Å være psykmeldt

Som psykolog samtaler jeg mye med mennesker som sliter med psyken på en eller annen måte. Å lide psykisk er noe alle mennesker opplever på ulike måter i løpet av livet, og er i en forstand en direkte konsekvens av det å leve. En pris å betale for livet, kan man si. Noen opplever imidlertid mer alvorlig psykisk sykdom, som igjen får større konsekvenser for den det gjelder. Det er særlig til disse utfordringene vi trenger sykmelding.

Historier jeg har hørt i samtale med klienter som lider psykisk, er at sykmelding er et tveegget sverd for mange. Sykmeldingens tiltenkte funksjon, i et helse— og arbeidslivsperspektiv, er klar: Den har som hensikt å sørge for arbeidstakernes raskere helbredelse, og å redusere risikoen for langvarig sykdom og jobbfravær. Dette gagner hvert enkelt individ, arbeidsgiver inkludert. Men å være sykmeldt gir ikke nødvendigvis raskere helbredelse for alle.

Dersom man lider psykisk, slik at man føler behov for en sykmelding, skriver legen ut en fullstendig eller gradert sykmelding. Samtidig sier legen at det er viktig å gjøre tiltak for å bli bedre av sykdommen, som å være aktiv, trene og spise godt, være sosial, og få nok søvn. Å pleie seg selv, med andre ord. Dette har gode, dokumenterte effekter i helbredelsesprosessen.

Etter hvert som man føler seg bedre igjen, eller har fått tilstrekkelig behandling for lidelsen, reduseres sykmeldingen, eller man begynner tilbake i arbeid igjen for fullt.

Litt tilbake til det tveeggede sverdet: En av utfordringene ved psykisk sykdom er at det ikke er synlig for andre. Å være psykisk syk er fremdeles er et sårt tema, tabubelagt, for svært mange. Å være psykisk syk kan være sosialt stigmatiserende, dersom andre ikke er kjent med hva det innebærer å være psykisk syk.

I tillegg er psykisk sykdom et tema som ikke alle er komfortable med å snakke om. Jeg har mange klienter som forteller meg om det gryende ubehaget ved å være sykmeldt, fordi de har en opplevelse av at arbeidsgiver og kolleger ikke aksepterer, eller forstår, hva psykisk sykdom innebærer. Noen opplever derfor ytterligere vansker ved å være sykmeldt. De utvikler gjerne en form for sosial angst.

Sosial angst er i seg selv definert som en diagnose i diagnosemanualen psykologer arbeider ut ifra. Denne formen for angst kan være svært invalidiserende, fordi den som lider av den feiltolker, eller overanalysere sosiale signaler.

Et klassisk symptom er at man er redd for å bli gransket kritisk av andre mennesker, altså en form for overopptatthet av hva en tror andre tenker om deg. Dette kan føre til angstsymptomer i form av indre uro, svette, hjertebank, raskere pust, og videre at en unngår sosiale situasjoner mer, og innskrenker sin frihetsutfoldelse.

Noen slutter for eksempel å handle på den lokale butikken, med angst for å treffe på sjefen eller kolleger.

I samtale med venner eller kolleger er det ofte lett å snakke om fraværende i en nedlatende tone, selv om man ikke har onde intensjoner. Det å omtale, eller baksnakke fraværende, sykmeldte kolleger, kan gjøre situasjonen vondt verre for mange.

Tenk deg følgende scenario: En gjeng kolleger snakker sammen i arbeidstiden, over en kopp kaffe. Ola er borte fra jobb grunnet sykmelding, men det er uvisst hva som er årsaken til dette. Kari sliter selv med angst, men har gradert sykmelding, og er i dag på jobb. En kollega forteller at han så Ola på treningsstudioet i går, tilsynelatende i storform. De andre melder seg på, og sier at de så Ola på fjellet i påsken, at han ofte er på butikken og handler på dagtid, uten tilsynelatende å virke særlig syk. Kari svelger en vond følelse. Hun vet ikke hva hun skal si, melder seg litt ut. Hun tenker at det like gjerne kunne være henne de snakket om bak ryggen. Kanskje gjør de det når hun selv er borte? Hun kjenner den gryende angsten sige innover henne. Hvordan skal hun takle dette?

Et klassisk symptom er at man er redd for å bli gransket kritisk.

Dette oppdiktede scenarioet kan potensielt få en eller annen følge for Kari. For det første er det ikke sikkert hun kommer til å trene mer i sykmeldingsdagene, slik legen og psykologen anbefaler, i frykt for å bli observert av kolleger. For det andre kan det også godt hende hun velger et annet kjøpesenter neste gang hun skal handle, for å unngå å treffe på kolleger i arbeidstiden.

Jeg håper poenget med kronikken skinner gjennom. Dere som er arbeidsgivere, eller kolleger, har et ansvar overfor deres medarbeidere, også de som er fraværende grunnet psykisk sykdom. Det å snakke nedlatende om fraværende kolleger bidrar til å vedlikeholde stigmaet rundt psykisk sykdom, og kan i verste fall forverre livssituasjonen for mennesker som fra før lider psykisk.

Som psykolog understreker jeg at fysisk og sosial utfoldelse er bra for den som lider psykisk. Dette er viktig for å gjenvinne overskudd og komme raskere tilbake i jobb. Det er derfor legen anbefaler at sykmeldte skal være aktiv, sosialisere, og pleie seg selv, også i sine sykmeldingsdager. Dette bør de kunne gjøre uten at de skal være redd for å bli observert av sjefen, eller kolleger.

Det er viktig at arbeidsgivere og kolleger har in mente at det er viktig med åpenhet om psykisk sykdom, og ikke minst enighet om at baksnakking ikke er akseptabelt. Ha mot til å si ifra når noen gjør andre urett, enten de er til stede eller fraværende.

Innholdet i kronikken er både basert på egne kliniske erfaringer, og klienters personlige historier.