Tilhørighet er essensielt i våre liv

For å forstå nærmere hvorfor relasjoner kan være så vanskelige skal vi undersøke en sentral relasjonell grunnutfordring som ofte skaper en indre konflikt i og mellom oss og påvirker vår selvfølelse.

Vi mennesker må konstant veksle og balansere mellom to motstridende behov – autonomi (selvstendighet) og tilhørighet.

Med andre ord må vi ofte balansere mellom våre egne og andres behov slik at vi på den ene siden ikke havner i grøften preget av ensomhet eller på den andre siden mister oss selv.

Som vi skal se nærmere på – I førstnevnte problemstilling må vi lære oss å se, møte, lytte  og respektere andres behov – noe som muliggjør gjensidig nærhet, fortrolighet og intimitet. I den andre problemstillingen må vi lære oss å prioritere, uttrykke og selvhevde egne behov, og sette grenser for å hegne om egne verdier, meninger og velvære.

Da dette også er en kontinuerlig, og på sett og vis, uløselig problemstilling, kan det også omtales som en ekstensiell problemstilling.

Personers autonomi – det vil si selvstendighet, uavhengighet og individualitet – omhandler hensyn til egne behov, identitet, og ønsker. Man prioriterer selvrealisering.

Til tross for at det omhandler selvstendighet er det sosiale behovet – for å få anerkjennelse som en kompetent person – likevel sentralt.

Vanskelig å balansere. Når man derimot ikke finner en god balanse til fellesskapet, man vil gjøre «alt på egen hånd» og man ikke klarer eller vil tilpasse seg fellesskapet risikerer man avvisning, ensomhet og mangel på nærhet.

Den andres reaksjon. Det som også kan hindre mange i å utforske sin identitet og i å selvrealisere seg selv er våre fantasier, forestillinger og bekymringer rundt andres eventuelle reaksjoner på våre valg.

Vil man bli vurdert som egoistisk, hensynsløs, skamløs og i verste fall støtes ut? Vil man bli vurdert som talentløs, inkompetent og imbilsk? Vil man ikke få den anerkjennelsen man ønsker? Vil man fortsatt føle tilhørighet?

I vår evolusjonære historie var avvisning og utstøtelse i mange tilfeller ensbetydende med sikker død. Derfor er negativ evaluering eller avvisning noe av det mest sårbare og angstvekkende et menneske kan oppleve. Vi kan ikke risikere det selv når det ikke er sannsynlig.

Dette gjelder særlig barn og unge men også for voksne som er avhengige av andre personers, systemers og institutisjoners hjelp og støtte. Sistnevnte problemstilling er særlig utfordrende for eldre, syke, arbeidsuføre og personer med funksjonsnedsettelser. Man kan føle at man lever på andres nåde til en slik grad at man ikke våger å si ifra og stå opp for egne behov og rettigheter i fare for å miste nettopp støtten og hjelpen. Man settes med andre ord «sjakkmatt» og blir raskt underdanig, handlingslammet men risikerer å miste egen integritet og selvfølelse.

Derfor vil mange aldri våge å dele eller utvikle sine egenskaper og gjemmer seg i stedet trygt, men utilfredsstillende i flokken.

Tilhørighet og tilknytning omhandler at vi søker relasjoner til andre individer og grupper. Man fremhever og prioriterer fellesskapet og samholdet. Dette er et dypt behov i de fleste mennesker og som samtidig er en kilde til mye smerte, savn, sorg, skam og sinne når det ikke går som vi ønsker.

Vanskelig å balansere. Tilhørighet til et fellesskap innebærer ofte at man setter andre sine behov og ønsker foran egne. Faren er dermed her at man mister seg seg selv og «drukner i mengden». I verste fall klarer man ikke å ivareta seg selv og egne behov og blir utnyttet av andre. Dette blir fort et selvforsterkende mønster som bekrefter egne antakelser om en selv som svak, ikke god nok, mindreverdig, etc.

Vi veksler hele tiden gjennom store deler av livet vårt mellom hva som er viktigst av autonomi og tilhørighet. Dette påvirker i hvor stor grad vi benytter oss av uhensiktsmessige relasjonelle strategier.

Ofte kan det føles som om behovet for anerkjennelse og uavhengighet på den ene siden er gjensidig utelukkende med nødvendigheten for tilpasning og måtehold som tilhørighet og fellesskap fordrer. Slik blir det tydelig hvorfor vi omtaler det som en relasjonell grunnutfordring. Noen forsøker å finne en middelvei ved å søke fellesskapets anerkjennelse på en form for scene, men dette vil likevel ikke tilfredsstille behovet for tilhørighet i lengden. Dette fordi man ikke blir møtt og sett som menneske av andre mennesker. Derfor er det viktig å være fleksibel og balansere behovene ulikt på tvers av kontekster som familie, arbeid og i møte med venner.

Det er også viktig å være bevisst når vi har behov for å søke uavhengigheten og når vi har behov for å søke tilhørigheten. Slik som et barn veksler mellom å søke trygghetsbasen sin og å utforske omverdenen.

En spennende mulighet for en syntese mellom autonomi og tilhørighet er i den enkelte relasjonen. Her kan man både oppleve å få anerkjennelse for det individet man er samtidig som man kan ha tilhørighet. Dette er trolig en av grunnene til hvorfor vi opplever kjærlighetsrelasjoner så givende og viktige og hvorfor terapi kan være helbredende. Et møte med et annet «Du» muliggjør et helhetlig møte med oss selv.

Men hvor ofte er vi synkroniserte i behovene og tilgjengelige til å møte dem?