Ideal deevaluerer oss og skaper følelse av mislykkethet

Det er dessverre ikke uvanlig å føle seg mislykket, mindreverdig, stygg, talentløs, kjedelig, umoralsk og uintelligent. Bak fasaden og veggen på facebook. Kan dette være resultat av destruktive ideal?

Noen kjemper hardt og tappert for å overvinne dette og blir dømt for å lide av «flink pike»-syndrom. Andre kan utvikle spiseforstyrrelser også i form av sunnhetstvang (Ortoreksi) eller blir «arbeidsnarkomane» «selv»realiserende karrieremennesker.

De fleste av oss blir derimot selvkritiske, skamfulle, forsiktige, tilbaketrukne, unngår og unnviker. I verste fall våger vi ikke å leve slik vi egentlig ønsker.

Hvordan kan vi forstå denne utbredte lave selvfølelsen?

På den ene siden ligger det iboende i oss mennesker å ønske å være attraktive for potensielle partnere og være ressurser for «flokken».

Ikke minst ligger det en forebyggende sensitivitet i de fleste av oss for ikke å bli negativt vurdert og avvist.

Vi kan ikke risikere at flokken eller den potensielle partneren ser våre tenkte mangler så vi dekker over eller trekker oss tilbake.

Disse svært så forståelige menneskelige trekkene blir derimot trolig intensivert i vårt individualistiske digitale samfunn. Der skillelinjene mellom privatliv og offentlighet utviskes og vi konstant står under evalueringspress.

I vårt individualistiske samfunn er det opp til oss selv å finne «lykken». Og markedets reklamer står i kø i for å presentere uåpnåelige idealer og løsninger på hvordan du kan fikse det selv. Denne artikkelen ønsker derimot å undersøke dette temaet fra et eksistensielt perspektiv. Vi skal se nærmere på hvordan det idelle medfører at det faktiske – oss selv, andre og våre liv – oversees og deevalueres. Vi skal også se nærmere på en mulig løsning – vårt verdikompass.

Våre idealer og normer er ofte ytrestyrte konvensjoner som gjør at vi oppfører oss «riktig» og slik som «man bør» oppføre seg.

Idealer er eksempler på det idelle, det vi verdsetter som det høyeste, beste, vakreste, godeste, riktigste og mest inspirerende. Vi har idealer for absolutt alt fra kroppen, stilen, væremåten, livsførselen, utdanningen, karrieren, kjæresten, barna, helt ned til detaljenivå på tenkemåte, følelser, pustemåte og sittemåte.

Idealer blir ofte integritet i våre selvbilder og blir ikke bare noe som vi tenker men også føler at vi «bør» gjøre og «må» strekke oss etter. Hvis vi ikke klarer det kjenner vi på utilstrekkeligheten, skammen eller ambivalensen også kalt for «den kognitive dissonansen.»

Vi kan også utvikle idealversjoner av vår identitet, personlighet og livsførsel. Slik sammenligner vi oss hele tiden ut ifra disse idealversjonen.

Som om denne vakre, sunne, sterke, intelligente, suksessrike, interessante, kreative og populære versjonen av oss, som et fantasispeil, konstant deevaluerer oss.

I stedet for «styggen på ryggen» er det Mr/Ms. Perfekt som trykker oss ned.

Ideelt sett inspirerer idealene oss. Som oftest fører de derimot til at vi deevaluere oss selv og andre:

«Jeg/Hen er ikke god nok». «Jeg/Hen er ikke vakker nok». «Jeg/Hen er ikke interessant nok». «Jeg/Hen er ikke vellykket nok». «Jeg/Hen er ikke smart/intelligent/kunnskapsrik nok». «Jeg/Hen er ikke sosial nok». «Jeg/Hen tenker/føler feil». «Jeg/Hen er ikke sterk/muskuløs nok». «Jeg/Hen er ikke sunn nok».

Men også øyeblikket blir enten oversett grunnet vår destruktive selvopptatthet og overfladisk vurdering av hverande – for hvor ofte er vi da tilstede – eller direkte deevaluert.

«Dette er ikke interessant/spennende nok», «Hvordan ser jeg ut?» «Hvordan bør jeg oppføre meg?» «Hva er riktig å gjøre nå?» «Jeg er ikke tilstede nok». «Hva tenker de om meg nå?» «Lyset, settingen, er ikke riktig for bildet». «Hjelper dette for min karriere eller å bli akseptert og anerkjent?»

Man kan gå glipp av små men viktige og/eller vakre øyeblikk i hverdagen fordi vi bare higer og drømmer etter «den store kjærligheten/innsikten/gjennombruddet/
muligheten/anerkjennelsen/oppdagelsen (osv).»

Alt og egentlig det eneste vi har – oss selv, andre og øyeblikket – blir neglisjert og deevaluert.

Man går glipp av og deevaluerer det faktiske livet fordi det ikke er det ideelle fantasilivet. I higenen etter det man ikke har mister man paradoksalt nok det man faktisk har.

Uoppnåelige ideal er som mat for vår «indre kritiker» og medfører emosjonell selvskading.

Indre monologer som «jeg er så stygg/mislykket/dårlig/uinteressant» osv er direkte angrep på en selv.

Ville du tillatt det om du hadde sett en annen person høylydt si dette til seg selv eller andre?

Vår indre kritiker er ofte en person fra oppveksten sin kritiske stemme som har blitt internalisert. Dvs at han eller hun har «flyttet inn» og blitt en del av oss.

Ved å identifisere hvem den indre kritikeren egentlig er/var kan man lettere distansere seg fra den negative evalueringen. Slik kan man se at «dette er ikke meg eller mine egne tanker».

Videre kan man utfordren den og stå opp for seg selv.

«Jeg ønsker ikke at denne personen skal fortsette å kritisere meg. Jeg fortjener bedre.»

Vi kan ikke og ønsker ikke å bli kvitt ideal helt – for de er integrert i vår kultur og vår identitet og kan inspirere oss til utvikling. Vi må derimot hindre at idealene blir den indre kritikerens våpen i kampen mot oss selv og hverandre.

Man kan også forsøke å skape seg mer realistiske og nyanserte ideal og ha en sunn avstand til dem.

Realitetsorientering kan være en viktig prosess da ved at man utforsker hvor sunt, konstruktivt og til hjelp idealet egentlig er. Også det å utforske hvor realistisk det er å oppnå og sannsynligheten for at man vil klare det kan være viktig.

Ikke minst er det å stille seg kritisk til kilden til idealet og om det faktisk er et godt og hensiktsmessig ideal for oss.

Det å utvikle økt aksept og selvmedfølelse er også en sunn motvekt til destruktive ideal.

Som vi skal se nærmere på kan også vårt indre verdikompass være en sunn motvekt til destruktive ideal.

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

En befriende men kanskje litt vanskelig eksistensiell innsikt å erkjenne er at ingenting er uperfekt/delvis/halvt/lavt/stygt/kjedelig/feil/riktig/prosent/tungt osv.

Et enkelt eksempel på dette er hvordan man kan vurdere vannmengden i dette berømte glasset. Der optimisten ser og sier at det er halvfult ser og sier pessimisten at det er halvtomt. Eksistensialisten derimot ser og sier at det er fullt.

Hvorfor er det fullt? Fordi ingenting kan være noe annet enn det er i seg selv. Vi kan ikke være fraværet av noe eller en mangel.

«Vi er det/den vi er og ferdig med det» som en ung pasient av meg sa en gang. Vi kan bare være det vi er.

Mer inngående forklart, når vi evaluerer sammenligner vi, dvs drar linjer og relasjoner mellom ting som forsåvidt er beslektet men som likevel ikke henger sammen.

Mengder er lette å forstå i så måte da vi alle er kjent med hvor relativt det er. En som er høy/tung/lav/lett ett sted er plutselig «normal» eller det motsatte et annet sted. Men poenget er ikke bare det at det endrer seg ut ifra kontekst, men at jeg ikke egentlig kan være noe relativt til andre. Jeg er bare.

Selvfølgelig kan det være nyttig informasjon, men vi må ikke forveksle sammenligning – det å ta meg minus deg og sitte igjen med forskjellen – med det faktiske eller virkeligheten. Det er som om samfunnet vårt fulles av halv-vakre, halv-høye, halv-smarte, halv-interessante skapninger.

Denne innsikten er befriende fordi det avslører hvor usanne sammenligninger og ideal er. Ikke minst hvor, i oss selv, komplette vi allerede er.

Jo mer vi klarer å befri oss selv fra evaluering og sammenligning. Jo mer trer vi frem med det unike og vakre som allerede er der og blendes av idealene.

Når ideal er så destruktive og vi har så uendelig med valgmuligheter – hva skal vi da navigere ut ifra?

For å hjelpe oss å navigere i dette komplekse livet har vi våre følelser og verdier. Verdier er, i motsetning til idealer, indrestyrte. Verdier er som motorer, idealer er, om kanskje urealistiske, ettertraktede mål.

Verdier er basert på etikken og den oppstår når vi anerkjenner at vi har ansvar for konsekvensene av våre valg.

Det vil si at verdier i likhet med følelser driver oss og gir retning. Vi kan kjenne i oss selv om vi lever i tråd med våre verdier i form av integritet eller skyld.

Er det skyld vi kjenner på, og vi er ansvarsfulle og klarer å forholde oss til følelsen? Da ønsker vi å ta den andres perspektiv, be om unnskyldning, gjøre godt igjen, forsone oss og forhåpentligvis få tilgivelse.

Dette kan naturligvis være ideal, som i kristendommen. Men vi kjenner forskjellen når vi strekker oss etter et ytrestyrt pålagt ideal på den ene siden. Versus å faktisk kjenne på en skyld og lyst inni oss til å gjøre det godt igjen.

Idealene er ofte upersonlige og generelle og gjelder «man-et» dvs «hva man bør gjøre».

Som en motvekt til å følge reklamene, «folk flest», gjennomsnittspersonen osv vil jeg gjerne presentere en måte du kan finne din egen retning.

Spør gjerne deg selv. Lever jeg «rett» i tiden, denne perioden i livet mitt, ut ifra hva samfunnet eller andre sier er rett?

Eller lever jeg rett ut ifra hva mine behov, ønsker, drømmer, vilje og verdier faktisk er?

Slik kan man øve seg i å plassere seg RETT i den aktive tilstedeværende tiden. Meg her og nå i møte med deg, omgivelsene og livet.

Poenget er ikke å forsterke individualisten i deg, dvs den som «selv»realiserer andres/samfunnets ideal. Poenget er å komme i kontakt med dine egne verdier, behov, drømmer, ønsker og vilje.

Som menneske vil man da ofte oppdage at man ønsker nærhet og anerkjennelse i relasjoner. Ikke minst å kunne bidra positivt for andre mennesker og våre omgivelser enten det er lokalsamfunnet, dyr, økosystemet, klimaet o.l.

Del gjerne hvordan du håndterer destruktive ideal og om dine indrestyrte verdier her i kommentarfeltet.