Utredning av ADHD hos voksne

ADHD er en nevro-utviklingsforstyrrelse som ikke bare forekommer hos barn, men kan vedvare inn i voksen alder. Stadig flere voksne oppsøker utredning for ADHD for å få svar på utfordringer de har strevd med lenge. En grundig utredning hos kvalifiserte fagpersoner er nødvendig for å stille diagnosen, i tråd med de nasjonale retningslinjene. Utredningsprosessen omfatter en helhetlig kartlegging av symptomer fra barndom til voksenliv, utelukking av andre mulige årsaker, og vurdering av hvordan symptomene påvirker fungering i hverdagen.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, kan det være nyttig å snakke med en psykolog for å sortere tanker og spørsmål.
Bestill time her.

Hva er ADHD?

ADHD (Attention Deficit/Hyperactivity Disorder) er en utviklingsforstyrrelse som typisk debuterer i barndommen, men mange vil fortsatt oppfylle kriteriene for ADHD i voksen alder. Internasjonale studier indikerer at rundt 2–3 % av voksne tilfredsstiller kriteriene for ADHD. Selv om enkelte kan oppleve at symptomene avtar med alderen, indikerer forskning at symptomer og funksjonsvansker kan vedvare inn i voksenlivet. For mange fortsetter konsentrasjonsvansker, indre uro eller impulsivitet å skape utfordringer på jobb, i studier, relasjoner og dagligliv.

Symptombildet og hvordan symptomene kommer til utrykk kan imidlertid endre seg noe hos voksne, sammenlignet med hos barn. Hos voksne ser en mindre av tydelig motorisk hyperaktivitet, og dette kan i stedet fremkomme som indre rastløshet, uro eller tankekjør. Mange voksne med ADHD klarer å sitte stille under en samtale, og kan tilsynelatende fungere normalt i korte økter, noe som gjør at vanskene kan bli oversett. Det er ikke uvanlig at voksne med ADHD har lært seg strategier for å kompensere for oppmerksomhetssvikten, spesielt personer med høyt evnenivå eller godt tilpassede omgivelser. Likevel kan selv tilsynelatende høytfungerende personer være svært plaget av uoppmerksomhet, glemsomhet, kaotisk organisering, og/eller prokrastinering. Mange beskriver at de kan hyperfokusere på interessante oppgaver, men sliter med å opprettholde motivasjon og fokus på rutinepregede eller kjedelige gjøremål. Slike mønstre gjør at voksne med ADHD ofte føler seg ineffektive eller ustrukturerte, og dette kan negativt påvirke selvfølelsen.

Konsekvenser av ADHD og behovet for utredning

Ubehandlet ADHD kan i noen tilfeller ha store konsekvenser for en persons livsløp. Tilstanden er forbundet med økt risiko for en rekke negative utfall. Dette inkluderer problemer i utdanningsløp og arbeidsliv, økonomiske vansker, konflikter i nære relasjoner, og helseutfordringer. Noen studier indikerer at ADHD kan øke sannsynligheten for rusmiddelmisbruk, stemningslidelser, overvekt, trafikkulykker og juridiske vansker dersom en ikke får riktig hjelp. Det er likevel viktig å merke seg at dette på ingen måte er vansker som alle med ADHD opplever, og at de faktiske konsekvensene av tilstanden kan variere stort. Mange voksne som søker en ADHD-utredning kan ha kjent på at noe skaper vansker i hverdagen. For eksempel utfordringer med å holde på jobber, fullføre utdanning, organisere økonomi, eller ustabile relasjoner. Noen har også fått andre diagnoser (eksempelvis depresjon eller angst) uten at det forklarte hele bildet. Utredning av ADHD blir derfor viktig for å avklare om ADHD ligger til grunn for vanskene, eller om det dreier seg om andre forhold. Riktig diagnose og behandling kan ha stor positiv effekt. For mange kan riktig behandling av ADHD kan redusere symptomer og forbedre funksjonsevnen betydelig.

Henvisning og veien til utredning

Som regel starter utredningsprosessen hos fastlegen. Fastlegen gjør en innledende vurdering, deriblant en somatisk undersøkelse for å utelukke eventuelle kroppslige årsaker til konsentrasjonsvansker (for eksempel stoffskiftesykdom, vitaminmangler eller søvnsykdommer). Helsedirektoratets retningslinjer anbefaler at det innhentes relevant informasjon før henvisning. Dette kan være opplysninger om personens oppvekst, skolehistorie, tidligere utredninger eller behandling, og eventuelle rapporter fra andre instanser (for eksempel PPT, BUP, barnevern, skolehelsetjenesten). Dette er for å gi spesialisthelsetjenesten (i hovedsak distriktspsykiatrisk sentre) et best mulig grunnlag når de mottar henvisning.

På grunn av tidvis lang ventetiden i offentlig sektor, og at en stor andel henvisninger blir avvist, velger mange å kontakte privatpraktiserende psykiater eller psykolog. Her er det ofte ikke behov for henvisning og ventetiden er som regel kortere enn ved de fleste offentlige instanser, men en må betale for utredningen selv. Uavhengig om en velger offentlig eller privat utredning skal utredningen følge de nasjonale retningslinjene og holde høy kvalitet.

Hvordan foregår en ADHD-utredning?

En utredning for ADHD hos voksne er som regel bred og omfattende. Det finnes ingen enkeltstående test (som en blodprøve eller hjerneavbildning) som kan påvise ADHD. Utredningen er derfor avhengig av en helhetlig kartlegging gjennom samtaler, spørreskjema og kliniske vurderinger. Helsedirektoratet anbefaler at utredningen dekker flere områder av personens liv og historie, og undersøker helhetlig den psykososiale utviklingshistorien fra tidlig barndom, eventuelle medisinske tilstander, psykisk helse, skole og arbeidserfaring, og kartlegger personens styrker og ressurser. Dette er på grunn av at ADHD påvirker flere områder i personens liv (som skole, jobb, fritid, relasjoner). En tar utgangspunkt i de samme retningslinjene som for barn og ungdom, men med noen tilpasninger for voksne.

Typiske elementer utredningen av en voksen person inkluderer:

1) Grundig anamnesesamtale

Psykologen eller psykiateren vil ha én eller flere lengre samtaler for å kartlegge personens livsløp. Her gjennomgås barndom og oppvekst, skoleprestasjoner, eventuelle vansker i barneårene, samt personens nåværende situasjon med jobb/studier og daglige utfordringer. Målet er å avdekke om ADHD-symptomene har vært til stede fra barndommen av, ettersom diagnosen krever at symptomer debuterte i ung alder og har vart over tid. Mange voksne har glemt detaljer, så det kan være nyttig å involvere pårørende, som foreldre eller søsken, som kjente personen som barn.

2) Standardiserte spørreskjema og selvrapport

I tillegg til kartleggingssamtaler benyttes ofte strukturert spørreskjema for å tallfeste symptomene. Disse er ment for å undersøke psykisk helse, eksekutiv fungering, o.l. Høye skårer på slike kartleggingsverktøy kan indikere ADHD, men det er viktig å merke seg at slike selvrapporter ikke er alene avgjørende for diagnosen, ettersom flere andre psykiske lidelser og tilstander kan gi lignende utslag. Derfor brukes de som støtte i vurderingen, og ikke som en fasit. Ofte kombineres flere skjema, både til pasienten og pårørende.

3) Strukturerte diagnostiske intervju

For å sikre at diagnosekriteriene for ADHD vurderes systematisk, gjennomføres gjerne et intervju basert på DSM-5-kriteriene. Selv om en i hovedsak bruker diagnosemanualen ICD-10 i Norge, anbefales det av Helsedirektoratet at en følger ADHD-kriteriene fra diagnosemanualen DSM-5. Det diagnostiske intervjuet gjennomføres som regel med pasient og en pårørende som kjenner pasienten godt. Intervjuet er med på å samle inn informasjon om kriteriene er diagnoes er oppfylt, samt danne et bilde av alvorlighetsgraden av eventuelle symptomer. For å stille diagnosen må symptomene ikke bare være til stede, men også skape betydelig funksjonssvikt i arbeid, studier eller sosialt liv. Her er det også viktig å kartlegge styrkene til pasienten og identifisere nyttige mestringsstrategier. En diagnose er ikke ment å bare påpeke problemer, men også hjelpe vedkommende til å forstå seg selv bedre og bygge videre på sine ressurser.

4) Medisinsk undersøkelse

Som nevnt bør fastlegen ha gjort en grunnleggende somatisk sjekk i forkant eller i løpet av utredningen. Personer med en kompleks somatisk sykehistorikk vil ofte ha behov for supplerende medisinske undersøkelser, for å utelukke andre sykdommer som kan gi lignende symptomer. Ved mistanke om nevrologiske tilstander kan undersøkelser med EEG eller MR være aktuelt. Ofte er en generell helsesjekk og eventuelt en enkel nevrologisk undersøkelse nok for å forsikre seg om at det ikke foreligger andre medisinske årsaker til vanskene.

5) Vurdering av andre psykiske lidelser

En sentral del av ADHD-utredningen er å undersøke om symptomene bedre kan forklares av noe annet enn ADHD, eller om det foreligger tilleggslidelser samtidig. ADHD-symptomer som uoppmerksomhet, uro og impulsivitet er ikke unike for ADHD, og kan ofte være tilstede ved en rekke andre tilstander. For eksempel kan alvorlig stress, søvnmangel eller traumer gi konsentrasjonsproblemer og indre uro. Psykiske lidelser som angst, depresjon, bipolar lidelse eller autismespekter-forstyrrelser kan enten ligne på ADHD eller sameksistere med ADHD. Undersøkelser viser at komorbide tilstander er svært vanlig ved ADHD. For pasienten betyr dette at en ADHD-utredning ofte vil gi innsikt på flere områder enn bare en avklaring knyttet til diagnosen.

6) Nevropsykologisk testing og evnetesting

Begge kan være et nyttig supplement i en ADHD-utredning hos voksne, men bør brukes målrettet. I de nasjonale anbefalingene fra Helsedirektoratet beskrives det at psykologisk testing kan være aktuelt også hos voksne for å kartlegge ulike funksjonsområder og avdekke eventuelle tilleggsvansker. Det anbefales evnetesting, men det er ikke et krav for å stille diagnosen. Kognitive tester har ikke i seg selv tilstrekkelig treffsikkerhet til å diagnostisere ADHD alene, men kan i mange tilfeller være et nyttig supplement for å utelukke andre tilstander og gi viktig informasjon om pasientens fungering. Dette inkluderer styrker og svakheter. Dersom symptomer er uklare eller motstridende på tvers av kilder, ved mistanke om lærevansker eller betydelige sprik i ferdighetsprofil, eller når det foreligger nevrologiske risikofaktorer (for eksempel hodeskade eller epilepsi) som kan påvirke oppmerksomhet, tempo eller hukommelse. Evnetesting (en standardisert test av generelt evnenivå, som WAIS-IV) kan bidra til å avklare om vanskene best forstås i lys av generelt lavt evnenivå, spesifikke profilforskjeller, eller høyt evnenivå som kan ha kompensert for symptomer over tid. Nevropsykologiske tester kan gi en mer presis funksjonsprofil (for eksempel oppmerksomhet, prosesseringstempo, arbeidsminne og eksekutive funksjoner), som kan gjøre differensialdiagnostikken, og anbefalinger om tilrettelegging og behandling mer treffsikkert. Testing og tolkning av testing bør uansett gjøres av fagperson med psykologisk tekstkompetanse.

Etter ADHD-utedningen: Tilbakemelding og veien videre

Når alle ledd i utredningen er gjennomført, samler den som utreder all informasjon og gjør en helhetlig vurdering. Deretter får pasienten en grundig tilbakemelding i en oppsummerende samtale. I henhold til Helsedirektoratets retningslinjer bør en slik tilbakemelding inneholde informasjon om man får ADHD-diagnosen eller ikke, begrunnelsen for konklusjonen, en gjennomgang av eventuelle samtidige eller alternative diagnoser som er avdekket, drøfting av personens funksjonsvansker i hverdagen og forslag til tiltak, støtteordninger, og videre oppfølging. En får også en skriftlig rapport som oppsummerer utredningsfunnene og diagnosene.

Skulle utredningen konkludere med at kriteriene for ADHD ikke er oppfylt, er dette også verdifull informasjon. Pasienten vil da få en forklaring på hvorfor man landet på å ikke stille diagnosen. Dette kan skyldes at vanskene best forklares av en annen tilstand, eller det kan hende symptomene lå under terskelen for en klar diagnose.

For mer informasjon om behandlingsalternativer og veien videre, se denne artikkelen: Etter ADHD-diagnosen.

Viktig! En ADHD-utredning kan gi viktig avklaring og en bedre plan for videre hjelp, men den kan også oppleves som krevende å stå i. Prosessen innebærer mange steg, er tidkrevende, og involverer både pårørende og fagpersoner. For noen kan dette være emosjonelt belastende, etter

som en må kartlegge både styrker og svakheter, og en kan avdekke ting som en kanskje ikke ønsker å forholde seg til. Dersom utredningen gjøres privat, kan den i tillegg være økonomisk kostbar. En diagnose kan gi tilgang til behandling og tilrettelegging, men den kan også vekke blandede følelser og kreve en ny måte å forstå seg selv på. Det er også viktig å være forberedt på at en utredning ikke garanterer ADHD-diagnose; noen ganger konkluderer en med at symptomene best forklares av andre eller tilleggsvansker, som igjen kan være overraskende og utfordrende. Derfor kan det være lurt å drøfte forventninger, rammer og hva man håper å få ut av prosessen med en psykolog før en starter.

Kilder:

1. Helsedirektoratet. (2016, 29. februar; sist faglig oppdatert 4. mai 2022). ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet.
2. Helsedirektoratet. (2024, 19. juni). ADHD – alvorlige symptomer og nedsatt funksjon (Prioriteringsveileder: psykisk helsevern for voksne) [nettdokument]. Oslo: Helsedirektoratet.
3. Helsebiblioteket. (2022, 4. mai). ADHD/Hyperkinetisk forstyrrelse – Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging [nettdokument]. Oslo: Helsebiblioteket.
4. Faraone, S. V., Asherson, P., Banaschewski, T., et al. (2015). Attention-deficit/hyperactivity disorder. Nature Reviews Disease Primers, 1, 15020. https://doi.org/10.1038/nrdp.2015.20
5. Cubbin, S., Leaver, L., & Parry, A. (2020). Attention deficit hyperactivity disorder in adults: common in primary care, misdiagnosed, and impairing, but highly responsive to treatment. British Journal of General Practice, 70(698), 465–466. https://doi.org/10.3399/bjgp20X712553
6. Ohnishi, T., Kobayashi, H., Yajima, T., Koyama, T., & Noguchi, K. (2019). Psychiatric comorbidities in adult attention-deficit/hyperactivity disorder: prevalence and patterns in the routine clinical setting. Innovations in Clinical Neuroscience, 16(9–10), 30–37.