«Hva skal jeg bli?» Eksistensiell angst i livsvalgene

Eksistensiell angst grunnet frihet til å velge. En rekke med helt like dører som illustrerer hvor vanskelig det er å ta valg
Frihet til å velge og ansvar kan vekke eksistensiell angst. Bilde: pixabay.com

Eksistensiell angst grunnet frihet, valg, ansvar og livsangst

Noe av det kanskje vanskeligste men viktigste vi gjør i livet vårt er å ta valg.
Hva skal jeg bli? Hvem skal jeg gifte meg med? Hvor skal jeg bo?

Det kan tidvis oppleves som om vi har uendelig med muligheter. Noe som naturligvis stresser oss, trigger angst og paralyserer oss. Hjernen vår, som utviklet seg i en helt annen kontekst, er svært begrenset i møte med de alle valgmulighetene som finnes i et moderne samfunn og overbelastes lett.

I tillegg viser forskning at jo flere valgmuligheter vi har jo mindre fornøyd blir vi med valget. Dette omtales som «valgmulighetenes paradoks» og omhandler grubling, tvil og kanskje anger over valget.

«Hva hvis jeg heller hadde…?»

I denne artikkelen vil vi derimot undersøke nærmere hvorfor det å velge er så vanskelig ut ifra et eksistensielt perspektiv og hvorfor det regnes som et grunnleggende eksistensielt tema å stille spørsmålet «hva skal jeg bli?».

Menneskets paradoks – Samtidig fri og ufri

Vi kan naturligvis intellektuelt sett lett betvile at vi har «fri vilje». Vi vet at det finnes uforanderlige naturlover. Vi vet at vi lever i en sosioøkonomisk og historisk kontekst, i en spesifikk kultur. Vi vet vi lever et endelig liv i en begrenset kropp.

Vi valgte ikke å bli født. Heller ikke i hvilken familie til hvilken tid og sted i verden som et menneske.

Vi ble ufrivillig kastet inn i en allerede-forutbestemt og definert verden.

Samtidig er opplevelsen vår unektelig. Vi opplever å ha et visst handlingsrom og en frihet til å velge.

Vi mennesker må derfor leve i dette paradokset at vi tilsynelatende er ufrie og frie samtidig.

Med det kommer også ansvaret for de eventuelle konsekvensene for våre egenvalgte handlinger. Med ansvar kommer skyld og stolthet.

«Hva skal jeg bli!?» Valgmulighetenes angst

Kvinne som får angst og paralyseres grunnet for mange valgmuligheter og ansvar
Gud! Jeg er fri til å velge hva jeg skal bli!
Bilde: ttischool.com

Når vi anerkjenner og aksepterer vår egen frihet til å velge kan livsangsten oppstå. «Jeg er fri til å velge hva jeg skal bli… «

Hvis jeg velger til venstre velger jeg bort høyre og alt det det kunne medføre. Hvis jeg velger Kari eller Jens velger jeg bort alle andre potensielle partnere.
Hvis jeg velger den utdannelsen, det studiestedet, den jobben og det bostedet osv velger jeg bort hele potensielle livsløp.

Spørsmålet om hvem eller hva jeg skal bli lammer og skremmer de fleste av oss i de viktige veiskillene i livet.

Som en foreleser en gang sa «hva er sammenhengen mellom ordene homocide, suicide og decide? I stedet for å ta livet av et menneske eller seg selv så tar man livet av muligheter.»

Hvis vi setter det på spissen er det som om vi tar livet av potensielle fremtidige versjoner av oss selv, partnere, familier, karrierer osv.

Ikke bare det, men vi står med det tyngende ansvaret selv.

Da blir det ekstra tydelig for oss hvorfor det er så vanskelig å velge

  • vi har begrenset kapasitet til å velge
  • vi har uendelig med muligheter,
  • vi må brutalt velge bort ukjente men potensielt like gode om ikke bedre alternativer
  • valgmulighetenes paradoks tilsier at jo flere valgmuligheter vi har jo mindre fornøyd blir vi med valget
  • i tillegg til at vi selv har ansvaret for konsekvensene av våre valg

Hvordan håndterer vi dette?

Livsangst – Flykten fra friheten og ansvaret

En mann som begraver hodet i sanden som fornektelse og flukt fra eget ansvar og valgfrihet
I stedet for å ta et aktivt valg i møte med spørsmålet om «hva skal jeg bli» flykter mange.
Bilde: wikipedia

Vi unngår, flykter, utsetter, lar andre eller samfunnets/familiens forventninger styre oss. For hvor mange våger egentlig å velge aktivt på spørsmålet «hva skal jeg bli?».

MEN, når vi velger «feil» eller blir uttilfredse kan vi ikke nødvendigvis skylde på omstendighetene og omgivelsene. Dette er fordi, som vi har sett nærmere på, tingene har ikke en iboende mening og betydning i seg selv.

Det er vi som tillegner tingene mening slik at de kan begrunne, unnskylde og forsvare våre valg.

Slik kan vi se at der en person bruker sin sykdom som en forståelig unnskyldning:

«Jeg kunne ikke gjøre det fordi jeg var syk».

Kan en annen bruke det som begrunnelse og motivasjon:

«Jeg måtte gjøre det for å bevise at jeg er mer enn bare min sykdom.»

Kulturens legitime begrunnelser

To personer som blir enige om samfunnets spilleregler og legitime begrunnelser
Kilde: pixabay.com

Heldigvis har vi i kulturen vår akseptert og blitt enige om visse spilleregler og legitime begrunnelser, dvs gyldige/akseptable grunner, for våre valg.

Samfunnets felles spilleregler skaper muligheter for mer komplekst samspill som vi ser i sport, musikk, dans, spill og samfunnsorganisering. Videre tilbyr samfunnets verdier og muligheter også veiledning, retning og hjelper oss i å unngå andres feil eller å måtte oppfinne «hjulet på ny.»

Ved hjelp av de legitime begrunnelsene unngår vi også overbelastning av valgmuligheter og ansvarsområder.

  • Et studieløp legitimerer at du ikke trenger å forholde deg til å tilegne deg mesteparten av all annen kunnskap.
  • En tildelt rolle i familien, i vennegjengen, på jobben eller i samfunnet legitimerer at du ikke trenger å gjøre ansvarsoppgaver som andre roller har.
  • En definert identitet og personlighet forsvarer, «forklarer», unnskylder eller begrunner hvorfor du oppfører deg som du gjør.

«Jeg gjorde det fordi jeg er introvert/ekstrovert/mann/kvinne/heterofil/homofil (o.l)». «Ja, daså».

Situasjonsbetingelser som økonomi, utdannelse, sykdom og tilfeldigheter kan også gi legitime begrunnelser.

Poenget er at vi bruker det som forklaringer. Men de har eller er ikke i seg selv en begrunnelse. De kan likeså brukes til å forklare det motsatte av det som vi tenker er vanlig.

Muliggjør aksept for mangfold

Samfunnets stempel for om du får "aksept" eller ikke
Samfunnets stempel for om du får godkjenning og «aksept» eller ikke for dine livsvalg.
Bilde: pixabay.com

Slik kan også en diagnose fungere som en legitim begrunnelse for adferd som vi ellers finner uakseptabelt.

«Hvorfor forstyrrer han så mye?» «Det er fordi han har ADHD.» «Åja, stakkars, det forklarer jo en del.»

Personene i denne tenkte dialogen har trolig ikke egentlig kunnskap om hva som er årsakene til vedkommendes konsentrasjonsvansker.

Likevel vil den medisinske autoriteten som ligger bak diagnosen/»forklaringen» skape aksept og tilrettelegging i stedet for straff.

Med andre ord så trenger vi å være enige om legitime begrunnelser slik at vi lettere også kan møte mangfold med aksept.

Ansvarsfraskrivelse

Ansvarsfraskrivelse illustrert med en mann som utviser skepsis og tvil til at han har ansvar
Kilde: Memegenerator.net

Samtidig som disse legitime begrunnelsene skåner oss legger de også rette for ansvarsfraskrivelse.

«Nei, jeg er bare X så det er ikke mitt ansvarsområde» kan man kanskje svare dersom noen ønsker hjelp eller assistanse. «Men jeg er jo bare en Y» kan vi unnskylde/forsvare oss med når vi blir utfordret.

Som historien har vist gjentatte ganger, når ansvaret pulveriseres kan vi tillate de mest utenkelige ting – for «det er ikke mitt ansvar.»

Overidentifisert identitet

Særlig når vi er overidentifiserte med våre egenskaper og roller kan vi være lite fleksible i møte med andre perspektiv og ansvarliggjørelse.

«Det er naivt å forvente at jeg skal endre meg. Jeg er en mann og vi menn er slik.»

Man kan også ut ifra egen posisjon forvente at man automatisk fortjener en viss respekt eller behanding til tross for at det er ingenting som tilsier at man fortjener det mer enn hvilken som helst annen person uavhengig av bakgrunn og posisjon.

Når vi er overidentifiserte vil det fort oppleves som et personangrep hvis man blir ansvarliggjort eller utfordret. Slik fraskriver man seg ansvar og unngår skyld.

Til syvende og sist er vi faktisk ikke rollene, tittelen, utdannelsen, jobben eller identiteten vår. Vi kan egentlig hele tiden endre spor – men da oppstår angsten for valgmulighetene og ansvaret.

Når kulturen begrenser valg-mulighetene

Et skilt viser at vi kan velge mellom å følge "sannheten" eller "løgnen" for å illustrere hvilke to muligheter samfunnet gir oss som valg
Kilde: Pixabay.com

Samfunnets konkrete normer, forventninger, og roller blir internalisert sammen med vår pliktfølelse.

Så kan vi egentlig vite om spørsmålet «hva skal jeg bli» og de valgmulighetene vi vurderer å ta egentlig er basert på egne lyster, ønsker, drømmer og ambisjoner?

For vi føler ofte vi «må» og «bør» gjøre det som samfunnet krever. Ofte uavhengig av nettopp våre egne fantasier, drømmer, ønsker og ambisjoner.

Et skilt viser at "riktig" og "feil" er de to eneste forskjellige retningene som samfunnet sier vi kan velge mellom
Kilde: Pixabay.com

Med andre ord, samfunnets forventninger skåner oss ikke bare fra frihetsangst og ansvar, og gir oss retning og veiledning.

Samtidig begrenser det våre tenkte, potensielle og faktiske handlingsrom.

Det kan skape et mer eller mindre selvpåført fengsel av ufrihet. Et fengsel vi må bruke store kraftanstrengelser for å kjempe mot dersom vi ønsker å utvide vårt handlingsrom.

En mann er fengslet, ufri og innestengt bak et gitter for å illustrere samfunnets begrensninger og hvor vanskelig det er å overstige dem selv om vi har et valg
Samfunnets begrensninger er vanskelig å overstige selv om vi har et valg
Bilde: pixabay.com

Kampen er kanskje mot en hel kultur eller familie sin tradisjon. Kanskje den er mot egne internaliserte ønsker, fantasier, ideal og krav.

Til tross for at forventningene kommer utenfra blir det så integrert i identiteten og selvfølelsen vår. Derfor oppleves det tilnærmet som selvangrep dersom man forsøker å utfordre det.

Derimot hvis vi ikke klarer å leve opp til forventningene og idealene kan det også medføre selvkritikk og skam.

Hva jeg skal bli er mitt eget valg og ansvar

En mann holder en nøkkel for å illustrere at vi selv er ansvarlige får våre egne valg
Kilde. pixabay.com

Tross samfunnets sterke innflytelse er det likevel opp til oss selv hvordan vi forholder oss til å utvide mulighetsrommet og ansvaret for dets påfølgende konsekvenser.

Jeg er selv ansvarlig for å få et innholdsrikt tilstedeværende liv. Jeg er selv ansvarlig for å svare på spørsmålet om «hva skal jeg bli»?

Men det er også opp til oss selv å definere hva som skal gjelde som «innholdsrikt.»

Provoserende?

Dette vil for mange kunne være provoserende.

«Det er lett for en hvit mannlig heterofil nordmann å si».

Som innledende diskutert har vi jo ikke selv valgt å bli født inn i våre liv. Hvordan kan vi da ansvarliggjøre folk som fødes inn i fattigdom, krig, nød eller voldelige hjem?

Ansvarliggjøring er menneskeliggjøring. Å ta bort ansvaret fra folk kan være en form for paternalistisk overformynderi – stakkarsliggjøring.

Historiens eksempler som kvinnefrigjøring, borgerrettigheter til afroamerikanere og LGBT-bevegelsen har vist hvor kraftfullt det er når folk selv tar ansvar for å endre sine utfordrende betingelser.

Hva skal jeg bli i møte med sosialt ansvar?

To hender som ivaretar harmoni på jorden illustrerer vårt valg og mulighet til å ta vare på hverandre og økosystemet
Kilde: pixabay.com

Når man sier at man har ansvar for sitt eget liv kan det også oppleves som provoserende fordi det tilsynelatende oppfordrer til egoisme og individualisme.

Men, det betyr naturligvis ikke at vi ikke kan hjelpe og støtte hverandre.

Tvert imot så fordrer vårt ansvar økt bevissthet over konsekvensene til våre valg. Det er kilden til moralsk ansvar.

Man kan også si at det er vårt ansvar, ovenfor oss selv, å søke hjelp når man ikke klarer seg på egen hånd eller lider unødvendig alene.

Ens eget ansvar er ikke en ny grunn til å isolere seg i skam og selvforakt.

Gi gjerne en kommentar: Hva mener du om temaene valg, muligheter, frihet, begrensninger, samfunnet, angst og ansvar? Hva er ditt svar eller kvaler til spørsmålet «hva skal jeg bli?»