Forfatteren hadde på trykk en kronikk i Bergens Tidende 19/1-21 om menn og følelser.
Menn sliter i det skjulte
Gutter og menn topper statistikken over selvmord, med over 70 % av tilfellene (FHI, 2021). Disse tallene gjenspeiles globalt og statistikken topper seg for menn i 40-50 årene. Likevel viser forskning at menn ikke diagnostiseres med vanlige psykiske helseplager, som angst og depresjon, i like stor grad som kvinner. Depresjon er en av de psykiske lidelsene som oftest er sterkt knyttet til selvmordsstatistikk, og til tross for at menn topper den ene statistikken ligger de langt bak kvinner på den neste, med halvparten av forekomsten som kvinner. Forskere tror derfor at menn sliter annerledes enn kvinner.
Det er mange faktorer som spiller en rolle for hvorfor menn tar livet sitt, men forskere spekulerer i om menn opplever depresjon på en annerledes måte enn kvinner, med andre uttrykk og behov, kalt «male depressive syndrom». Blant annet viser det seg at menn ikke innser, eller ikke vil erkjenne depressive symptomer, grunnet sterke rolle- og samfunnsforventninger. Idealet rundt det maskuline kjønn er ikke forenlig med hjelpesøkende atferd. Gutter og menn tar ikke kontakt med psykiske helsetjenester i samme grad som jenter og kvinner, og de som gjør det viser gjerne andre uttrykk for psykisk smerte enn kvinner. Forskere tror depresjon hos menn i større grad kan ha innslag av utagerende atferd; som uttalt rusmisbruk, risikosøkende atferd, mindre sensitivitet for smerte og farer, og andre atferdsrelaterte uttrykk. Dette fører til at vanlige kartleggingsverktøy brukt for å diagnostisere psykiske lidelser ikke nødvendigvis fanger opp mennenes symptomer like godt, og dermed får man lavere forekomst av rapporterte lidelser og flere falske negative utfall.
Barrierer for å be om hjelp
Det største beviset for at depresjon utarter annerledes hos menn er selvmordsstatistikken, og dette underbygger behovet for å lære mer om gutters depressive uttrykk. Forskning viser at gutter og menn verdsetter høyt behovet for å «klare seg selv», autonomi og egen mestring. Dette korrelerer også med høyere forekomst av selvmordstanker. Forskere undrer om menn har utviklet en høyere grad av fryktløshet og insensitivitet for smerter, som fører til mindre «redsel» for å gjennomføre selvmord. I tillegg synes det som at menn ikke ser behovet for å ta kontakt for å be om hjelp, at hjelpetjenestene ser ikke de mannlige varselsignalene, og at diagnostiske verktøy og kriterier ikke godt nok fanger opp menns psykiske helseproblemer. Konsekvensene er forsinket behandling som gjør depresjonen vanskeligere å behandle, eller at det oppdages for sent.
Norske og utenlandske undersøkelser avdekker også sterke og førende sosiokulturelle normer og maskuline rolleforventninger om hvordan gutter skal ha det og håndtere vansker: Gutter skal klare seg selv, gutter skal være maskuline, gutter gråter ikke, gutter snakker ikke om følelser. Australske skoleelever rapporterte om redsel for stigma, mobbing, og å bli utstøtt dersom man søkte hjelp. Angsten for å oppleve negative konsekvenser av å søke hjelp fører trolig til at mange gutter utsetter hjelpesøking til deres indre ressurser er oppbrukt, eller de kommer til et kritisk punkt hvor det kan være for sent. En norsk undersøkelse viser at gutter ikke synes helsetjenestene er godt nok tilgjengelige, eller tilpasset deres behov. For eksempel kommer det frem at helsetjenestene i skolen er for avslørende, slik at dersom man søker hjelp «vet alle det». Og det er ikke så vanskelig å se det fra unge, sårbare gutters perspektiv: Dersom en gutt møter ønsker å oppsøke helsesykepleier på skolen og på veien dit må han passere korridoren der alle elevene henger i gangene, da øker terskelen for å søke hjelp. Og når det i tillegg sitter 5-10 jenter i ulike grupperinger der og venter, da føler gutten seg brått litt ukomfortabel.
Er hjelpetjenestene feminisert?
En australsk undersøkelse avdekket at hjelpen som tilbys ikke er tilpasset gutter. Fokus på å snakke om og vise følelser, være sårbar, avsløre skambelagte tema og akseptere «svakheter» strider med normene og de sosiale forventningene gutter vokser opp med. Likevel er det en tilnærming mange helsepersonell bruker i det daglige arbeidet med gutter og menn, selv om det ikke resonnerer godt hos guttene. Undersøkelsen avdekket behovet for å bli møtt mer på deres arena og på andre måter; via digitale plattformer, ved bruk av teknologi, gjerne med mobiltelefonen som et verktøy. De trenger gjerne mer aktivitet og praktiske tilnærminger, i stedet for å sitte i en stol og snakke om ting.
En implikasjon av at helsetjenestene ikke er tilpasset guttene er at jo lavere forekomst av gutter som søker hjelp dess mindre kunnskap om psykiske helseplager og deres behov avdekkes. Forskere tror at for å få hjelpen ut til gutter må informasjon formidles på en måte som gjør at gutter kjenner seg igjen; med mer maskuline rollemodeller som forteller hvor viktig det er å søke hjelp, behov for å skissere andre tilnærminger til vonde tema enn bare gjennom samtale, mer behov for å normalisere og slå ned mytene om at man skal klare alt selv. Forskning indikerer at hjelpeapparatet har institusjonalisert menns maskulinitet, og at helsepersonell oppmuntrer til stoisk maskulinitet blant lidende, mannlige kreftpasienter, for eksempel. Annen forskning indikerer at helsepersonell i mindre grad diagnostiserer menn enn kvinner, og i mindre grad handler på menns symptomer, enn kvinners.
Risiko for psykiske lidelser og selvmord
Menn bruker mer negative mestringsstrategier for å håndtere psykisk smerte og belastning. Gutter og menn snakker ikke om det som er vanskelig i like stor grad som kvinner. Og i sammenheng med behovet for å klare seg selv tyr menn oftere til andre strategier for å håndtere psykisk smerte. Rusmisbruk er et eksempel på en negativ mestringsstrategi og en statistikk menn topper, med nesten tre ganger større forekomst av rusmisbruk enn kvinner. WHO melder at globale dødsraten som følge av rus, er omtrent seks ganger høyere for menn enn kvinner. Menn er også mer tildekkende om sine belastninger, har økt risikoatferd og synes også å håndtere en del livsbelastninger dårligere enn kvinner.
For eksempel er arbeidsplassen en arena mange menn kjenner mestring og tilhørighet. Arbeidsplassen er for mange forbundet med identitet, selvfølelse, egenverdi, status, inntekt, ressurs og videre. Forskning viser at arbeidsledighet er for menn forbundet med kronisk stress, og det å miste jobben er forbundet med akutt stress. Videre viser forskning at brudd i relasjoner og skilsmisse øker suicidfaren hos menn, og at brudd i nære relasjoner påvirker menn mer negativt enn kvinner, med to ganger større sannsynlighet for depresjon de neste to årene enn kvinner. Særlig for menn fører brudd til lavere emosjonell- og sosial støtte. I tillegg kommer tap av omsorg for barn, som for mange oppleves å miste mening med livet, sammen med andre tapsopplevelser.
En annen livsbelastning som er mindre forsket på er overgangen til foreldrerollen. Tilstanden paternal postpartum depression (PPD) er en form for depresjon som er mer uttalt hos menn enn tidligere antatt. Statistikk viser at PPD rammer inntil 10 % av menn, som er over dobbelt så høyt som WHO sitt globale estimat på depresjon hos menn.
Hvorfor er det så vanskelig for menn å be om hjelp?
I tillegg til nevnte sosiokulturelle forventninger synes det også om at forhold under oppvekst, som oppdragerstil og voksne rollemodeller har en betydning for hvorfor menn utvikler en høyere terskel for å be om hjelp og et annerledes uttrykk for sine vansker. Blant annet er gutter mindre trent i å snakke om følelser, både hjemme og i venneflokken. Skole og opplæring har også et ansvar, i måten de tilrettelegger for å rekke ut en hånd til gutter, men også i læreplaner, undervisning og holdninger. Dersom skolen tolker og håndterer utagerende atferd som noe negativt vil det skape en større distanse til guttenes behov, enn dersom de ser bak symptomene og fokuserer mer på behovene til guttene. Videre har populærkultur og media en stor rolle i måten de fremstiller gutter og menns vansker og måten de håndterer disse vanskene på. Media underbygger den kjønnsstereotype rollen gutter tror forventes av dem, ved at menn fremstilles som tøffere, mer maskulin og i større grad ved at de skal håndtere egne vansker på egenhånd.
Hvordan kan vi nå ut til menn?
Forskere antyder at menn trenger en annen tilnærming til hjelp, enn den tradisjonelle praksis. Guttene i den norske skoleundersøkelsen peker på at organisering av skolehelsetjenesten hindrer dem i å søke hjelp, mens det også må tenkes annerledes rundt hvilke type hjelp gutter og menn skal ha. Menn er ofte mer praktisk anlagt og det kan tenkes at en type hjelp som handler om noe mer enn bare samtale kan være hensiktsmessig. Samtidig fremkommer det at unge gutter vegrer seg fra å kontakte skolehelsetjenesten grunnet dennes organisering i skolen. Det betyr at utdanningsinstitusjonene har et ansvar i å bli bevisst hvordan de tilbyr hjelp, hvordan de snakker om hjelpen som tilbys og at denne hjelpen er synlig for alle, men også tilbyr andre kontaktmuligheter, som via digitale plattformer for å sikre taushetsplikten. Andre studier viser at helsepersonell har en litt annen holdning til menns psykiske helse og derfor må man jobbe for å tilsidesette sosiokulturelle normer når mannen trer inn på kontoret, slik at symptomene ikke blir bagatellisert eller tolket feil.
Menn som har forsøkt å begå selvmord har blitt stoppet av tanken på dem som er forlatt, viser studier. Forskning viser videre at familien kan være en ressurs for menn, og ved å rette fokus på forpliktelser og deres roller innad i familien kan være viktig tilnærming.
Enkelte land har også forsket på kjønnstilpassede behandlingsprogram, «manne-grupper», deriblant fokus på praktiske oppgaver og bruk av kropp og aktivitet. I tillegg synes det å ha god effekt at informasjon om psykisk helse formidles av andre menn som har blitt friske fra sykdom. Det kan dermed være viktig at gutter og menn i større grad får møte andre som har slitt med psykiske helseplager, som mannlige erfaringskonsulenter, fokusgrupper med jevnaldrende, deltakelse i gruppebaserte behandlingsopplegg. Noen ganger trenger man bare en venn som kan forstå gjennom egen erfaring. Sosial- og emosjonell støtte er noe menn oftere mangler enn kvinner og det kan derfor være viktig nettopp å ha grupper med andre som kan være støtte, gi referanser til hvordan andre har det og øke normalisering.
Det er uansett tallenes tale som gjelder. Beviset for at vi må endre måten vi tenker om menns psykiske helse er selvmordsstatistikken, og den forteller at det trengs en mer målrettet intervenering direkte mot unge menn, som akkurat nå synes å tape kampen mot depresjonen.
Takk til bidragsytere Mariell Sørheim Espevoll og Jannicke Christensen.
