Denne kronikken stod på trykk på VG.no 7. november 2022.
I løpet av de siste årene har psykisk helse fått mye mediedekning. Vi ser at det blir satt på dagsorden blant annet av Kompani Lauritzen, Lindmo og God morgen Norge. Til tross for at det er flere medieaktører som gir tematikken dekning under beste sendetid kan vi ikke unngå å stille spørsmålet: Er fokuset stort nok?
Tallene lyver ikke
Ikke siden 1990-tallet har selvmordstallene i Norge vært så høye. Norge har en nullvisjon for selvmord, likevel er selvmordsraten så og si uendret de siste 50 årene med rundt 600 selvmord hvert år. 73 % av menneskene som dør av selvmord er menn. Statistikken viser til at kun 1/3 av dem som søker hjelp er menn, samtidig ser vi at ungdom rapporterer stadig om høyere psykiske helseplager. Blant psykiske lidelser er det er størst forekomst av angst og depresjon og om lag 30 % av befolkningen rammes av disse lidelsene i løpet av livet. Ikke bare rammer det personen som lider av psykisk uhelse, vi vet også at de samfunnsøkonomiske kostnadene er store. Mennesker som ikke klarer å jobbe grunnet angst og depresjon koster staten 24 milliarder kroner hvert år.
Undersøkelser blant ungdom viser at de har
klare rolleforventninger om hvordan menn skal håndtere psykiske helsevansker.
Holdninger som at menn skal klare seg selv, menn skal være maskuline, menn
gråter ikke og snakker ikke om følelser er utbredt. Disse holdningene om
hvordan de tror de skal håndtere
livets utfordringer gjør at menn går i en negativ spiral av vonde tanker og
følelser de ikke søker hjelp for, som igjen opprettholder og forsterker de
vonde tankene og følelsene, fordi de ikke får hjelpen de trenger.
Medias momentum
Etter smarttelefonens inntog har samfunnet gått gjennom et paradigmeskifte hvor vi har byttet ut de gode samtalene med skjermtid. Det er via skjermen vi holder oss oppdatert på
hva som skjer i verden. Tiden vi bruker på media kan utnyttes i større grad.
Det foreligger et mulighetsrom til å formidle viktige tema og forebygge psykisk
uhelse, som bør og må utnyttes.
Sofie Elise og Tix rørte store deler av befolkningen da de på Lindmo åpent fortalte om rusmisbruk og selvmordstanker. Lars Erik Lund og Jannicke Weeden delte sin depresjon og panikkangst direkte på God morgen Norge, og Kompani Lauritzen har
endelig innrullert vanlige mennesker på Setnesmoen, hvor de viser hvor
vanskelig det kan være å være ung, å slite med angst, depresjon og å føle seg
mislykket. Disse programmene setter dermed psykisk helse på agendaen, men vi
skulle gjerne sett mer forebygging og strategisk formidling for å redusere
psykisk uhelse og selvmord, som for eksempel holdningskampanjer for å endre
måten unge menn ser på seg selv og livet, at det er greit og viktig å vise følelser, lære bort sunne strategier og verktøy for å håndtere utfordringer og oppfordre folk til å søke hjelp når de trenger det.
De store medieaktørene er de kanalene vi setter vår lit til når det kommer til kunnskapsformidling. Media er helt ufravikelig viktig for å skape endring i
samfunnet og å spre korrekt psykologisk informasjon og kunnskap. Korrekt
informasjon er den viktigste komponenten for folk som opplever sykdom, lidelser
eller kriser. Spørsmål som: Er det greit å spørre om selvmordstanker, eller
øker det sjansen for at noen tar livet sitt? Hvordan kan jeg bli bedre til å håndtere vonde tanker? Hvor lenge varer kjærlighetssorg? Er man for alltid syk
dersom man har fått en diagnose? Hvilke behandlinger hjelper? Hva skal jeg si
til en venn som sliter? Slike spørsmål er det mange som lurer på.
Selvmordsforebygging bør være et nasjonalt prosjekt
Prosjektgruppen Aldri-Alene, som er et samarbeid mellom de største kommunene i Vestland fylke, jobbes det strategisk mot regjeringens nullvisjon av selvmord i Norge. Ved å spre korrekt kunnskap, knuse myter, møte ungdommen der de er, og ved å samarbeide på tvers av våre kommunegrenser og med ulike aktører kan vi gjøre en større forskjell.
Media når ut over alle kommunegrenser, treffer ungdommen på mobiltelefonen hver dag har enorm påvirkningskraft og potensiale til å gjøre en stor forskjell. Om det er noen som møter ungdommen der de er, så er det media. Medieaktører kan nå bredt ut med gode og korrekte svar på spørsmål om psykisk helse og bør ta ansvar ved å utnytte sin posisjon og tilstedeværelse rundt dette temaet. Dersom vi skal påvirke selvmordsstatistikken, dersom vi skal redusere stigma og tabu, normalisere
psykisk sykdom og skape håp for mennesker som finner livet utfordrende bør mediene vie mer oppmerksomhet til det. Reklame, nyheter, programmer,
dokumentarer, serier og andre kanaler som når ut til så mange er helt avgjørende for å nå målet om å redusere selvmordsstatistikken og skape endring.
Det skal ikke være opp til den enkelte kommune å drive selvmordsforebygging, det bør være et nasjonalt prosjekt politisk forankret og ledsaget av media; de største og sterkeste kreftene vi har, fordi vi har ingen å miste.
