Hvordan snakke om psykiske lidelser?

Denne teksten omhandler «hvordan snakke om psykiske lidelser slik at man hverken sykeliggjør eller bagtelliserer folks problemer» og ble opprinnelig publisert på forskning.no.

Janne Lunds kritiske kronikk (15/1-20) her på forskning.no – der medienes økte fokus på psykisk lidelse presenteres som en mulig forklaring på den tilsynelatende forverringen i unges psykiske helse de siste årene – er viktig men risikerer å kaste ut barnet med badevannet.

Spørsmålet Lund stiller seg er om det økte mediafokuset ikke bare senker tabuet og stigmaet slik at folk blir mer åpne og hjelpesøkende. Dvs at det ikke er snakk om en statistisk men reell økning i psykisk lidelse. En økning Lund frykter er grunnet nettopp et økt offentlig fokus som potensielt sensitiviserer, opprettholder eller forverrer tilfeller av milde psykiske vansker.

Ja, det er trolig en «fare» for at medias og ulike eksperters økte offentlige fokus på psykiske lidelser medfører at folk blir seg mer bevisste og økt bevissthet er ikke alltid behagelig – men som oftes heller ikke nok i seg selv for å få det bedre.

Jeg vil derimot påstå at det ikke er det økte fokuset i seg selv som er problemet – men hvordan vi omtaler det og hvilke tilsiktede og utilsiktede konsekvenser det får.

Jeg er enig i Lunds påstand om at et for individualistisk fokus på psykisk lidelse fort kan ha en paradoksal effekt ved at det legger et tilnærmet moralistisk press på individet om å «mestre», «akseptere», «være mindful nok», «føle nok», «være i balanse nok», «ikke bekymre seg», «ikke stresse», «ikke gruble», «tenke positivt» osv.

Ja, vår såkalte «indre kritiker» eller «styggen på ryggen» om du vil er en mester i å kle seg i fåreklær i form av gode idealer og innsikter der den fortsetter med den indre kritikken og deevalueringen. Med andre ord risikerer vi med våre psykologiske ideal å skape nye måter å være misfornøyde med oss selv der vi fortsetter å piske oss med de uoppnåelige imperativene «bør», «ikke», «mer». Dette individualistiske selvmestringsfokuset, eller selvrealiseringsfokuset om du vil, er ikke bare paradoksalt nok selvforsterkende for angstlignende og depressive symptomer men skaper unødvendig dårlig selvbilde og ensomhet.

Ensomheten det medfører og avstanden til andre er trolig det viktigste aspektet, og det er her jeg mener media og ekspertenes ansvar kommer inn.

Jeg frykter at individualismens selvrealiseringsmoral har gått i ledtog med en kommodifiseringsprosess dvs at vi har «tingliggjort» eller «produktifisert» lidelsen til noe som bare «ekspertene» kan gjøre noe med. Enklere sagt – på samme måte som når jeg ringer rørleggeren når røret på badet sprekker vurderer jeg i like stor grad å ringe psykologen når hjertet knuser.

Problemet, i motsetning til med det sprukne røret, er at vår emosjonelle lidelse har en sosial funksjon som går tapt når vi «outsourcer» den til ekspertene. Vår emosjonelle lidelse er der for å vekke omsorg og ivaretagelse i våre nære relasjoner. Med åpenhet og sårbarhet skaper vi intimitet, nærhet og tillit – med andre ord så styrker det våre relasjoner.

Ved å fortsette å la den milde forventede lidelsen outsources til oss sjelslivsekspertene risikerer vi, slik som Lund frykter, at det økte fokuset ikke medfører bedring men forverring. For vi bevisstgjør og skaper forventninger rundt behov som ikke møtes på adekvat vis – av og i våre nære relasjoner.

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

Selv om jeg tidligere har snakket varmt om den vitenskapelige dokumenterte effekten av assistert selvhjelp trenger vi å endre fokus fra selvhjelp til samhjelp. Fra Livsmestring til Samliv.

Den terapeutiske alliansen og relasjonen mellom behandler og pasient er den viktigste faktoren for et vellykket utfall av terapi. Et konsept om samhjelp og samliv innebærer dermed at vi tar folks og psykologers kunnskap om hva det er som gjør relasjoner fortrolige og bevisstgjør og motiverer hverandre til å skape mer tillit, åpenhet og nærhet i våre relasjoner.

Vi må også passe oss for at vi bruker et språk om vårt ubehag og vansker som sykeliggjør. En medisinsk diskurs rundt psykiske lidelser har helt klart vært med å bygge ned tabu og stigma. Men det har også medført den paradoksale effekten av at vi også skremmes, og nettopp outsourcer lidelsen til ekspertene. Eksperter som behandler hver fjerde ungdom med førstegangsdepresjon med anti-depressiva.

Men lidelse er forventet og forståelig for oss alle da våre ubehagelige følelser hjelper oss å overleve og er en naturlig respons på livsutfordringer, et isolerende og moraliserende individualistisk samfunn, og ikke minst uunngåelig i møte med sykdom, forfall og død.

Vi må med andre ord skape et språk og en kultur som muliggjør sårbarhet og åpenhet i nære relasjoner som verken bagatelliserer, neglisjerer, minimerer og avviser men heller ikke sykeliggjør. Det er normalt å lide men så umåtelig mye lettere og beroligende å lide sammen enn alene. Vi trenger heller ikke mer råd og løsninger på hva vi kan gjøre for å «mestre» livet – vi trenger forståelse, omsorg og aksept og av og til bare få lov til å være. For de som synes dette er vanskelig eller ikke har relasjoner som evner dette kan vi psykologer gjerne være til hjelp for assistert samhjelp.

Er du interessert i å lære mer om psykiske plager? Vi har skrevet fyldig om vanlige psykiske plager. Våre erfarne psykologer kan gi deg effektiv helsehjelp over nett.