Selvmord på Instagram: Hvem tar livet sitt?

Programleder Vilde Bratland Erikstad etterspør hvorfor ikke helseapparatet gjør noe mer før ungdom ender med å ta livet sitt. Vi vet blant annet at smitteeffekt av selvmord er et sosialt fenomen (Dagensmedisin), samt at fora for selvdestruktiv atferd har eksistert så lenge vi har hatt Internett, bl.a. pro ana fora hvor ungdom oppfordrer til spisevegring. Utfordringen vi står overfor nå, derimot, er at nedslagsfeltet potensielt blir mye større, da Instagram er verdens største bildedelings-app, hvor barn og unge mates med slik informasjon døgnet rundt, uten at de klarer å selektere bort hva som er farlig og ikke. Unge risikerer med andre ord å scrolle seg psyke ved for ukritisk bruk av sosiale medier.

Svaret er provoserende i sin enkelthet: Det kan være hvem som helst som velger å avslutte livet. Øivind Ekeberg og Erlend Hem skriver i Tidsskrift for Norsk legeforening at selvmordsraten ikke har gått ned i Norge de siste 20 årene, til tross for flere handlingsplaner, økt kompetanse og bedre behandling for selvmordstruende personer. De fleste selvmord skjer blant mennesker som ikke er i psykiatrisk behandling, og samfunnsmessige forhold er en hovedårsak til at raten ikke blir lavere, skriver Ekeberg og Hem.

Julia Hagen, Heidi Hjelmeland, Birthe Loa Knizek skriver i sin artikkel at forskning har avdekket en rekke psykologiske, biologiske og sosiologiske sammenhenger til selvmordsatferd uten at det har ført til en reduksjon av selvmordsraten. Det også allment akseptert innen psykisk helse at det er vanskelig å forutsi selvmord hos den enkelte pasient. Selv om man visste hvilke pasienter som ville ta livet sitt, ville det være umulig å vite akkurat når det ville skje. Vi vet at smitteeffekt, mobbing, traumer og videre, er risikofaktorer for selvmord, men det er til syvende og sist den som gjennomfører handlingen som har valgt den utveien.

Selvmord er et valg. Dersom motivasjonen for å ta livet er sterk nok er det i grunnen lite vi kan gjøre for å avverge det. Noen tar livet sitt selv etter årevis med behandling, andre etter en konflikt med kjæresten på byen. Vi kan ikke redde alle, nettopp fordi det er selvvalgt. Og selv om vi ønsker å redde alle er det nesten like umulig, fordi det som hjelper en hjelper ikke nødvendigvis for den neste.

Å tematisere selvmord, ikke være redd for å snakke om det og å ved å spørre barn og unge om hvordan de har det og hva de er delaktig i på sosiale medier er lavterskel for å avdekke selvmordstanker. Dersom foreldre, lærere eller andre er redde for barnas psykiske helse eller påvirkninger de utsettes for gjennom sosiale medier må vi adressere det. Selv om det kan føles viktig å avgrense tilgang til fora som fremsnakker selvmord, er det til syvende og sist barn og unge som må velge å ta avstand fra dem. Ingen skal gå alene med sine selvmordstanker. Selvmord bør ikke være et valg.