Redd for å dø? Slik håndterer du dødsangst

Dødsangst og dødsbevissthet. Vi skal alle dø en dag. En erkjennelse som skremmer og gjør de fleste av oss triste. Det innebærer utfordringen med å leve på lånt tid samtidig som vi knytter oss til andre mennesker, dyr, jobber, gjenstander og steder. Grunnet dødsangst orker ikke de fleste av oss å ha en aktiv bevissthet rundt dette og flykter inn i hverdagens trivielle gjøremål.

«Jeg skal jo dø uansett, det kan jeg ikke endre. Så hvorfor fokusere på eksistensielle tema?»

Vi distraherer oss også fordi vi vet hvor to-egget tilstedeværelsen og innsikten dødsbevissthet gir:

Vi møter kanskje kjærligheten og skjønnheten. Opplever livet som et stort mysterium som vekker undring. Samtidig møter vi forgjengeligheten, midlertidigheten, forfallet, og ødeleggelsen. Vi møter våre nærmeste og egen uunngåelige sykdom og død. Vi møter innsikten om at tiden også er nådeløs med oss. Dødsangsten kan føles overveldende og meningsløs.

Hva skjer med våre liv når vi ikke våger å være tilstede i dem? Hva skjer med våre relasjoner når vi ikke er tilstede i dem?

Hvis vi klarer å gå fra dødsangst til dødsbevissthet, i stedet for fornektelse, kan det ikke bare trigge livsangst.men også motivere en positiv livsbevissthet. Det kan presse oss til å gjøre de riktige prioriteringene. Det kan også gjøre oss så redd for å miste at vi slutter å knytte oss.

Har vi motet til å investere i relasjoner, øyeblikk og fremtidsmål til tross for at vi vet dette?

Vår kultur er full av eksistensielle påminnere og floskler. Vi kan ofte si «Vi må nyte livet imens vi kan».

Romerne hadde sin «memento mori – husk at du skal dø», og den romerske poeten Horace er kjent for sin «Carpé diem – grip dagen». I samtiden kan vi ofte høre «YOLO – you only live once» når vi utfordrer vår komfortsone. Disse uttrykkene vekker dødsbevissthet og minner oss på å prioritere. Vi må bevisst velge hva og med hvem vi skal bruke vår begrensede tid til.

Lever jeg slik som jeg ønsker?

Og etter valget er utfordringen å fortsatt være tilstede i rutinene og hverdagen vår. Dette i motsetning til å gjøre det meste på autopilot, mens våre tanker er et annet sted enn her og nå eller vi distraherer oss selv.

Det er lett å føle seg moralisert eller deevaluert når man blir utfordret til å revurdere sin livsførsel.

«Hvem er du til å si at jeg bør endre livsførselen min? At jeg bruker min hverdag «feil»? Er du så mye bedre selv kanskje?».

Poenget er ikke å si at det er feil å distrahere seg – vi trenger naturligvis alle sammen pauser. Det er heller nødvendigvis ikke feil å gå på automatikk – det er energisparende og effektivt når man gjør ting på rutine. Spørsmålet dreier seg om graden av tilstedeværelse i hverdagsaktivitetene og graden av bevisste veloverveide valg. Det er et gradsspørsmål fordi så og si ingen klarer å være tilstede og velge aktivt hele tiden.

Det er også et spørsmål om man selv er fornøyd – ikke om andre tenker at du bør eller ikke bør være fornøyd. Derfor er det viktig at man utforsker disse spørsmålene når man selv føler seg klar.

Hvis jeg tar inn over meg at jeg og alle jeg er glad i skal dø en dag. Kan jeg ærlig si til meg selv at lever slik som jeg virkelig ønsker? Hvorfor? Hvorfor ikke?

Nyansér gjerne, det er ikke et enten-eller svart-hvitt spørsmål. Når, hvor, hva, med hvem og hvorfor føles det slik ut? Kan dette inspirere meg til å få litt mer eller mindre av disse opplevelsene eller gjøremålene? Det er bare du selv som vet svaret på dette spørsmålet – og det er dét svaret som er viktigst. Du vet kanskje heller ikke umiddelbart hva svaret er. Kanskje trenger du litt mer tid til å reflektere over det eller få nye erfaringer for å sammenligne.

Samtidig finnes det visse universelle behov som kan være veiledende dersom man føler seg i villrede:

• Lever jeg nært og åpent med mennesker jeg har tiltro til, er glad i og som er glad i meg?
• Opplever jeg det jeg driver med som meningsfullt?
• Er jeg engasjert i en sak som jeg har tro på er viktig for omgivelsene?
• Lever jeg i tråd med mine verdier og drømmer?

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

For mange er det også et spørsmål om å bli bevisstgjort hva man allerede har og komme i kontakt med takknemlighet og stolthet. To følelser som er svært viktige for vår velvære.

For andre dreier det seg om å utvikle aksept for at livet ble som det ble. Jo lengre man lever i fornektelse om hva som skjedde eller i fantasi om at noe urealistisk kanskje vil skje, jo mer risikerer man:

• å utsette en terapeutisk prosess,
• å gå glipp av det man allerede har rundt seg
• å miste seg selv og en bedre fremtid.

Igjen så er ikke poenget å være moraliserende – for det er naturligvis forståelig at man fornekter og fantaserer når livet er vondt – men det har en stor pris i lengden.

Samtidig som de eksistensielle påminnerne kan inspirere oss til å prioritere kan de også ha noe nærmest desperat over seg. Vi MÅ leve livet. Vi MÅ oppleve. Dette kan omtales som «FOMO – fear of missing out». Vi må få «alt» med oss slik at livet ikke blir «bortkastet».

Det er derimot fort at det er samfunnets og reklamens konsept om det «gode liv» som vi desperat higer etter. Ikke nødvendigvis det vi selv kjenner at vi egentlig ønsker og trenger.

I dette havet av informasjon, råd og påstander om «det lykkelige liv» er det lett å bli overveldet og handlingslammet slik at vi følger strømmen motstandsløst ned. Vår «lykke» blir helt overlatt til vår egen innsats enten det gjelder attraktivitet, trening, sunn kost, karriere, popularitet, og suksess.

Ofte oppfordrer også vi psykologer til at det viktigste utgangspunktet man har er sin egen følelse og erfaring. Dette kan medføre et enormt press og ansvar samtidig som det avskjærer oss fra hverandre.

Men min velvære avhenger ikke av meg selv alene. Den avhenger hvor jeg er i flokken min.

Når vi vet at vi mennesker er sosiale flokkdyr er det viktig å forstå identitet og selvfølelse ut ifra hvordan vi opplever oss i relasjon til flokken vår. Vår «relasjonsfølelse» eller «vi-følelse»:

Hvordan har jeg det sammen med de rundt meg? Hva er det gode liv for oss sammen? Hvordan kan vi ha dét som vår faktiske hverdag i stedet for at jeg noen få ganger i året «virkelig lever»?

Som veileder – For mange er en kilde til et godt liv å leve i tråd med sine verdier og som ressurser for andre og samfunnet. Dette styrker tilhørigheten samtidig som det også styrker selvfølelsen.

For å vende tilbake til utgangspunktet for denne artikkelen – døden.

Den anerkjente psykologen Erik Eriksons siste psykososiale stadie, Integritet vs Fortvilelse, fremhever nettopp det relasjonelle aspektet når vi skal evaluere vårt liv:

«Har jeg levd et liv i tråd med mine verdier og bidratt til det gode for andre/samfunnet/naturen?»

Dette ansees som en sentral problemstilling som vi står ovenfor i alderdommen og hvordan vi «dømmer» oss selv vil ofte ha stor betydning for hvor mye dødsangst vi opplever og hvordan vi møter vår egen død. Med større stolthet, takknemlighet, ro og aksept? Eller mer skam, anger, bitterhet, fortvilelse, og fornektelse?

Heldigivs trenger vi ikke å vente til livets siste kapittel før kan gå fra dødsangst til dødsbevissthet og få mer livsbevissthet og gjøre noe med det – sammen.