Psykolog og terapi: Hva er det?

Psykolog og terapi: Hva er det? 1
Hva er egentlig en psykolog? Hva er terapi? Og på hvilke måter skiller en psykolog seg fra psykologspesialist, en psykiater, coach, en arbeids- og organisasjonspykolog, en master i psykologi eller en gestaltterapeut?

Det finnes et virvar av behandlingstilbud, terapiretninger, yrkesgrupper, utdanninger som behandler og forebygger psykiske lidelser og andre livsutfordringer. For å hjelpe deg i å skape oversikt ønsker vi med denne artikkelen å forklare hva en psykolog er og gjør og på hvilken måte en psykologisk forståelse, vurdering og tilnærming skiller seg fra:

  • en psykiater
  • en psykologspesialist
  • en coach
  • «psychologist»
  • en arbeids- og organisasjonspykolog
  • en annen master i psykologi
  • en gestaltterapeut

Ikke minst skal vi se hvordan de ulike psykologiske behandlingsmetodene skiller seg fra hverandre.

Hva er psykologi?

Psykologi er en forskningstradisjon i skjæringspunktet mellom samfunnsvitenskapene, humanvitenskapene og naturvitenskapene som forsøker å oppnå en helhetlig forståelse av menneskelig atferd, kognisjon og følelser. En helhetlig forståelse som involverer kunnskap om kulturhistorie, sosioøkonomiske faktorer, gruppedynamikk, relasjoner, tilknytning, utviklingpsykologi, personlighet, selvet og identitet, fenomenologi/subjektivitet, og biologi, nevrokognisjon og genetikk .

Med andre ord omhandler psykologien å forstå og forklare hvordan og hvorfor vi tenker, føler og handler som vi gjør. Et komplekst, uforutsigbart og uoversiktelig felt

En psykolog er dermed en fagperson som er utdannet og opplært til å anvende psykologiens kunnskap om mennesket på forskjellige felter som f.eks psykisk lidelse, folkehelse, samfunnet, og i arbeid og andre organisasjoner.

Da psykologien innebærer så mange forskjellige tradisjoner, forklaringsnivå, metoder og arbeidsfelt ønsker vi med denne artikkelen å gjøre det litt mer oversiktelig og forståelig.

Hva er en psykolog?

I Norge er psykologtittelen en beskyttet yrkestittel som man trenger en 6-årig universitetsutdannelse for å kvalifiseres til for å få godkjennelse og autorisasjon av Helsedirektoratet. Helsedirektoratets autoriasjon gir en ferdig utdannet psykolog rett til å praktisere psykologi som et helsefag. I Norge kan den som vil bli psykolog, enten ta årsstudium i psykologi, som gir adgang til det 6-årige profesjonsstudiet i psykologi. Man kan også søke seg inn direkte på profesjonsstudiet på karaktersnittet fra VGS. Profesjonsstudium i psykologi finnes ved Universitetene i Oslo, Bergen og Tromsø, samt ved NTNU. Noen psykologer studerer psykologi i utlandet, hvor de tar bachelor- og mastergrad i psykologi. De må da gjennom et 2-årig lisensforløp i Norge med jobbpraksis, samt veiledning av psykologspesialist, før de kan få norsk autorisasjon.

En utdannet og autorisert psykolog ved hjelp av kjennskap til fagfeltets kunnskap – og hvordan dette kan anvendes forsvarlig med standardiserte verktøy og kliniske vurderinger – kan utrede og diagnostisere psykiske lidelser og gi evidensbasert behandling. Behandling som med andre ord er grundig dokumentert å effektivt kunne hjelpe en person med psykisk lidelse.

Å uttøve sin autorisasjon og kompetanse som psykolog fordrer, plikter, binder og lovfester at psykologen følger:

og hva det innebærer av taushetsplikt, så fremt det ikke vurderes å være risiko for pasientens eller andre sikkerhet, liv og helse, eller at pasienten er under 16 år.

En norsk psykolog har også moralsk taushetsplikt og forplikter seg til å følge de etiske prinsipper for Nordiske psykologer.

Psykolog vs. psychologist?

I internasjonal sammenheng er en norsk «psykolog» tilsvarende «clinical psychologist» og i noen land det samme som «psychotherapist». Forvirrende nok er ikke «psychotherapist» alltid en yrkesbeskyttet tittel og på samme måte som en «coach» eller Gestaltterapeut i Norge varierer det fra land til land.

Dvs at utenfor norden vil tittelen «psychologist» normalt sett referere til en som har en master i psykologi og kan inkludere mastere som:

  • Klinisk psykologi – jmf «psykolog i Norge
  • Helsepsykologi – har et bredere folkehelseperspektiv på samfunnsnivå
  • Samfunnspsykologi – har også et bredere og forebyggende folkehelseperspektiv på samfunnsnivå
  • Arbeids- og Organisasjonspsykologi – fokuserer på psykologiske faktorer i organisasjoner
  • Nevrokognitiv psykologi – forsker på hjernen og det mentale
  • Klinisk nevrokognitiv psykologi – bruker nevrokognitiv kunnskap til å teste og fange opp diverse kognitive vansker
  • Sosialpsykologi – forsker på gruppedynamikk

Andre etablerte og voksende felt innen psykologien er klimapsykologi, miljøpsykologi, biologisk psykologi, evolusjonspsykologi og religionspsykologi.

Offentlig vs. privat psykolog?

Som det ligger i ordet kan en psykolog jobbe klinisk både offentlig i psykiatrien eller kommunen, eller privat på kontor.

Forskjellen for pasienten eller klienten omhandler som oftest:

  • kortere ventetid hos privat psykolog
  • mindre fokus på utredning og kartlegging hos privat psykolog og dermed raskere i gang med selve terapeien
  • mer omfattende kartlegging, utredning, anamnestisk intervju og diagnostisk vurdering i det offentlige som er verdifullt når en sak er ny, uoversiktelig, kompleks, en eldre sak trenger revurdering eller det er behov for tverrfaglig samarbeid på tvers av institutisjoner
  • mer fokus på det konkrete oppvekstmiljøet og familiedynamikk i det offentlige tilbudet for barn og ungdom
  • mer behandling av milde til moderate lidelser hos privat psykolog
  • mer behandling av, ressurser til og kompetanse på alvorlige og komplekse lidelser hos en offentlig psykolog/institutisjon jmf spesialisthelsetjenesten

Hva er en psykologspesialist?

En psykologspesialist er enkelt sagt en psykolog som har spesialisert seg enten i:

  • Barne- og ungdomspsykologi
  • Voksenpsykologi
  • Eldrepsykologi
  • Psykoterapi
  • Samfunns- og Allmennpykologi
  • Rus- og avhengighetspsykologi
  • Habiliteringspsykologi
  • Nevropsykologi
  • Arbeidspsykologi
  • Familiepsykologi
  • Organisasjonspsykologi

Dette er en minimum 5-årig spesialisering og som vil meføre økt kompetanse men også mer overordnede ansvars- og ledelsesoppgaver i de organisasjonene man jobber i.

Visse psykologspesialister og psykiatere kan også få driftstilskudd fra staten og bli avtalespesialister. Det medfører at staten dekker pasientens utgifter ut over egenandel. Dessverre er det får spesialister i Norge som har driftstilskudd slik at det er lange ventelister til disse.

Hva er en nevropsykolog?

En nevropsykolog er en psykologspesialist som har økt kompetanse i hvordan nevrokognitiv kunnskap kan brukes til å utrede og teste særlig barn or mulige utviklingspykologiske forstyrrelser eller, når det gjelder eldre, utvikling av demens eller tap av kognitive funksjoner etter et hjerneslag.

En nevropsykolog benytter seg av standardiserte verktøy som måler bl.a.:

  • Ulike former for intelligens og kunnskap
  • Konsentrasjonsevne
  • Langtidsminne og ulike former fo korttids- og arbeidsminne
  • Koordinasjon, og fin- og grovmotorikk
  • Eksekutive funksjoner som planlegging, ta valg og utførelse

Men kan også benytte seg av fMRI og EEG for å måle og kartlegge hjerneaktivetet og -strukturer.

Hva er en kommunepsykolog?

En kommunepsykolog er som en kommunelege dvs at man har et ansvar for kommunens strategi og tilbud for å forebygge og behandle psykiske uhelse på et gruppe- og populasjonsnivå. Det er lovfestet at fra 2020 skal hver eneste norske kommune ha minst én kommunepsykolog.

En kommunepsykolog tar ofte særlig utgangspunkt i fagfelt som samfunnspsykologi, helsepsykologi og arbeids- og organisasjonspsykologi i tillegg til den kliniske og normalpsykologiske kompetansen.

Psykoedukasjon og normalisering basert om menneskets psyke og hvordan vi kan håndtere utfordrende livshendelser er sentralt i undervisning rettet både mot sårbare grupper og normalbefolkningen.

En kommunepsykolog kan også tilby lavterskel individualterapi og gruppeterapi for å komme med tidlig innsats og forhåpentligvis forebygge mer alvorlig psykisk lidelse.

Hva kan en psykolog hjelpe med?

En psykolog i Norge har en bred kompetanse særlig når det gjelder det kliniske. Det innebærer at en psykolog kan:

  • utrede,
  • diagnostisere,
  • vurdere, og
  • behandle.

Vi vil nå gjerne utdype hva det innebærer.

Når en psykolog utreder

En psykolog er trent opp til å gjenkjenne ulike fysiske, emosjonelle, atferdsmessige og kognitive symptomer som kan indikere klinisk relevante utfordringer som er i behov for psykologisk behandling.

Da psykologer er like feilbarlige som alle andre mennesker er det derfor en lang tradisjon for å utvikle standardiserte verktøy som kan kontrollere for tilfeldigheter og individuelle forskjeller som f.eks kultur, personlighet og personlige preferanser.

Et isolert tilfelle gir som oftest veldig lite informasjon i seg selv – man må derfor alltid sammenligne enkeltpersonen med gjennomsnittet og benytte oss av statistikk. Statistikken hjelper oss med å finne ut av sannsynligheten for om noe er tilfeldig variasjon eller ikke og om det er en potensielt meningsfull og viktig forskjell mellom en person og andre.

Statistikk og standardiserte verktøy, som oftest i form av flervalgs spørreskjema, er derfor grunnlaget til en psykolog for å vurdere om enkeltpersonen vi møter har utfordringer som skiller seg fra «normalbefolkningen»/gjennomsnittet og evt «tilhører» en diagnosegruppe.

Psykologien gjør med andre ord et enkeltmenneske om til tall og tilbake til et menneske igjen.

Hva er diagnoser og diagnostisering?

Etter inspirasjon fra medisinens suksess med å utvikle diagnoser for biologiske sykdommer har også psykologien og psykiatrien forsøkt å utvikle standardiserte kategorier av symptomer. Et slikt diagnose-system baserer seg derfor på antagelsen om at visse symptomer opptrer sammen på en meningsfull og ikke-tilfeldig måte som et «cluster» eller syndrom – og indikerer en forklarende bakenforliggende årsak som må identifiseres, addresseres og behandles.

Når man f.eks har diagnosen «forkjølelse» innebærer det ulike symptomer som f.eks hoste, rennende eller tett nese, slapphet og kanskje litt feber. Som igjen indikerer en underliggende årsak i form av en bakterie som man ikke nødvendigvis trenger å behandle ut over tid og hvile.

Et tilsvarende forsøk i psykiatrien og psykologien er f.eks diagnosen «depresjon» som innebærer ulike symptom som f.eks nedstemthet, isolasjon, selvforakt, skyld, skam, håpløshet, selvmordstanker, lavt energinivå og motivasjon, irritasjon, betydelig økt eller redusert appetitt, og/eller betydelig økt eller redusert søvn.

I motsetning til med forkjølelsen finnes det derimot som oftest ingen underliggende enkeltårsak i form av en bakterie. Enkle årsaktsforklaringer som «kjemisk ubalanse i hjernen» eller «depresjonsgen» er for lengst avfeiet – som ikke betyr at nevrokjemi og genetikk ikke har en rolle men at det ikke er den eneste faktoren. Det at forskjellige behandlingsformer som tid, sosial støtte, fysisk aktivitet, antidepressiva, kognitiv terapi, kognitiv atferdsterapi, metakognitiv terapi, psykodynamisk terapiformer og emosjonsfokusert terapi alle kan ha moderate til gode effekter på depresjon viser oss at:

  • det finnes ulike former for depresjon og at «depresjon» er en upresis paraplybetegnelse,
  • det finnes mange forskjellige årsaker og «veier» inn i depresjon og derfor også ut
  • at en medisinsk diagnosemodell ikke fungerer like godt når det gjelder så komplekse utfordringer som menneskelig atferd, relasjoner, følelser og kognisjoner

Noen vil også mene at en medisinsk sykdomsmodell sykeliggjør viktige og normale menneskelige utfordringer – det har aldri vært lett og leve og grunnet vår evolusjon/naturs og eksistensens begrensninger vil det alltid være utfordrende.

Differensialdiagnostikk: Å skille mellom diagnoser og sammenhenger

Slik som forkjølelsessymptom kan minne om influensasymptom, som har et virus som årsak og ikke en bakterie, kan psykiske lidelser ligne på hverandre eller andre fysiske lidelser. Derfor er det viktig når man skal diagnostisere at man klarer å utelukke andre mulige forklaringer – for slik som man behandler virus og bakterier helt forskjellig behandler man f.eks en rusutløst psykose forskjellig fra en mer spontan psykose.

I psykologien er det derfor særlig viktig å skille lidelser med overlappende symptom som f.eks.:

  • ADHD, Biplolar lidelse, Emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og komplekse traumer
  • Depresjon og bipolar lidelse
  • Depresjon og demens blant eldre
  • Spontan psykose og rusutløst psykose,
  • Enkeltpsykose vs omfattende psykoseproblematikk,
  • Traumesymptomer og ADHD,
  • Traumesymptomer (underaktivert) og depresjon,
  • Vitamin-D-, B12- eller jernmangel og depresjon,
  • Visse autoimmune sykdommer i hjernen og psykiske lidelser,
  • Hjerteinfarkt og panikkanfall,
  • Diverse somatiske lidelser og psykosomatiske symptom,
  • Diverse somatiske lidelser og hypokonderi og helseangst,
  • Reaksjon på diverse livshendelser og -kriser og psykiatriske lidelser.

Videre er det viktig, i tilfeller med flere forskjellige lidelser (komorbide lidelser) å danne seg en antagelse om hva som er hoveddiagnosen og hva som er medfølgende?

Har f.eks et traume ledet til ADHD-lignende symtpom og selvmedisinerende rusmisbruk som igjen har ledet til en depresjon? Eller har en underliggende ADHD-problematikk og økt sannsynlighet for risikoful atferd ført til et rusmisbruk som igjen har økt risikoen for traumatisering og depresjon? I førstnevnte tilfelle vil man forvente at behandling av traumene vil være avgjørende for å dempe uroen, bedre konsentrasjonsvanskene, redusere behovet for selvmedisinering og kilden til depresjonen. I sistnevnte tilfelle må man sannsynligvis derimot forvente at selv om traumer og depresjon bearbeides og rusavhengigheten behandles at man bør lære å håndtere den underliggende nevrokognitive utfordringen med konsentrasjon og hyperaktivitet og evt gi medisiner.

Har en person f.eks utviklet emosjonelt ustabile trekk og en ambivalent tilknytning grunnet seksuelt misbruk eller har emosjonelle ustabile trekk medført en forhøyet sannsynlighet for risikofull atferd og dermed traumer. I førstnevnte tilfelle kan man forvente at de emosjonelle ustabile trekkene behandles gjennom traumebehandling. I sistnevnte tilfelle vil man forvente at de emosjonelle ustabile trekkene må læres å håndteres også når traumene er bearbeidet.

Når en psykolog vurderer - kasusbeskrivelse

Når en psykolog vurderer en pasient tar hen utgangspunkt i:

  • Anamnestisk informasjon – dvs relevant informasjon som f.eks sykehistorie, familiebakgrunn og familiær sykdomshistorikk, oppvekst, skoletid, sosialt nettverk, interesser, hobbyer, utdanning, arbeid, samliv og nåværende livssituasjon
  • Symptombilde
  • Standardiserte spørreskjema
  • Diagnosemanual
  • Inntrykket fra samtalen – Var personen orientert for tid og sted? Var hen adekvat i kontakten dvs gav meningsfulle og tydelige svar på spørsmål uten f.eks lang ventetid, upassende pauser, avbrytelser, unnvikende blikkontakt, avflatet mimikk, hyperaktivitet, rastløs kropp, skiftende i tematikk, faller ut av samtalen, snakker mye og usammenhengende, reagerer sterkt og negativt på psykologen? Er personen psykologisk innstilt dvs reflekterer over sammenhengen mellom vansker i livet og egen bakgrunn og indre erfaringer, minner, følelser, tanker og handlinger? Eller fokuserer personen for det meste på ytre faktorer som økonomi, mat, kroppen, trening, søvn, «systemet» og at andre gjør feil? Hva er pasientens mål, forventninger, håp og egen oppfattelse av problemet?

Når all denne informasjonen foreligger vil psykologen basert på sin utdannelse, fagfeltet, behandlingsmetoden og erfaring gjøre en klinisk vurdering og:

  • skille vekk det som ikke er relevant
  • lage en hypotese om hvordan problemet og pasientens liv henger sammen
  • hva som kan være årsaker og opprettholdende faktorer
  • og hva som trolig må gjøres for at det skal bli bedre

og setter det sammen til en behandlingsplan og kasusbeskrivelse dvs en oppsummering av hvordan de ulike sentrale faktorene henger sammen.

Det er viktig at pasienten hele tiden er selv sentral i denne prosessen og at det er basert på og i tråd med hens egen oppfattelse og mål. Slik at man er enig om metoden og veien, dvs hvordan målet skal nås, og pasienten opplever at psykologen forstår problemet, har medfølelse og ønsker å hjelpe på en måte som gir mening for pasienten.

Hva er terapi - og hvordan behandler en psykolog?

De fleste psykologer tilbyr ulike former for evidensbasert samtaleterapi dvs at forskning og erfaring viser at metoden er bedre enn det å ikke få behandling.

Viktige elementer i alle former for samtaleterapi er å tilby en korrigerende positiv ny relasjonell erfaring dvs at man potensielt for første gang i livet opplever å bli verdsatt, vist interesse, vist omsorg og man får oppleve en empatisk forståelse og anerkjennelse. Noe som avkrefter den negative erfaringen med å ikke være elskverdig, interessant, viktig eller at andre er til å stole på.

Dette vil gi grunnlag for:

  • å kunne åpne seg og være sårbar og snakke om det som var og er vanskelig
  • å gi slipp på uhensiktsmessige mestringsstrategier, sikkerhetsstrategier, forsvarsmekansimer og andre former for selvbeskyttelse
  • å få råd, tips og veiledning til å lære seg mer hensiktsmessige mestringsstrategier som f.eks en åpen dialog med en tillitsperson og å sette ord på det som er vondt, vanskelig og sårbart
  • å føle seg mindre alene
  • å komme i kontakte med og bearbeide undertrykte vonde følelser
  • å stole på seg selv
  • å underkaste og føye/tilpasse seg andre mindre
  • å unngå, unnvike og isolere seg mindre
  • å få motivasjon og vilje til å oppsøke, gjennomføre, realisere og mestre drømmer, ønsker og ambisjoner
  • å sette sunne grenser, ha mot og styrke til positiv selvhevdelse
  • å kunne kommunisere og prioritere egne behov, verdier og meninger
  • å bearbeide vonde, fragmenterte eller fortrengte minner
  • å regulere angst og intense følelser
  • motarbeide skam, lav selvfølelse og selvbilde, dårlig selvtillit, selvbebreidelse og skyldfølelse
  • å lære seg sosial interaksjon og å innta andres perspektiv slik at man bedre ser seg selv utenfra og andres intensjon «innenfra» (mentalisering)
  • å skape tillit og bli mindre mistenksom og fiendtlig til andre
  • å kunne skape stabil tilknytning i nære intime relasjoner
  • å gruble og bekymre seg mindre
  • å få innsikt i og kunnskap om seg selv og mennesker generelt, tenke mer rasjonelt og bli mer reflektert
  • å få økt aksept for seg selv, andre og livet/eksistensielle utfordringer

Eksponering - terapi er ikke "bare" snakk

Selv om samtalen er sentral har så og si alle terapiformer et element av eksponering for noe ytre eller indre som vekker et ubehag og som motiverer oss til å benytte oss av bevisste og ubevisste strategier for å redusere ubehaget på kort sikt men som medfører, opprettholder eller forverrer problemene på sikt.

De problemstillingene man ofte bruker ytre eksponering til er:

  • enkle fobier
  • panikkangst med og uten agorafobi
  • visse former for sosial angst
  • traumer og PTSD
  • Tvangshandlinger (OCD)
  • Generalisert angstlidelse (GAD)

Man kan også gjennomføre en indre eksponering for vonde minner, tanker, angst, nærhet og sårbarhet i relasjoner, spesifikke følelser og konfliktfulle følelser. Dette kan også gjøres når man sliter med depresjon, traumer, sosial angst, GAD, når man har angst for angsten, uspesifikk angst, grubling, bekymring og diverse relasjonelle utfordringer.

Les mer om eksponering i angstbehandlingtraumebehandling og hvordan man evt selv kan gjøre det.

Selv om man i de fleste tilfeller anbefales å være fysisk aktive er det noen psykiske lidelser som krever et spesifikt atferdsfokus. Dvs at man identifiserer uhensiktsmessig og potensielt skadelig atferd og forsøker å endre den gjennom kontinuerlig observasjon og innføring og endring av faktorer som fungerer som belønning og straff. Typiske eksempler på dette er:

  • Spiseforstyrrelser
  • Søvnforstyrrelser
  • Overtrening,
  • Atferds- og utviklingsforstyrrelser
  • Selvskading
  • Avhengigheter

Hva betyr "å bearbeide" og "prosessere" i terapi

Psykologer kan ofte bruke lite folkelige fremmedord om den terapeutiske prosessen og si at man skal «prosessere», «bearbeide», «erfare», «komme i kontakt», «gjøre det ubevisste bevisst», «eksponere» og «få en korrigerende ny erfaring» med det som er vanskelig.

Dette er ulike måter å si at man kjenner og setter ord på det man ellers undertrykker, «kontrollerer», fortrenger, døver, distraherer, intellektualiserer og distanserer seg fra. Og å skape forståelse i kaos.

Dette er viktig fordi:

  1. Det man holder på avstand er en kilde til angst, skam og skyld og forblir det dersom man flykter
  2. Dette ubehaget motiverer til uhensiktsmessige kortsiktige strategier som forsterker og opprettholder angsten, skammen og skylden
  3. Strategier som også har en langsiktig pris i form av bl.a depresjon, avhengighet, konflikter, tap av energi og motivasjon, tap av mening, mer angst, ensomhet, bitterhet, savn, psykosomatiske symptom, hjelpesløshet, resignasjon, håpløshet, fortvilelse og selvbebreidelse
  4. I psykoterapi oppfordres man derimot til og lærer å venne seg til det vonde, mestre det, akseptere det og møte det med omsorg
  5. De vonde og sårbare minnene, følelsene, relasjonene, tingene og stedene vil da i mindre grad vekke angst, skam og skyld
  6. Når denne sammenhengen svekkes vil vi til slutt ikke trenge de destruktive strategiene som medfører og opprettholder den psykiske lidelsen

Hva er forskjellen mellom terapi, psykoterapi og de forskjellige behandlingsmetodene?

I Norge betyr terapi og psykoterapi ofte det samme dvs klinisk behandling gitt av psykolog. Derimot kan man si at Gestaltterapeuter gir psykoterapi uten at det er en beskyttet tittel som kvalifiserer til autorisasjon som helsearbeider fra Helsedirektoratet. Selve terapimetoden Gestaltterapi er derimot nært beslektet med andre terapimetoder innen den Humanistiske tradisjonen.

I Norge er særlig tre behandlingstradisjoner utbredt med forskjellige avgreininger innad:

  • Kognitiv atferdsterapier som ulike former for CBTEksponeringsterapi, ACT, Mindfulnessbaserte terapiformer, Motiverende Intervju og metakognitiv terapi
  • Psykodynamiske terapier som f.eks Intensiv Dynamisk Korttidsterapi (ISTDP) eller Mentaliseringsbasert terapi (MBT)
  • Humanistiske erfaringsbaserte terapier som emosjonsfokusert terapi (EFT), eksistensialistisk terapi, religionspsykologi

Det som skiller disse tradisjonene er i hvor stor grad de fokuserer på enkelte elementer i terapien, rollen til psykologen, hva slags antagelser man gjør om årsaker til problemet og hvordan man går frem for å løse det.

  • De mer kognitive behandlingsmetodene har fokus på hvordan vi tenker påvirker våre handlinger og følelser. Dette medfører en antagelse om at vi tenker uhensiktsmessig, unyansert, overgeneralisert, urealistisk, destruktivt, uinformert, henger oss opp i det negative, motbeviser ikke enge antagelse og har feilaktig grunnlag for våre antagelser om oss selv, andre, fortiden, nåtiden, fremtiden og verden. Med en slik forståelsesmodell gir det da mening å identifisere de negative uhensiktsmessige antagelsene, reflektere, søke motbevis, øve seg i mer realistisk og nøyansert refleksjon o.l. Psykologen er i stor grad en veileder og kan ofte gi hjemmeoppgaver, råd og tips.
  • Før var atferdsterapi-tradisjonen separert fra den kognitive tradisjonen og da var fokuset på å identifisere straffende og belønnende aspekter i en persons miljø som skapte og opprettholdt en persons uheldige og destruktive atferd enten det var en avhengighet, spiseforstyrrelse, eller en atferdsforstyrrelse. Ved å innføre nye belønninger og fjerne straffer kunne man legge til rette for og forsterke en ønsket ny atferd. En psykolog innen denne tradisjonen er kartlegger og observerer grundig miljøet til pasienten og måler fortløpende om den nye endringen i betingelser fører til redusert frekvens av uønsket atferd og økt frekvens i ønsket atferd. Eksponeringsterapien har sine røtter og grunnlag i denne tradisjonen med konsepter som desensitivisering og habituering dvs å venne seg til det som tidligere trigget en fryktrespons.
  • I den psykodynamiske tradisjonen har man en antagelse om at vi bærer på indre konflikter i form av motstridende følelser og behov i nære relasjoner. Disse konfliktene stammer fra vår oppvekst men gjenspiller seg i voksen alder og skaper angst. Angsten lærer vi i barndommen å håndtere både ubevisste og bevisst med ulike forsvarsmekanismer som regulerer ubehaget på kort sikt men medfører langsiktige konsekvenser i form av symptomer. For å gi slipp på de destruktive forsvarene må man derfor komme i kontakt med de ubevisste konfliktfulle følelsene og bearbeide dem slik at de ikke lenger blir en kilde til angst og problemer i ens nære relasjoner. Fokuset er med andre ord relasjonelt og på følelser og vil dra paralleller mellom nåtid, møtet her og nå med terapeuten og fortid.
  • I den humanistiske erfaringsbaserte tradisjonen er fokuset i stor grad her og nå i møte mellom pasienten og seg selv og med terapeuten. Psykologen er ikke i en «ekspertrolle» men følger og empatisk validerer og «rommer» pasienten slik at hen føler ubetinget aksept og våger å tre frem og sette ord på det vonde, skamfulle og triste. Eksistensielle og religiøse tema har i større grad vært utforsket i visse grener i denne tradisjonen. I f.eks EFT og Gestaltterapi benytter man seg av ulike stoløvelser for i større grad gjennom erfaring kunne komme i kontakt med viktige tema, indre dynamikk, behov og følelser.

Hva er forskjellen på psykologsamtaler over nett og tradisjonelle psykologsamtaler?

Det er ingen forskjell. Forskning viser at online psykologhjelp er like effektivt som offline psykolog for milde til moderate psykiske lidelser, slik at ubyttet kan være like godt som i tradisjonell terapi. Forskning viser også at relasjonen er like sterk, og samarbeidet mellom klient og terapeut er like godt, som ved tradisjonelle terapitimer på kontor.

I motsetning til offline terapi trenger man derimot ikke å reise og ha ekstra utgifter i form av penger, tid og krefter. Man trenger heller ikke å vegre seg for å bli gjenkjent på venteværelset, stå på lange ventelister eller å benytte seg av et geografisk begrenset tilbud.

Online terapi med psykolog kan også ideelt sett

  • senke terskelen for å oppsøke hjelp tidlig
  • forebygge utvikling av alvorlig psykisk lidelse
  • gi økt tilgjengelighet til psykologhjelp uavhengig av hvor du bor
  • nå nye målgrupper som normalt sett ellers ikke vil oppsøkt psykolog

Tradisjonell terapi er derimot trolig til å anbefales over online terapi i mer komplekse, sammensatte og alvorlig psykisk lidelse som:

  • alvorlig spiseforstyrrelse
  • alvorlig avhengighetsproblematikk
  • konkrete selvmordsplaner
  • driver med selvskading
  • har traumer med flashbacks og dissosiering
  • alvorlig depressiv episode
  • psykoseproblematikk
  • er under 18 år og trenger oppfølging lokalt og at foreldrene engasjerer seg
  • personlighetsforstyrrelser

Hjelper det å gå til psykolog?

Omfattende forskning over flere tiår viser at psykologbehandling hjelper opp til 50% av de som oppsøker hjelp der de dyktigste psykologene klarer å hjelpe opp til 80% av sine pasienter uavhengig av alvorlighetsgrad.

Psykologer kan gi god behandling for diagnoser og problemstillinger som:

  • Depresjon – nedstemthet, lite aktivitet, betraktelig endring i søvn og spisevaner, lav energi og motivasjon, tap av glede og mening, motløshet/håpløshet, hjelpesløshet, fortvilelse, isolasjon, selvbebreidelse, skam og skyld.
  • Diverse angstlidelser – sosial angst med og uten agorafobi, fobier, panikkangst, tvang (OCD), GAD og PTSD
  • Traumer
  • Selvfølelse/selvbilde
  • Relasjonelle vansker
  • Samlivsvansker
  • Utfordringer i familien
  • Personlighetsforstyrrelser
  • Atferdsvansker
  • Spiseforstyrrelser
  • Søvnvansker
  • Avhengighet

Dessverre finnes det en liten gruppe psykologer som ikke hverken gjør en god eller gjennomsnittlig jobb, men medfører forverring av symptomene til pasienten. Noen studier viser faktisk at mellom 10-20% av mottagere av psykologbehandling blir verre. Så også psykoterapi kan ha bivirkninger. Dette kan også handle om at man avslutter behandlingen for tidlig og ikke nødvendigvis grunnet uforsvarlig behandling – selv om det også forekommer.

Hva er forskjellen på en psykolog og en psykiater?

I motsetning til en psykolog har en psykiater først studert medisin i 6 år for å bli lege, dvs. at en psykiater er en legespesialist i psykiske lidelser.

En psykiaters verktøykasse er litt annerledes enn en psykolog og hen kan:

  • sykmelde, og
  • skrive ut medisiner, og da spesielt psykofarmaka

Siden en psyiater har en helt annen faglig tradisjon og kunnskap vil mange oppleve at psykiatere i større grad tenker som en lege i motsetning til en psykolog. Fordelen med dette er at psykiateren har god kjennskap til biologiske årsaker til psykiske lidelser og kan derfor kontrollere for og behandle dette, imens når man går til psykolog bør man ha tatt en kontroll hos fastlegen først.

Selv om forskningen ikke er entydig og det er mange psykososiale faktorer involvert er det visse diagnoser som antas å være mer preget av biologiske faktorer grunnet genetikk, nevrokjemi, hormonsystemet og effekten av medisinering med psykofarmaka. Dette gjelder særlig:

  • Bipolar type 1
  • ADHD
  • Schizofreni og andre psykoselidelser
  • Visse former for tilbakevendende depresjon med alvorlige episoder

Da alvorlig selvskading, spiseforstyrrelser, selvmordsforsøk, rusmisbruk- og alkoholavhengighet går ut over pasientens kropp og fysiske velvære er det svært viktig med medisinsk kompetanse i tillegg til psykologisk og derfor er det nødvendig med hjelp fra en psykiater.

Der psykiateren har god kunnskap om sammenhengen mellom kropp og sinn og har kompetanse på hvordan også kroppen kan ivaretas og behandles i prosessen har psykologen god kunnskap om:

  • å skape en god terapeutisk allianse
  • å være en empatisk og validerende omsorgsperson
  • analysere og vurdere en kompleks sammenheng mellom hjernen, barndommen (utviklingspsykologi), kultur, sosioøkonomisk status, relasjoner, tilknytningsstil, uhensiktsmessige strategier, tanker, følelser og handlinger
  • statistikk, forskning og anvendelse av standardiserte psykologiske verktøy

Man finner selvfølgelig psykiatere som har god kunnskap og trening i dette, men jevnt over er man mindre trent opp til et slikt helhetlig og relasjonelt perspektiv.

Hva er forskjellen på en psykolog og en coach?

Da det ikke er en beskyttet tittel kan alle være en «coach». En coach er ikke en helsearbeider og har ikke autorisasjon til å gi helsetjenester og dermed å behandle psykiske lidelser. Dette betyr at en coach ikke er bundet av Helsepersonelloven eller Pasient- og brukerrettighetsloven, og det er lite kvalitetssikring.

En coach er i større grad enn en psykolog opptatt med rådgivning, tips, overbevisning, oppfordring, ekstern motivasjon og å drive og pushe klienten fremover. Motivasjon er naturligvis også viktig og avgjørende i terapi med en psykolog men man er i større grad opptatt av hva som blokkerer for de positive iboende ressursene man har. En coach ville derimot i større grad forsøke å dyrke de positive ressursene på tross av det vonde som er tilstede.

Fra et psykologisk perspektiv er det visse risikoer med en slik «coaching»-tilnærming:

  • det kan fort oppleves som moraliserende, provoserende, sårende og som en kilde til skam og selvbebreidelse når man får høre at man «må bare ville det nok», «jobbe hardere», «tenke positivt» – det kommuniserer implisitt at det er selvforskyldt, at man er lat, håpløs o.l
  • det kan mate den indre kritikkeren vår dvs den indre stemmen som kritiserer og hakker på oss når vi ikke lykkes «skjerp deg», «ta deg sammen», «tenk positivt da», «du må jo bare akseptere det», «du vil det bare ikke nok», «du er ikke sterk nok», «vær mer tilstede og mindfull da»
  • det kan fungere som en kompensering som dekker over og unngår noe vondt som er viktig å komme i kontakt med
  • det blir fort et individualistisk prestasjons- og selvrealiserignsfokus i stedet for noe som gjør at vi søker nære og ivaretagende relasjoner. Dette kan skape mer stress, meningsløshet og ensomhet.

Naturligvis kan det for noen være viktig med et positivt fokus på å identifisere og mobilisere ressurser for å mestre nåtiden og realisere den fremtiden vi ønsker. Derfor er det flere psykologer som jobber bevisst med å fremheve disse elementene sine i terapien slik at man får begge deler.

Hva er en arbeids- og organisasjonspsykolog?

En arbeids- og organisasjonspsykolog er en psykolog som både bruker sin kliniske kunnskap men også sin kunnskap om sosialpsykologi og normalpsykologi og anvender det i settinger der mennesker samarbeider om et felles mål.

Temaer som en arbeid- og organisasjonspsykolog er opptatt av er:

  • motivasjon, indre driv og mening
  • ledelsestil, -veiledning og -opplæring
  • konfliktforegygging og -håndtering
  • Helse, Miljø og Sikkerhet (HMS)
  • konstruktiv kommunikasjon og tilbakemelding
  • organisasjonskultur
  • implementering og omstrukturering
  • profilering, ansettelse og opplæring av nyansatte

Vi håper du lærte noe av å lese denne artikkelen. Les gjerne videre på fagbloggen vår. Her finner du en rekke spennende artikler innenfor psykologiens verden.