«Pappa, du er Hulken. Ingen er så sterk som deg. Du tåler alt!»
Sånn lyder ordene fra min eldste gutt til meg.
“Menn er bare mennesker”
Menns psykiske helse
«Du tåler alt». Gutten min tror kanskje på det han sier. Og det er fristende å la seg smigre, svare «ja, det er riktig, pappa tåler alt». Men jeg gjør ikke det. Jeg verken tåler alt eller bekrefter at jeg gjør det. Men min fireåring later til å tro det enn så lenge. Og det virker også litt som at mange menn tror det om seg selv også.
«Menn er bare mennesker». Menn viser også følelse, blir trist, redd, engstelig og hjelpetrengende. Det virker bare som at vi av og til har så inderlig vanskelig for å akseptere det, rekke ut hånden og be om hjelp, liksom at vi er «svak» dersom vi ikke klarer det selv, at følelser er noe «ikke håndterbart». Først når vi ser oss selv i speilet kjenner vi sårbarheten, men idet vi snur oss bort må vi være Hulken. Da må vi tåle alt, for vi tror det er det som er forventet av oss.
Menn taper på å være stille
Menn topper de dårlige statistikkene: Lærevansker. Kriminalitet. Fengsel. Skole-frafall. Tidlig død. Sosialhjelp. Selvmord (VG).
Menns psykiske helse har alltid vært mindre tematisert enn kvinners. Det har alltid vært færre menn som oppsøker hjelp. Det har også alltid vært en kollektiv opplevelse at menn «løser ting på andre måter». Men de siste årene har det vært et økende søkelys på menns psykiske helse. Og det ikke uten grunn. Menn begår flest selvmord hvert år, menn oppsøker sjelden hjelp for sine psykiske helseplager og har høyest forekomst av rusmisbruk, vold, som offer for vold, og kriminalitet, for å nevne noe. Hver måned tar i snitt seks unge menn mellom 20 og 30 år sitt eget liv, ifølge Folkehelseinstituttet. To av tre som begår selvmord før fylte 25 år er menn (Rådet for psykisk helse). I mai 2020 skrev likestillings- og diskrimineringsombud Hanne Bjurstrøm en kronikk i NRK Ytring. Hun delte en sørgelig opplysning om at «vi aksepterer nemlig i stor grad at menn isolerer seg og unngår å søke hjelp». Hvorfor er det slik? Hvor kommer forventningene om at menn skal tåle alt?
Samfunnet former oss
Jeg tar meg ofte i å fremheve det maskuline hos min sønn og det feminine hos min datter: Han er «tøff, rask, sterk», hun er «søt, snill og omsorgsfull». Og nå har de begynt å insistere på det selv. «Jeg er ikke fin pappa, jeg er tøff», sier sønnen min. Eva Tryti kaller dette kjønnsstereotypt språk og er kan være en sterk faktor for hvilke egenskaper og identiteter barn tillegger seg selv og kjenner seg igjen i. Og det er oss foreldre som får dem til å tenke slik. Vi må med andre ord starte med oss selv – snakke annerledes til barna alt ifra de er født, veilede dem til å anerkjenne alle typer egenskaper ved seg selv. Og samtidig få dem til å forstå og godta at det er normalt og lov å vise og ha følelser, være trist, lei, redd og sint, særlig for å fremme menns psykiske helse.
Videre kan en si at samfunnet som institusjon former gutter og jenter. Vi skaper arenaer som passer mer og mindre til kjønnene. Arenaer som skole og utdanning, jobb- lønn- og arbeidsvilkår, hjemmet og familien, og sport og fritidsaktiviteter. Samfunnet bidrar til å forme kjønnene i henhold til stereotypier og rolleforventninger, alt fra de er spedbarn. Som en del av denne formingen har egenskaper ved menn blitt fremhevet, som maskulinitet, ansvar, ledelse, kontroll, makt og så videre. Men samtidig har det ikke blitt fremhevet menns psykiske helse; behovet for mannen å be om hjelp når det trengs, snakke om det som er vanskelig, gråte dersom man er lei seg. Det ene samfunnet har dyrket frem har undergravet det neste.
Forebygging av menns psykiske helse
En forebyggende faktor for at menns psykiske helse skal bli bedre er å starte tidlig å innføre en åpen samtale rundt bordet i hjemmet. «Hvordan har dagen vært, hva har vært vanskelig, hvordan har vi håndtert det?» Foreldre og særlig fedre må være forbilder og selv snakke om sine utfordringer og hvordan det har føltes. I oppvekst, skole og fritid vil det være sunt med mer søkelys på «samtalen», på «mykere verdier» for gutter, på verdien av å bruke sine sosiale relasjoner for å få hjelp til sine utfordringer. Skolen kan implementere det i læreplaner, invitere helsesykepleiere og psykologer til å snakke til barna om psykisk helse, vise videoer med fokus på hvordan man kan få hjelp, hva som nytter. Det er nærmest omsorgssvikt å la barn vokse opp med den tro at de skal mestre alle vansker helt alene, at det er flaut og skamfullt å be om hjelp.
I 2018 lagde Mental Helse Ungdom en informativ video som rettet søkelys på menns psykiske helse. Den tar tak i stereotypier, misforståelser og forventninger og river det ned. Menn skal ikke tåle alt. Vi skal tørre å vise følelser, tørre å søke hjelp. For å klare det trenger vi kampanjer rettet mot barna i skolealder, ikke vente til de er unge menn som allerede har lært seg å være stille om sine vansker. Erfaringskonsulenter, menn som har opplevd på kroppen endringen fra å holde ting inne til å snakke om det og kan formidle til barn betydningen av å be om hjelp vil trolig være et svært nyttig virkemiddel og til etterlevelse.
Forebygg menns psykiske helse ved å snakke om psykiske lidelser. Reduser stigma rundt psykiske lidelser. Snakk om selvmord!
