Den som hjelper kan også være eksplisitt om at hen ønsker å være til hjelp og fortelle om hvor vondt det er å se den andres smerte og hva du får lyst til å gjøre for den andre enten i form av å kjempe for hen eller å gi omsorg i form av f.eks en klem. Men det er viktig at man gjør dette uten at man tar fokuset fra den andre over til seg selv – men man gir den andre en opplevelse av hvor mye du faktisk bryr deg og den andre betyr for deg. Gi gjerne den andre spørsmålet tilbake: “hvordan er det for deg at jeg får vondt av det, ønsker å kjempe for deg og gi deg omsorg? Hva gjør det med deg?”

10. Når en mur er en utfordrende invitasjon – “Vis deg verdig”:
Det er også viktig å vite – visse avstandskapende forsvar er ikke nødvendigvis der bare for å holde andre på avstand. De er like mye en ubevisst utfordring og invitasjon: «hvis du virkelig bryr deg så vil du ikke akseptere denne distanserende muren – du vil kjempe for meg og klatre over».

11. Delt ansvar: Ingen av partene sitter med hele ansvaret, men jo mer bevisste vi blir på disse destruktive mekanismene i oss selv og andre øker ansvaret til å gjøre noe med det og forsøke å skape tillit nok til en fortrolig og sårbar samtale om hvorfor en lider.

Likevel, ikke ta deg vann over hodet og slit deg selv ut. Det er en påkjenning å være pårørende for noen med alvorlig psykisk lidelse og da er det viktig å oppsøke hjelp og skaffe avlasting Har vedkommende konkrete selvmordsplaner er det også viktig å kontakte legevakten og få hjelp med evt akuttinnleggelse.

Avlsutningsvis – Vi trenger med andre ord en samhjelps-litteratur i stedet for den isolerende og potensielt moraliserende selvhjelps-litteraturen og offentlighetens systemfokus.

Ønsker du flere innspill på hvordan vi kan skape terapeutiske relasjoner kan du lese videre her.