Hva er Traumer og Posttraumatisk Stresslidelse (PTSD)?

Person, Human, Man, Male, Face, Cry, Scream, Dark, Rain
Artikkelen vil undersøke hva forskjellen er på potensielt traumatiserende opplevelser, traumer og PTDS? Hva kjennetegner traumereaksjoner, og ulike former for traumeterapi og behandling av PTSD?
Bilde: pixabay.com

Hva er traumer? Som i de fleste forskningsfelt finnes det ulike hypoteser, teorier og definisjoner om hva traumer og posttraumtatisk stresslidelse (forkortes til PTSD på engelsk) er.

Denne artikkelen ønsker derfor å gi deg oversikt over de viktigste og vanligste måtene vi psykologer forstår, tilnærmer og behandler traumer og PTSD.

Traume som adjektiv vs diagnose

Adjektivet «traume» har blitt integrert i dagligtalen vår som et superlativ for ekstreme og ubehagelige opplevelser.

Artikkelen vil undersøke hva forskjellen er på potensielt  traumatiserende opplevelser, traumer og PTDS? Hva kjennetegner  traumereaksjoner, og ulike former for traumeterapi og behandling av PTSD?
Påtrengende minner, flashbacks og økt beredskap er klassiske PTSD-symptom.
Bilde: pixabay.com

Når man derimot snakker om traumer i psykiatrien forholder man seg til en avgrenset diagnose med konkrete kriterier i form av ulike symptomer. Denne diagnosen er kjent som Post-traumatisk Stresslidelse (PTSD) og kjennetegnes av disse symptomene:

  • Påtrengende minner: Det er vanlig å oppleve at man får sterke minner om den traumatiske hendelsen som det er vanskelig å skyve vekk eller distrahere seg fra. Dette er til forskjell til mer viljestyrt tenkning, grubling og bekymring over hendelsen – en overopptatthet som også kan bli en utfordring.
  • «Flashbacks»: De traumatiske minnene kan være så sterke, at det oppleves som om man gjennomlever hendelsen på nytt. Dette kan innebære alle sansene og forekomme som mareritt under søvn.
  • Unngåelse og unnvikelse av «triggere»: Mange forsøker å la være å snakke om eller tenke på det som skjedde, og unngår personer eller steder som minner dem om hendelsen.
  • Kognitive vansker: Grunnet beredskapen og de påtrengende minnene kan mange ha konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Hukommelsesvanskene kan i seg selv forstås som et forsvar men også som en opprettholdende grunn til at man ikke får bearbeidet minnene.
  • Fortsatt beredskap: Mange vil ha en vedvarende høy fysiologisk aktivering i form av høy puls, svette og kortisolproduksjon. Mentalt vil man også være ekstra vár, «på vakt», ha tilgang til katastrofetanker og potensielt være mistenksom og paranoid.
  • Angst: Følelsesmessig kjenner man seg nervøs/stresset/urolig, redd, angstfull og mange kan utvikle panikkanfall. Når man er utenfor toleransevinduet sitt kan man føle seg kvalm, få dårlig/løs mage, føle seg svimmel, ha vansker med å tenke klart, ha vansker med å se klart, får tinnitus/øresus og dissosierer.
  • Søvnvansker: Grunnet mareritt, grubling, bekymring og økt beredskap kan mange utvikle søvnvansker.
  • Vanskelige følelser: Økt irritabilitet, sinne, skam, skyld og nedstemthet er også vanlige reaksjoner når man har PTSD. Dette kan ofte feildiagnostiseres som «enkel» depresjon.
  • Grad av funksjonstap: Denne vedvarende beredskapen og fysiologiske mobiliseringen er svært belastende både fysisk, mentalt og relasjonelt. Dette sammen med omfattende unngåelse medfører ofte et funksjonstap slik at arbeid og sosiale settinger blir utfordrende.
  • Dissosiering: Det å «koble» seg av kroppen sin under traumatiske opplevelser er en automatisk forsvarsmekanisme mot å kjenne på de intense og vonde følelsene som vekkes. Da er man langt utenfor toleransevinduet sitt. På sikt kan det medføre at minnene og følelsene fra opplevelsen «spaltes/splittes av» slik at man ikke er så integrert lenger og man kan ha visse «karakterbrudd» i måten man oppfører seg på som kan bli problematisk.

Potensielt traumatiserende opplevelser

Overgrep i form av psykisk, fysisk og/eller seksuell vold og/eller neglect kan være svært traumatiserende og skape en annen form for komleksitet i følelser og personlighetsutvikling enn naturkatastrofer eller "upersonlige" menneskelige traumer.
Overgrep i form av psykisk, fysisk og/eller seksuell vold og/eller neglect kan være svært traumatiserende og skape en annen form for komleksitet i følelser og personlighetsutvikling enn naturkatastrofer eller «upersonlige» menneskelige traumer.
Bilde: pixabay.com

Da vi mennesker er forskjellige grunnet genetikk, personlighet, oppvekst og tidligere erfaringer reagerer vi annerledes på lignende opplevelser.

Derfor er psykologer forsiktige med å omtale visse opplevelser som «traumatiserende» til tross for at de statistisk sett medfører høyere risiko for å utvikle traumesymptom.

Det snakkes derfor om «potensielt traumatiserende opplevelser» og omfatter opplevelser og hendelser som:

  • Naturkatastrofer, brann, ulykker
  • Krig, terror og annen «upersonlig» vold og overgrep
  • Relasjonell psykisk/verbal/emosjonell og fysisk vold, overgrep, neglect/omsorgssvikt. Er særlig traumatiserende og komplekst når det forekommer i nære relasjoner i oppveksten.

Faktorer som øker risiko for traumatisering

Det som kjennetegne de potensielt traumatiserende opplevelsene er elementer av:

  • Fare for liv og/eller fysisk/psykisk velvære
  • Uforutsigbarhet
  • Vekker intense motstridende følelser
  • Trigger maktesløshet, paralyse, dissosiasjon (fravær av mestring)
  • Grad av menneskelig ansvar, skyld og villet intensjon/handling – jo nærere relasjon og yngre alder på offer desto potensielt mer traumatiserende.
  • Tidligere traumer eller potensielt traumatiserende opplevelser
  • Visse genetiske og biologiske sårbarhetsfaktorer knyttet til stress/kortisol

«Hva har jeg da om det ikke er PTSD?» Traumer med «stor T» vs «liten t»

Man kan ha det svært vanskelig og vondt selv om ens traumatiske opplevelser ikke medfører de klassiske PTSD-symptomene.
Man kan ha det svært vanskelig og vondt selv om ens traumatiske opplevelser ikke medfører de klassiske PTSD-symptomene.
Bilde: pixabay.com

Som nevnt er det ikke alle som utvikler sterke «nok» traumesymptomer til å kvalifisere til en PTSD-diagnose.

Da «traumatisk» og «traume» er blitt er så viktig og beskrivende ord for ekstremt vonde og ubehagelige opplevelser i vårt hverdagsspråk kan det å ikke få diagnosen PTSD oppleves som

  • neglisjerende, minimerende og bagatelliserende,
  • krenkende, fornærmende og provoserende,
  • sårende, og ikke minst
  • forvirrende.

«Hva har jeg da?» «Hva skal jeg kalle det da?» «Hva er traume da om ikke dette ikke kvalifiseres som traumatisk?»

For å ivareta disse traumatiserte menneskene uten intense eller klassiske PTSD-symptom skille visse psykologer mellom traumer med stor og liten t.

Traumer med «stor T» er da de klassise PTSD-symptomene imens traumer med «liten t» er de andre traumatiske opplevelsene som vi bærer med oss og som skaper utfordringer og lidelse på andre måter enn ved klassisk PTSD.

Å si «liten t» er ikke ment som bagatelliserende men er et forsøk på anerkjenne behovet for å bruke traumebegrepet på en inkluderende måte. Samtidig man ivaretar et klinisk sett relativt meningsfullt, hensiktsmessige og funksjonelt skille mellom tilstander med og uten klassiske PTSD-symptom.

Likevel er det mange psykologer som mener at all psykisk lidelse stammer fra ulike grader av traumer. Det som det i hvert fall ikke er i tvil om er at andre alvorlige diagnoser omhandler traumer i mye større grad enn det vi møter dem med. Eksempler på dette er personer med schizofreni og personlighetsforstyrrelser – som ofte er mer utsatt for traumer enn andre diagnoser. Noe som ikke nødvendigvis reflekteres i behandlingen.

Naturligvis er hvor vi setter terskelen/cut-off for hva som inkluderes eller ekskluderes vilkårlig (arbitrært) dvs mer eller mindre tilfeldig og ikke nødvendigvis snakk om vitenskapelig objektive skiller som finnes i naturen. Det dreier seg like mye om statistikk, økonomi, forsikring, politikk, fagkultur, behandlingskapasitet og tilgjengelige ressurser. Med andre ord omhandler det ikke nødvendigvis faktisk menneskelig lidelse og funksjonsnivå.

Viktighet av erkjennelse, anerkjennelse og validering av den traumatiske opplevelsen

For å ta innover seg sin egen lidelse er anerkjennelse og empatisk validering av den traumatiske opplevelsen svært viktig. Det muliggjør å romme smerten, alvoret, sorgen og mobiliserer sinnet.
For å ta innover seg sin egen lidelse er anerkjennelse og empatisk validering av den traumatiske opplevelsen svært viktig. Det muliggjør å romme smerten, alvoret, sorgen og mobiliserer sinnet.
Bilde: pixabay.com

En utbredt mestringsstrategi mange benytter seg av er ulike former for neglisjering av seg selv, egne behov og alvoret over hva de har opplevd og blitt utsatt for.

Man distanserer seg fra opplevelsen, seg selv og andre som en kortsiktig selvbevarelse med langsiktige konsekvenser i form av ensomhet, skam, PTSD-symptom og depresjon.

For disse folkene er det ekstra viktig å få en empatisk anerkjennelse av og innlevelse i hva de faktisk har vært gjennom og en validering av deres mestringsforsøk.

Dette kan medføre en sterkere erkjennelse av hva de faktisk har opplevd og er viktig for å utfordre

  • bitterhet
  • skam
  • selvforakt
  • selvbebreidelse
  • anger
  • skyld

Anerkjennelse og erkjennelse mobiliserer de «5 terapeutiske S-følelsene»

En slik anerkjennelse og erkjennelse kan mobilisere viktige terapeutisk følelser som

  1. Sorg og behov for egenomsorg og omsorg fra andre.
  2. Selvmedfølelse og økt forståelse, aksept og omsorg for seg selv.
  3. Sinne og behov for å beskytte, gjengjelde urett, sette grenser og hevde egne behov.
  4. Skyld: Grunnet medfødt empati, verdier og at overgriper er en nær relasjon kan mange bære på en ubevisst skyldfølelse for sitt bevisste/ubevisste sterke sinne. Skylden er faktisk viktig å få tilgang til – ikke fordi man nødvendigvis faktisk er «skyldig» men for å sette oss fri fra det ufortjente «skyldfengslet». Skam og selvbebreidelse kan derimot være destruktivt og komme i veien for den konstruktive skyldfrigjøringen.

    Les mer om skyld, hvordan du kan skille det fra skam og hvordan det kan håndteres.
  5. Stolthet kan også være en viktig følelse å få tilgang til i en slik prosess i form av «tenk at jeg overlevde/kom meg gjennom dette» og en dyp erkjennelse av hvor sterk, modig, dyktig, empatisk og ressurssterk man har vært til tross for de traumatiske opplevelsene

Resiliens og nødvendige terskler – Sårbarheten ivaretar oss i lengden

Det at vi mennesker har en terskel og får sterk smerte, frykt og fortvilelse gjør det mulig å empatisk leve seg inn i den andres situasjon slik at vi ønsker å ivareta og forebygge traumer.
Det at vi mennesker har en terskel og får sterk smerte, frykt og fortvilelse gjør det mulig å empatisk leve seg inn i den andres situasjon slik at vi ønsker å ivareta og forebygge traumer.
Bilde: pixabay.com

Når man ser på dyreriket og vår nådeløse moder natur kan være er det ikke vanskelig å forstå hvorfor vi mennesker faktisk er så motstandsdyktige, eller «resiliente», som vi er.

For flertallet utvikler faktisk ikke PTSD i etterkant av potensielt traumatiserende opplevelser.

Gjennom evolusjonen har vi med andre ord blitt formet til å bli ganske tøffe og sterke skapninger. Likevel, har vi alle våre grenser og terskler for hva vi tolererer. Og godt er det!

For hva slags samfunn hadde vi utviklet dersom vi ikke hadde våre begrensninger og sårbarheter? For er det ikke nettopp disse som trigger hverandres empatiske følelser og bremser og hindrer de fleste av oss i å nettopp utsette en annen person for potensielt traumatiserende opplevelser?

Individets sårbarhet og terskel er ikke en «svakhet» men ivaretar flokken og samfunnets ønske om og behov for stabilitet, beskyttelse, forutsigbarhet på lang sikt – fordi det trigger empatien, innlevelsesevnen og frykten vår.

Behandling av PTSD og Traumer

I behandling av PTSD og annen traumeterapi er det å finne de viktige fragmenterte men vonde "puzzlebitene" av minner, følelser og ansvar ofte sentralt.
I behandling av PTSD og annen traumeterapi er det å finne de viktige fragmenterte men vonde «puzzlebitene» av minner, følelser og ansvar ofte sentralt.
Bilde: Pixabay.com

Det finnes mange ulike tilnærminger for å behandle PTSD, kompleks PTSD og traumer (med «liten t») som f.eks kognitiv Atferdsterapi (CBT), EMDR eller ISTDP.

Det er likevel noen elementer som går igjen på tvers av metodene:

  • Eksponering ovenfor triggere som unnvikes
  • Identifisere og utfordre uhensiktsmessige mestringsstrategier og forsvarsmekanismer som opprettholder problematikken.
  • Bevissthet rundt klientens angstkapasitet – når stabilisere, regulere eller eksponere?
  • Realitetsorientering når en klient er i beredskap, har «flashbacks», dissosierer, er mistenksom/paranoid eller har katastrofetanker.
  • Bearbeidelse av uferdige minner
  • Integrasjon av det som evt er spaltet av
  • Motvirke «underaktivering» som maktesløshet, paralyse og en offerposisjon ved å mobilisere vilje og styrke
  • Utforske og bearbeide skyld.

Eksponering ikke unnvikelse

Å møte, konfrontere og venne seg til traumetriggerne og angsten er en viktig del av eksponeringsterapi.
Å møte, konfrontere og venne seg til traumetriggerne, frykten og angsten er en viktig del av eksponeringsterapi.
Bilde: pixabay.com

Eksponering er et sentralt element i all terapi men særlig når angst trigges som i PTSD.

Eksponering kan både gjøres ovenfor noe eksternt/ytre som en ting, situasjon, person, sted eller spesifikt sanseinntrykk eller det kan gjøres internt/ovenfor noe indre/innvendig i form av tanker, minner og følelser.

Da er det viktig å kartlegge hvilke triggere personen preges av i form av

  • tanker og minner
  • følelser,
  • ting, steder og situasjoner,
  • relasjoner eller personer

Som unngås, unnvikes, distraheres fra, døves ned eller undertrykkes.

Eksponering er viktig av flere grunner fordi gjennom å konfrontere

  • venner man seg til triggeren slik at den blir mindre intens (habituering, desensitivisering)
  • man kan få bedre angstkapasitet og -toleranse
  • man får mindre behov for den uhensiktsmessige mestringsstrategien/forsvarmekanismen som regulerer angst på kort sikt men får store negative konsekvenser på lang sikt
  • man får en ny korrigerende erfaring som «motbeviser» den overgeneraliserte katastrofetanken som traumer kan generere som f.eks «jeg kan ikke stole på noen», «jeg kan ikke stole på meg selv», «verden/andre er farlige» o.l.
  • man får en mestringsopplevelse og gjenvunnet kontroll og mestringstro som kan gi trygghet og stolthet
  • man kan få bearbeide de ufullstendige minnene når de ikke skyves vekk hele tiden
  • man kan få bearbeide de ubevisste følelsene av fortvilelse, frustrasjon, skam, skyld, sorg, og sinne og få tilgang til selvmedfølelse
  • man kan bli mer «hel» og integrert igjen ved at man ikke splitter av det vonde

Les her for å lære hvordan eksponering kan gjennomføres selv.

Toleransevinduet: Når stabilisere vs eksponere?

Når man skal eksponere seg er det viktig å ha kjennskap til kroppens signaler for om noe blir overveldende, overbelastende, ukontrollerbart, kaotisk og potensielt retraumatiserende.

Overaktivering

Artikkelen vil undersøke hva forskjellen er på potensielt  traumatiserende opplevelser, traumer og PTDS? Hva kjennetegner  traumereaksjoner, og ulike former for traumeterapi og behandling av PTSD?
Påtrengende minner, flashbacks og økt beredskap er klassiske PTSD-symptom.
Bilde: pixabay.com

Tydelige signaler på at man er overaktivert er:

  • sterk fysiologisk angstaktivering og panikkanfall
  • katastrofetanker
  • paranoiditet
  • kvalme
  • svimmelhet
  • diverse mage- og tarmsymptom som f.eks løs mage, diare, mye luft/oppblåst mage
  • ukritisk/ansvarlig impulsiv atferd og utblåsning
  • mentaliseringssvikt dvs evnen til å se seg selv utenfra og andre innenfra – som er en kilde til selvinnsikt og selvivaretagelse men også empati og til å forstå andres intensjoner som potensielt ikke dårlige eller villete.
  • kognitive vansker i form av å ikke tenke klart (tankekjør, kaos, finner ikke ord, blir tom), konsentrasjonsvansker, hukommelsesvansker, tåkesyn og/eller tinnitus/ørersus
  • dissosiering

Underaktivering

Hjelpesløshet, passvitet og håpløshet kan være tegn på at man fortsatt er i "frysmodus"
Hjelpesløshet, passvitet og håpløshet kan være tegn på at man fortsatt er i «frysmodus»
Bilde: pixabay.com

Samtidig, i motsetning til overaktivering, er det viktig å være klar over risikoen for underaktivering i form av

  • depressive følelser som lav energi, tomhet, tunghet, motivasjon og nedstemthet
  • passivitet
  • distansert og avkoblet følelser og erkjennelse av alvor/smerte
  • føyelse og underkastelse
  • nummenhet
  • paralyse/helt «låst»
  • maktesløshet, hjelpesløshet og fortvilelse
  • håpløshet
  • dissosiasjon – «utenfor seg selv/kroppen/situasjonen», svært distansert
  • diverse mage- og tarmsymptom som f.eks løs mage, diare, mye luft/oppblåst mage

Hvis du legger merke til det så er noen symptomer ført opp både som over- og underaktivering. Dette er fordi disse symptomene vitner om ubevisst overaktivering som avbrytes, undertrykkes eller spaltes av.

Stabilisere, regulere eller mobilisere?

Når skal man stabilisere, regulere eller eksponere i behandling av PTSD og traumeterapi?
Når skal man stabilisere, regulere eller eksponere i behandling av PTSD og traumeterapi?
Bilde: pixabay.com

Når man er overaktivert er det viktig å få hjelp til å regulere ned og å lære hvordan du selv kan regulere ned. Viktige reguleringsmetoder kan være:

  • Intellektualisering og analysering av symptomene og situasjonen her og nå og sette det i en forståelig sammenheng ved hjelp av en teori og ens liv/erfaringer. Dette gir oversikt, kontroll, mestring, forutsigbarhet, forståelse og aksept for seg selv og egen reaksjon. Det er også en påminner som kan motvirke selvbebreidelse, skam, skyld, kaos og maktesløshet.
  • Pusteøvelser
  • Avslapningsøvelser
  • Meditasjon
  • Fysisk aktivitet
  • Natur- og kulturopplevelser
  • motta forståelse, aksept og omsorg av en tillitsperson – ved at man deler behov, tanker og følelser,
  • kroppslig- og romslig «forankring» – dvs å koble på sansene og den informasjonen de mottar her og nå.
  • mental og fysisk selvmedfølelse og omsorg ved å gi seg selv støtte og betryggelse men også en omfavnelse, vugge litt, eller legge en håndflate på brystet. Dette kan minne kroppen om den fysiske omsorgen vi fikk som spedbarn og småbarn.

Når vi er underaktiverte kan det være viktig å komme i fysisk aktivitet, koble seg på følelser og å leve seg inn i hvordan det faktisk var å oppleve traumet. Det å identifisere uhensiktsmessige forsvar og mestringsstrategier som hemmer tilgangen til følelser og alvor er også viktig.

En sentral diskusjon i traumefeltet er om noen trenger en stabiliseringsfase før eksponeringsfasen eller om det er mulig og hensiktsmessig å hele tiden kombinere og veksle mellom å eksponere og regulere.

Trolig vil en slik veksling medføre en mer effektiv kapasitets- og toleranseutvikling for vonde minner, ting, situasjoner, relasjoner, angst og følelser. Det blir som en treningsøkt der man hele tiden er bevisst på hvor mye man i vekt, tempo eller lengde utvider intensiteten slik at man sakte men sikkert får en ny kapasitet.

Les mer om toleransevinduet og bli kjent med din egen kropps signaler.

Realitetsorientering

Når man har katastrofetanker, mistenksomhet, flashbacks, er i beredskap, og overidentifisert skam og skyld kan realitetsorientering være viktig.
Når man har katastrofetanker, mistenksomhet, flashbacks, er i beredskap, og overidentifisert skam og skyld kan realitetsorientering være viktig.
Bilde: pixabay.com

Når man preges av «flashbacks», økt beredeskap, mistenksomhet og paranoiditet som kan medføre fiendtlighet, mentaliseringssvikt, dissosiering, katastrofetanker, overgeneralisering, og uberettighet skyld- og skamfølelse er det viktig å realitetsorienteres.

Realitetsorientering kan skje gjennom

  • sokratisk dialog
  • utforske sannsynligheter, realisme og hva som taler mot katastrofetankene og overgeneraliseringene
  • meta-kognitiv utforskning dvs utforske hva man «tenker om tenkingen» – «er dette en god strategi som du ville anbefalt andre?» «hjelper det deg å tenke slik?», «hva er prisen til en slik tankegang?» og «hvor lenge har du tenkt å fortsette slik?». Det er viktig at slike spørsmål stilles med respekt og verdighet da noen kan føle seg støtt av slik retoriske og potensielt provoserende spørsmål.)
  • utforske terapeutens ansiktsuttrykk og uttalelser her og nå – er de i samsvar med det man frykter og mistenker?
  • perspektivtaking
  • humor ved at man f.eks tar ekstreme uttalelser/bekymringer på alvor slik at klienten ser det absurde i det
  • tanke- og atferdseksperiment der man tester ut katastrofetankene
  • forankring fysisk «her og nå» sammen med terapeuten/en annen under flashbacks og dissosiering
  • psykoedukasjon om evolusjonspsykologi, utviklingspsykologi, nevrovitenskap og eksistensialisme for å motvirke overdreven skam og angst
  • skille og skape avstand mellom overidentifiserte tanker og følelser ovenfor seg selv og hvem man faktisk er. Dvs at man skille mellom følelsen av å «VÆRE feil» og å «gjøre feil». Eller å utfordre den låste og begrensende tanken/skamidentiteten om at «jeg ER slik» eller «jeg har ALLTID vært slik» og «vil/kan ALDRI endre meg». Det vil så gi rom for håp, endringstro, selvmedfølelse og kan mobilisere sinne ovenfor andre.

Les mer om hvordan du kan realitetsorientere deg selv.

Identifisere uhensiktsmessige strategier og forsvar

Alkohol og rus er en utbredt form for selvmedisinering for å regulere angst og døve smerten. Som andre forsvarsmekanismer og uhensiktsmessige strategie fungerer det dårlig i lengden.
Alkohol og rus er en utbredt form for selvmedisinering for å regulere angst og døve smerten. Som andre forsvarsmekanismer og uhensiktsmessige strategie fungerer det dårlig i lengden.
Bilde: pixabay.com

Det er vanlig å utvikle diverse bevisste og ubevisste strategier og forsvarsmekanismer mot traumetriggere.

På kort sikt medfører det angstregulering, mindre flashbacks og færre påtrengende minner.

Disse strategiene er typisk

  • unnvikelse og unngåelse triggere
  • undertrykkelse av følelser og minner
  • distansering til følelser, relasjoner og alvor av egne erfaringer
  • indre selvdistrahering i form av mye tenking
  • ytre selvdistrahering

På lang sikt har det derimot, avhengig av form for strategier, store konsekvenser i form av

  • isolasjon og ensomhet
  • avhengighet i form av rus- og alkoholproblem, spillavhengighet eller mat
  • depressive symptom og følelser
  • funksjonstap
  • begrenset livsførsel, tap av muligheter og oppnår ikke ambisjoner
  • tap av selvfølelse og identitet

For vellykket eksponering er det derfor viktig å

  • identifisere strategiene/forsvarene
  • utforske funksjonen
  • utforske prisen/konsekvensen, og
  • mobilisere vilje til å endre og utfordre disse

Slik at man kommer i kontakt med vanskelige følelser, minner og tanker og kan bearbeide dem.

Bearbeide ufullstendige minner

Å bearbeide og integrere fragmenterte minner kan være en viktig prosess i behandling av PTSD.
Å bearbeide og integrere fragmenterte minner kan være en viktig prosess i behandling av PTSD.
Bilde: pixabay.com

I visse former av PTSD er traumeminnene ufullstendige, fragmenterte og kaotiske slik at det blir vanskelig for hjernen å prosessere, få oversikt og forståelse og «bli ferdig» slik at det kan lagres med mindre intensitet i langtidsminnet.

EMDR er en terapiemetode som er spesialisert på å prosessere fragmenterte traumeminner og har metoder for å hjelpe hjernen med å prosessere det «ferdig».

Narrativ terapi er også en terapimetode som fokuserer på å bearbeide uhensiktsmessige versjoner av minnet. Dvs at man i stedet for å holde på en maktesløs og skamfull offerrolle/offerhistorie eller selvbebreidende og bitter historie undersøkes det muligheten for mer hensiktsmessige måter å forstå opplevelsen og reaksjonen på. Dette kan gi kilde til integritet, mestring, stolthet og etterlengtet styrke.

Integrere det avspaltede

Noen retninger innen traumeterapi har spesialisert seg på indre dialoger med avspaltede deler som en del av re-integreringsprosessen.
Noen retninger innen traumeterapi har spesialisert seg på indre dialoger med avspaltede deler som en del av re-integreringsprosessen.
Bilde: pixabay.com

Som nevnt kan dissosiering og avspalting av vonde følelser og smerte være en automatisk mestringsstrategi for å beskytte seg og overleve forferdelige opplevelser.

Problemet oppstår derimot i lengden, slik som ved eksemplet med ubearbeidete minner, med at opplevelsene forblir ubearbeidet. I stedet er man ikke integrert, mister kontakt med seg selv, kroppen og virkeligheten.

Dette forekommer i større grad i traumatiske situasjoner som varer over tid og det ikke er mulig med fysisk flykt – man må flykte innvending.

Dette kan være svært ubehagelig og skremmende, men er ikke farlig i seg selv. I ekstreme tilfeller blir de avspaltede delene som egne personligheter med slik at man plutselig oppfører seg ut av karakter.

Det finnes traumeterapi spesialisert på disse problemstillingene som omtales som «delarbeid» (partswork på engelsk). Her forsøker man å oppnå en form for konkret eller symbolsk dialog med de avspaltede følelsene, forsvarene, personlighetstrekkene osv. Dette er en kreativ, spennende og intuitiv form for terapi.

Motvirke maktesløshet, paralyse og offerrolle – mobilisere sinne

Det å mobilisere sinne kan være viktig for å fri seg fra offerrollen og selvbebreidelse. Det kan også motivere sunn grensesetting, positiv selvhevdelse og til å ta oppgjør og konfrontere.
Det å mobilisere sinne kan være viktig for å fri seg fra offerrollen og selvbebreidelse. Det kan også motivere sunn grensesetting, positiv selvhevdelse og til å ta oppgjør og konfrontere.
Bilde: pixabay.com

Den instinktive «frysreaksjonen» – der man blir paralysert, immobil og kjenner seg sårbar, maktesløs, hjelpesløs, fortvilet, passiv, fortapt og resignert – oppstår når flykt eller kamp ikke vurderes som mulig, ønskelig eller hensiktsmessig.

Mange kan forbli i en slik underaktivert og depressiv tilstand slik at de vonde følelsene og minnene holdes på avstand.

Prisen blir derimot at man forblir i en offerrolle, føler seg maktesløs, låst og kanskje skam- og skyldbetynget. Dette er ikke bra for integritetsfølelsen, kompetansefølelsen og mestringstroen, selvfølelsen og trygghetsfølelsen.

Derfor er det viktig å mobilisere den undertrykte impulsen om å kjempe tilbake. For mange kan det dermed være viktig å komme komme i kontakt med sitt sinne og utforske impulsene som ønsker å kjempe for livet og integriteten sin, hevne seg og gjengjelde urett.

Slik kan man igjen føle seg sterk nok til å evne å møte livet og potensielle nye utfordrende erfaringer igjen.

Utforske og bearbeide bevisst og ubevisst skyld

Urettmessig og urealistisk selvbebreidelse er ofte et problem når man sliter etter et traume.
Urettmessig og urealistisk selvbebreidelse er ofte et problem når man sliter etter et traume.
Bilde: pixabay.com

Det er ikke uvanlig å bære på urettmessig skyldfølelse som man bebreider seg for når man har opplevd eller vært vitne til noe potensielt traumatisk. Da er det viktig å utforske og realitetsorientere rundt skylden – var det mulig å gjøre noe annerledes? Ville du ha stilt samme krav og forventninger til andre?

Ubevisst skyld fordi man er sint på noen man samtidig er glad i – selv om vedkommende var overgriper, fysisk og/eller psykisk voldelig eller neglisjerte – er ikke uvanlig. Da er det viktig å forsøke å romme de motstridende følelsene av sinne og omsorg ovenfor den skyldige og evt gi rom til den skyldfølelsen det vekker i oss. Når man gjør det er det samtidig viktig å ivareta seg selv og ikke la skam og selvbebreidelse komme i veien.

Les mer om ulike former for skyld og skam og hvordan man kan skille dem og håndtere dem.

Oppsøk og få hjelp

Woman, Burnout, Multitasking, Face, Contour, Blank
Online terapi har effekt også for traumer.
Bilde: pixabay.com

Hvis du kjenner deg igjen i tematikken og ønsker hjelp har vi i Onlinepsykologene god erfaring og ekspertise innen traumefeltet – bestill time – vi hjelper deg gjerne.

Hvis du er i tvil om terapi på nett er noe for deg kan du lese videre her om 10 grunner til når og hvorfor du bør forsøke online psykologhjelp.