UKRITISK HÅNDTERING AV INFORMASJON
I disse dager er store deler av Norge og verden i en form for unntakstilstand. Coronaviruset (Covid-19) har ført til at folk hamstrer mat og drikke, til tross for myndighetenes og fagfolks anbefalinger. Vi spriter oss med antibakterielle midler etter hver minste kontakt med omgivelsene, leser ukritisk hvert eneste propaganda-oppslag i mediene og sprer det videre på sosiale medier. Folk aser både seg selv og andre opp og bidrar til økt redsel i befolkningen.
Så lenge vi ikke har kontroll på viruset er det bare en ting som gjelder og det er å redusere smitterisiko, ved å følge myndighetenes anmodninger om god hygiene og holde god avstand. Vis solidaritet. Rådene er godt omtalt på FHI.
Vi mennesker er alle utstyrt med et filter for hvilken informasjon vi bør ta inn og hvordan den skal bearbeides. Dette skal hjelpe oss å skille viktig fra uviktig informasjon, skille hva som angår oss og hva som angår andre, og hjelpe oss og analysere situasjoner basert på tilgjengelig fakta. Dette filteret hemmes dessverre av redsel og er delvis vår egen og delvis mediene sin skyld. Vi har nemlig en fri vilje som gjør at vi kan bestemme hvor mye vi skal søke på Internett etter nyheter omkring Coronaviruset. På den andre siden er riktig informasjon viktig for å regulere våre redsler. Samtidig kan vi ikke unngå å legge merke til medienes klikk-overskrifter med store bokstaver, mørke bakgrunner og bilder av virus celler i fri flyt! Disse både vekker oppmerksomheten vår og skremmer oss samtidig.
BARNA PLUKKER OPP MER ENN VI TROR
Oppi alt kaoset med stadig ny informasjon om smittetilfeller, dødsfall, tiltak og begrensninger står barna våre. Og de fleste barn under har begrenset evne til å ta innover seg alt som skjer. Hjernens filter er ikke godt nok utviklet til å sortere all informasjonen og deres evne til å regulere sine redsler er begrenset. Likevel lever de blant oss og følger svingningene i familien og samfunnet nesten ubemerket. De kan gjerne være likeglad og virker noen ganger upåvirket, men bak det tilsynelatende barnlige uttrykket og leken kan det være mange spørsmål og undringer de ønsker svar på.
Barna ser nemlig foreldre som stresser eller er redde, de ser at barnehage og skole stenger, men skjønner ikke hvorfor. De ser at matlageret øker eller at kontakt med besteforeldre, naboer og venner begrenses. Foreldrene begynner plutselig å jobbe hjemmefra. Samtidig har de gjerne ikke språk, evne eller kanaler for å kommunisere sine observasjoner, men det betyr ikke dermed at de ikke får med seg at hverdagen endres drastisk.
Nye retningslinjer fra Folkehelseinstituttet vil at vi skal begrense samspill mellom barna. Først var signalene at vi måtte velge noen få, utvalgte lekekamerater for barna våre, men de siste anmodningen er at vi ikke bør ha fysisk omgang med andre, verken barn eller voksne. Dette fører til at bekymrede foreldre strammer inn utfoldelsen til barna sine. Dersom nabobarna leker ute i gaten må foreldrene lire av seg alskens unnskyldninger om hvorfor deres barn ikke kan gå ut til dem. Dette merker barna.
SNAKK MED BARNA
Lik som vi voksne trenger riktig informasjon for å sortere tanker og regulere våre følelser trenger barn også riktig informasjon om hva som rører seg i verden og i familien for å regulere sine egne følelser. Alt som treåringer begynner mange barn å stille «hvorfor det»-spørsmål. Det betyr ikke at vi skal fortelle alt om Coronaviruset til en treåring, men det setter i perspektiv barns nysgjerrighet og tidlige behov for å vite ting. Dersom foreldre aktivt holder informasjon unna barna og samtidig driver kollektiv atferdsendring for familien må barna få vite mer. Når barna stiller «hvorfor det»-spørsmål må vi kunne svare. Og vi må svare ærlig og riktig, uten å skremme. Vi kan si at vi ikke har svaret på alt og at de som bestemmer stadig kommer med ny informasjon. Vi kan si at det vil være sånn en stund, men at det mest sannsynlig vil normalisere seg etter hvert. Vi bør ikke lyve verken den ene eller andre veien, men vi kan være noe restriktiv med informasjonen, så lenge vi ikke lyver.
Det er normalt å være engstelig og opptatt av hva som skjer i landet vårt og med helsen vår, men husk at barna våre også får med seg endringene. Og så lenge endringene omfatter dem må også de få informasjon. Barn undrer seg. Barn blir redde. Barn trenger å vite. Så snakk med barna, for guds skyld.
