Stigma – Å slite psykisk er ikke bare «bare»

Stigma - Å slite psykisk er ikke bare "bare" 1
Stigmatisering psykiatri: Fortsatt den dag i dag er psykisk lidelse et stigma som fører til reell stigmatisering av psykiatriske pasienter som diskrimineres av NAV og helsesystemet slik at de lever 20 år kortere liv enn normalbefolkningen.

Psykiske lidelser - stigmatisering

I innlegget «Det er bare psykisk» undersøker «tarmpasienten» Marte Hegstad en viktig og sårbar tematikk – stigma og stigmatisering av psykisk lidelse – hvor hun tar utgangspunkt i sin sjokkerende, provoserende og potensielt fatale opplevelse i møte med helsesystemet.

Tarmpasientens problemstilling kan stilles både til fagfolk innen medisin og til folk flest – hvorfor omtaler vi psykiske årsaker til fysiske symptom med det avvisende og spottende ordet «bare»?

Hvorfor er det fortsatt den dag i dag et stigma rundt psykisk lidelse og stigmatisering av psykiatriske pasienter?

Kulturhistorisk og evolusjonært perspektiv - tabu, stigma og flokkmentalitet

Som de fleste kjenner til har psykiatrien en mørk fortid og i de fleste kulturer har psykisk lidelse vært et tabu som har medført stigmatisering. Derfor har det forståelig nok vært viktig
å distansere seg fra det som kan assosieres med et slikt stigma. Til tross for fokus på økt åpenhet og aksept for psykiske vansker henger dette likevel fortsatt igjen i kulturen vår.

Likevel, dette er trolig ikke hele bildet. Hvis vi ser saken i et evolusjonært perspektiv; reflekterer rundt hva som har vært viktig for menneskeartens overlevelse, tilpasning og utvikling – har vi enkeltindivider vært helt avhengig av flokken for å overleve. Derfor har det trolig vært avgjørende å fremstå som kompetent, ressurssterk, sympatisk, attraktiv, tilregnelig, pålitelig og lignende – for å øke sannsynligheten for å bli likt, få en god posisjon og tilgang til attraktive partnere og ressurser.

Minst like viktig har trolig evnen til å se seg selv utenfra og forutsi hva andre kommer til å tenke om oss. Hvis vi da oppdager at de andre kanskje vil finne oss lite attraktive eller i verste fall som en belastning har det vært viktig å ha evnen til å dekke over og skjule disse potensielle svakhetene. De av oss som var «føre vár» i form av økt nervøsitet og sårbart selvbilde ble trolig ekstra opptatt av å fremstå bra og å skjule det potensielt negative. De mer avslappede og uten særlig selvinnsikt ble trolig i større grad selektert ut.

Derfor er tillit til den andre helt avgjørende for å kunne snakke om vårt mest sårbare og private. Frem til man har fortrolighet vil vi de fleste av oss skjule, benekte eller kjempe imot en potensiell negativ vurdering av vår mentale helse. Vi er trolig instinktivt redde for å bli vurdert som utilregnelige, svake, inkompetente, uattraktive eller som en belastning.

Historisk dualisme vs. moderne "monisme" - psyken, hjernen og kroppen er "ett"

De fleste kulturer har historisk skilt mellom kropp og sjel (dualisme). Dette har enkelt sagt medført en dyptliggende tanke om at kroppslige symptomer hører legevitenskapen til og
sjelelige/psykiske symptomer hører psykologien til.

Moderne psykologi, psykiatri og legevitenskap forstår derimot kropp og sjel som to sider av samme sak (mononisme). Hjernen/nervesystemet er en del av resten av kroppen, men ikke
bare det; Det finnes mer nevroner i resten av kroppen enn i hjernen! Selv om vi ikke har snøring på hvordan, vil de fleste forskere og filosofer i dag være enig om at hjernen og kroppen skaper psyken. Men når vi sier at «psyken påvirker kroppen» så sier vi egentlig at den delen av hjernen som skaper følelsen, påvirker kroppen.

En enkel moderne metafor for dette er at den biologiske hjernen og kroppen er «hardwaren/datamaskinen» og psyken er «operativsystemet» (som for eksempel Windows, Linux eller iOS). Psyken (operativsystemet) sier noe om hvordan vi bruker den biologiske kroppen/hjernen (hardwaren).

Gode illustrasjoner på psyken/hjernen sin evne til å påvirke kroppen

Psykologiske mekanismer

Som nevnt i forrige bloggartikkel «Løs mage som ikke løses av legen» har mennesket psykologiske forsvarsmekanismer som reduserer angst på kort sikt ved å endre fokuset fra vår indre emosjonelle konflikt til en ytre problemstilling.

Dette omtales som eksternaliserende og somatiserende forsvarsmekanismer og har som hovedfunksjon å redusere og unngå vår indre konflikt ved å skape eller fokusere på ytre konflikter som livsstil, institutisjoner, naturlover, politikere, årstider, været, dietter osv.

Noe som naturligvis ikke betyr at de ytre konfliktene og kroppslige symptomene ikke alltid er reelle eller viktige men at de brukes til å distrahere, distansere, overdøve, «forklare» og være «skylden» til vårt indre ubehag.

Somatisering betyr heller ikke at man later eller innbiller seg somatiske symptomer men at man i større grad fokuserer på kroppslige angstsymptom i stedet for underliggende konfliktfulle følelser og relasjoner.

Et sjansespill: Faren for å friskmelde syke eller behandle friske

Det er viktig at man har gjort en god legesjekk før man henvises til en psykolog slik at en lege kan påvise eventuell fysisk sykdom eller mangler. Til dømes bør en person som har panikkangst og er redd for at hjertet stopper også få en grundig legesjekk etter første anfall slik at man kan utelukke faktisk hjertesykdom og bli beroliget.

Et annet eksempel er, selv om forskningen så langt ikke er entydig, sammenhengen mellom lave nivå av B12D-vitaminjern og omega 3 og medfølgende utmattelse som kan fremstå som depressive symptom. Symptomer på demens og depresjon kan også forveksles og feiltolkes hos eldre pasienter.

Det at somatiske og psykosomatiske symptomer overlapper reflekterer
en statistisk problemstilling som fagfolk, og særlig leger, må forholde seg til: faren for falske negativer versus falske positiver – altså faren for å friskmelde syke eller faren for å behandle friske.

For å forstå dette kan man se for seg tilfellet til Tarmpasienten: Hva er verst av at hun feilbehandles for noe hun ikke har, eller at hun erklæres psykisk syk når hun faktisk er fysisk
syk? Å bli operert når man ikke trenger operasjon er forståelig nok veldig radikalt og man vil derfor vegre seg for å sette i gang operasjoner som kan medføre store konsekvenser på mange plan. På den andre siden kan falske negativer i form av at man ikke gir operasjon når det egentlig trengs i visse tilfeller være dødelige.

Dette er ikke enkle avgjørelser å måtte ta og gjør en psykolog som meg – som ikke lenger jobber i akuttpsykiatrien (hvor slike avgjørelser tas flere ganger til dagen) – ydmyk. Gode medisinske utredninger er derfor ofte viktig å ta før man henvises til psykolog.

Like viktig er faren for å tenke at psykisk og somatisk lidelse gjensidig utelukker hverandre og man overser tilfeller der man både sliter psykisk og fysisk. Dette er en reell problemstilling
i dagens psykiske helsevesen der psykiatriske pasienters fysiske helse neglisjeres og diskrimineres til en slik grad at de lever 20 år kortere enn normalbefolkningen.

Når stress, angst, konfliktfulle følelser og relasjoner påvirker kroppen

Samtidig, som jeg fremhevet i forrige bloggartikkel «Løs mage som ikke løses av legen» er det viktig at helsepersonell og pasienter er klar over at undertrykte konfliktfulle følelser også kan skape fysiske symptomer.

  • Mage- og tarmsymptomer som f.eks løs mage, diare, magesmerter, kvalme, oppblåst mage/mye luft i magen og rap
  • Svimmelhet
  • Anspenthet og hodepine
  • Migrene
  • Lav energi og nummenhet
  • Plutselig vansker med å tenke klart
  • Plutselig vansker med å se klart
  • Plutselig tinnitus/øresus

Man kan selv observere om sine egne symptomer varierer ut ifra stress, angst, konflikter, nære relasjoner og konfliktfulle følelser.

Pasientens indre konflikt i møte med helsearbeidere og systemet

Slik fagfolk har en utfordring med å vurdere risikoen for å behandle en frisk eller å friskmelde en syk, står den beleste pasient i en lignende problemstilling.

Skal jeg på den ene siden risikere å fremstå som en «sensitiv» «hysterisk» «hypokonder» med lite selvinnsikt – eller på den andre siden neglisjere min egen bekymring, smerte og intuisjon?

Personer med kronisk sykdom, funksjonsnedsettelser, psykisk lidelse og høy alder er alle i den sårbare situasjonen der de på den ene siden er avhengig av hjelpere og helse- og
trygdesystemet. Samtidig kan man kjenne på frustrasjon og sinne for at man ikke møtes slik som man trenger eller har rett til.

Den indre konflikten blir da om man skal risikere å fremstå som «kravstore» og «utakknemlige» og dermed risikere dårligere oppfølging. Man kan også bli redd for at sunn grensesetting og positiv selvhevdelse vil få negative følger og undertrykker sinne sitt,
svelger «kameler» og ofrer egen integritet. Det kan medføre tap av selvrespekt, skam og
hjelpesløshet men også gjøre oss sårbare for å bli utnyttet, neglisjert, tap av
rettigheter/tilbud og få feilbehandling.

Som psykolog vil jeg derfor støtte pasienter som tarmpasienten som fulgte sin intuisjon til tross for at legen møtte henne som en sensitiv og hysterisk pasient. Risikoen i hennes situasjon for å bli vurdert som «bare» psykisk syk var for stor og heldigvis eksisterte det en ekstra utredning som bekreftet alvoret og behovet for operasjon.

Til helsearbeidernes ettertanke

Leger og andre fagfolk som forholder seg til personer i sårbare livssituasjoner må alltid møte pasienter med respekt, innlevelse, anerkjennelse og ta deres opplevelse på alvor. Selv når man ut ifra sin faglige ekspertise ikke er enig i pasientens egen vurdering.

Slik som pasientene har også fagfolk sin angst, følelser og forsvarsmekanismer. Disse bør man ha selvinnsikt og ydmykhet rundt slik at ens faglige stolthet og identitet ikke medfører arrogant, paternalistisk og respektløs oppførsel ovenfor pasienter.

Å føle seg ivaretatt, møtt, tatt tid til å lyttes til vil være beroligende og øke sannsynligheten for en god opplevelse og godt utfall av behandlingen enten det er somatisk eller psykosomatisk.
Les mer om viktigheten av en terapeutisk allianse og hvorfor her.

Stigmatisering i psykiatrien - det er ikke bare "bare" psykisk

Som Hegstad så fint avslutter bloggartikkelen sin – når man i frykt for å bli stigmatisert omtaler det som «BARE» psykisk – opprettholder man paradoksalt nok stigmaet rundt psykisk lidelse.

La oss dermed gjøre det så tydelig som mulig – det er ikke bare «bare» når 1 av 3 uføretrygdede er det grunnet psykisk sykdom samtidig som de diskrimineres av NAV sammenlignet med somatisk syke. Det er ikke bare «bare» når flere tar livet sitt årlig i Norge enn det som dør i trafikken. Det er ikke bare «bare» når hver femte nordmann i løpet av et år vil slite psykisk. Det er ikke bare «bare» når personer med alvorlig psykisk lidelse gjennomsnittlig dør 20 år tidligere enn normalbefolkningen hovedsakelig grunnet neglisjert somatisk sykdom.

Psykisk lidelse medfører med andre ord tapt leveår, produktivitet, livskvalitet og store samfunnsutgifter.

Det er langt ifra bare «bare» å slite psykisk.

Les videre dersom du ønsker psykoedukasjon om hvorfor psykisk lidelse er så normalt og utbredt.

Har du behov for hjelp til dette eller andre psykiske helseplager?