Ensomhet: Hvordan håndtere det og hvordan få venner?

HVA ER ENSOMHET? ALENE BLANT FOLK

Utgangspunktet for artikkelen er antagelsen om at mennesker er sosiale flokkdyr som søker gruppetilhørighet. Dette fordi vi fra fødselen av er født totalt avhengige av andre for å overleve og gjennom evolusjonen også har vært avhengig av flokken for å overleve og utvikle oss som personer. Dette er sant for de fleste uavhengig av om vi varierer i hvor introverte og ekstroverte vi er: Tilhørighets- og anerkjennelsesbehovet er dypt menneskelig.

Ensomhet er en form for savn etter nærhet og tilhørighet. Denne sosiale smerten er utviklet gjennom evolusjonen for å motivere oss til å søke meningsfulle fellesskap eller relasjoner slik at vi overlever, har det bra, utvikler oss, får barn og kan trygt oppdra dem.

For å slukne en ensomhet er man avhengig av en viss form for intimitet ved nærhet og fortrolighet – for man kan som sagt føle seg ensomme midt blant folk. Man trenger relasjoner og formål som reflekterer våre verdier og behov. Da dette sannsynligvis er en bedre garanti mot avvisning og utestengelse og skaper bedre gruppesamhold og samarbeid.

Motsatsen til ensomhet er med andre ord tilhørighet og intimitet – noe som gir trygghet, frihet og fortrolighet.

Slik som noen opplever ensomhet blant venner kan andre være helt alene over lengre tid uten å oppleve ensomhet.

Hvordan kan vi være alene uten å føle oss ensomme?

En person som trives i eget selskap og kanskje i naturens ro eller i fokuset på noe meningsfullt som interesserer vil gjerne oppleve det å være alene som uproblematisk og tvert imot som berikende og behagelig.

Er det slik at disse personene oppnår denne roen og tryggheten ved å oppsøke interessen sin eller gjør de nettopp det fordi de har en ro og trygghet?

Reflekterer det personlighet, interesse eller mental tilstand?

Det er vanskelig å si men denne artikkelen vil trolig belyse det indirekte ved å forstå nærmere hva det er som gjør at vi føler oss ensomme:

Kan det være at ensomhet er prisen til rigide unnvikende forsvar mot den angstvekkende og skamfulle sårbarheten og indre konflikten over umøtte behov?

Er evnen til å være alene uten å føle seg ensom, angstfull og skamfull et sunnhetstegn uavhengig av personlighetstrekk og kultur eller vil et psykisk sunt menneske alltid søke fellesskap og nærhet? Trolig er det som alltid en god blanding og svært individuelt.

Det er viktig å være klar over at det er vanskelig å vite når våre atferd reflekterer en underliggende personlighet eller en forsvarsmekanisme.

Dvs «er jeg bare slik?» eller «oppfører jeg meg slik for å beskytte meg?».

Har jeg et sterkt behov for sosial kontakt og anerkjennelse for å distrahere meg eller få en kompenserende bekreftelse mot dårlig selvbilde? Oppfører jeg meg på en spesiell måte for å please, imponere eller underholde andre for å bli akseptert? Eller er det bare en oppriktig og leken glede og lyst med å treffe mange forskjellige og ha et høyt tempo med mye inntrykk og spennende opplevelser?

Er min manglende interesse for sosial kontakt et uttrykk for isolasjon og unngåelse for å beskytte meg mot avvisning, neglisjering eller latterliggjørelse? Eller er det bare et oppriktig behov for rolig og behagelig kvalitetstid med seg selv, en interesse eller noen få relasjoner?

Sannsynligvis velger vi forsvarsmekanismer og strategier som passer våre personlighetstrekk. Føler du deg derimot utilfreds og fanget i en personlighet, rolle, karakter, identitet eller gruppe som du lurer på begrenser eller ikke reflekterer deg?

Det kan da være nyttig for deg å undersøke nærmere om du har noen overidentifiserte (syntone) forsvar som du bare antar er uforanderlig og tenker «slik ER jeg». Da vil du kunne oppdage et nytt handlingsrom inni deg og i dine relasjoner.

Når vi kjenner oss engstelige, nervøse og er usikre er en vanlig respons å bli forsiktige, trekke oss tilbake og bli innadvendte.

Når denne angsten dominerer vårt indre liv og hverdagen starter vi å unngå og unnvike spesifikke settinger, situasjoner, personer, tema, tanker, minner og følelser. Vi tilpasser og føyer oss, holder tilbake egne meninger og behov og underkaster oss den andre.

Selv om dette regulerer angstens ubehag på kort sikt risikerer vi å betale en høy pris i lengden – nemlig i form av ensomhet.

Vi blir ensomme fordi ingen kan nå oss bak vår mutte og innesluttede forsvarsfasade. Vi blir ensomme fordi vi svarer vagt på spørsmål om hvordan vi egentlig har det. Vi blir ensomme fordi ingen ser, lytter, møter og forstår oss.

Vi forblir ensomme fordi vi ikke oppsøker muligheter for å bli kjent med andre eller holder kortene tett inntil brystet når vi først treffer andre.

Det er derimot ikke nødvendigvis bare angsten som medfører at vi begynner å beskytte oss og unngår andre. Mange isolerer seg også grunnet skammen og må betale ensomhetens pris.

Skam er en sosial følelse som trigges når vi tror vi har brutt flokkens normer og regler og er ideelt sett til for å forhindre at vi overskrider disse slik at vi ikke blir utstøtt. Skammen gjør også at vi ønsker å skjule og trekke oss tilbake slik at vi ikke oppdages når vi potensielt har gjort noe som er feil. Følelsen kan derimot bli så dominerende og global slik at man føler at hele den man er og alt man gjør er «feil». Dette er svært destruktivt da det kan hindreross i å leve slik og sammen med de menneskene man ønsker.

Skammen gjør oss varme og røde i fjeset. Den gjør overkroppen tung og krumbøyd. Hodet blir hengende og blikket slås ned. Hvis vi ikke går eller endrer tema forsøker hendene å skjule og dekke oss til.

Skammen gjør at vi ikke deler hvem vi egentlig er bak fasaden. Dette medfører ensomhet fordi vi opplever ikke at de rundt oss kjenner, forstår og ser oss.

Etter hvert kan vi lure på om de faktisk bryr seg og avviser dem selv.

Men det var like mye oss selv vi avviste når vi valgte å skjule.

Skammen kan være et uttrykk for et selvdestruktivt forsvarssystem og innovervendt sinne der vi kritiserer og deevaluerer oss selv slik at vi får lav selvtillit, selvfølelse og dårlig selvbilde.

Når skammen blir intens kan den også projiseres som en lyskaster over på andre slik at vi plutselig opplever det som om andre er kritiske og negative til oss. Når vi ikke klarer å se forbi projeksjonen blir vi redde, føler oss deevaluert og beskytter oss og flykter. Noen kan også til den andres forbauselse begynne å forsvare seg og gå til angrep.

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

Men hvorfor har kontakt med andre mennesker blitt angst- og skamvekkende?

Mange kan kjenne på en indre sårbarhet som blir tydelig imøte med andre. Denne sårbarheten vekker raskt en indre konflikt mellom behovet for å beskytte seg og behovet for å bli sett og møtt.

Beskytter vi oss for mye risikerer vi at den andre ikke ser behovet vårt for omsorg, forståelse, tid og rom.

Våger vi å være åpne risikerer vi å gjøre oss sårbare for en evt avvisning.

Frykten for å bli avvist, latterliggjort, angrepet eller neglisjert gjør at vi i stedet distanserer oss, blir «kalde», avkoblet, upersonlige, vage eller tilbaketrukne.

Vi velger ensomheten over sårbarheten.

Men hvor kommer denne sårbarheten fra og behovet for å beskytte den?

Vokste vi opp med noen som neglisjerte, kritiserte, latterliggjorde, deevaluerte, avviste eller angrep oss? Til og med når vi gråt, sa stopp eller ba om hjelp, forståelse og omsorg?

Da tar vi med oss beskyttelsen inn i voksenlivet og opprettholder den beskyttende avstanden. Vi forsøker å overleve og bevare det mest sårbare men betaler en dyr pris – å leve livet alene i ensomhet.

Dette kan kanskje oppleves som provoserende og i verste fall moraliserende og skamgjørende – «mener du at det er min egen feil at jeg er ensom?»

Ja og nei. Det er ikke din feil at du måtte beskytte deg og på en slik måte. Men når du blir mer bevisstgjort på dine forsvarsmekanismer og uhensiktsmessige strategier som medfører ensomhet oppstår et nytt handlings- og mulighetsrom som du kan utforske hvis du kjenner på savn etter nærhet og venneskap og våger å risikere egen sårbarhet og evt avvisning.

Vi kan håndtere ensomheten ved

1. Å identifisere forsvarene som fører til ensomhet – Isolerer jeg meg? Unnviker jeg? Tilpasser og føyer jeg meg? Skjuler jeg meg selv under en fasade ved å være «kul», «attraktiv», «spennende» eller «intelligent»? Er jeg bare med folk som jeg ikke opplever en fare for avvisning eller latterliggjørelse fra? Er jeg bare med folk grunnet status? Vender jeg et sinne innover mot meg selv? Er jeg veldig selvbevisst, evaluerende og på vakt? Oppfører jeg meg veldig kontrollert? Pleaser jeg, imponerer jeg eller forsøker å underholde? Distraherer jeg den andre fra meg selv? Er jeg konstant opptatt med andre ting som f.eks mobilen? Er jeg vag og upersonlig?
2. Identifisere umøtte behov – Har jeg egentlig behov for anerkjennelse, tilhørighet, nærhet, omsorg og forståelse? Har jeg egentlig behov for å beskytte, ivareta og bevare meg, sette grenser, skape integritet, og hevde og prioritere egne behov, meninger, ambisjoner, ønsker, lyster, drømmer og verdier?
3. Identifisere indre konflikt – Har jeg både behov for å beskytte meg og å være åpen og sårbar? Kan beskyttelsen medføre at ingen kan se og møte meg? Risikerer åpenheten at sårbarheten avvises?
4. Identifisere katastrofetanker – Er jeg redd for å bli latterliggjort, avvist, angrepet, neglisert, misforstått, mobbet, skammet, beskyldt, deevaluert o.l?
5. Realitetsorientere seg – Hvor realistisk og sannsynlig er katastrofescenarioet? Hva er det verste som kan skje dersom det faktisk skulle skje? Hvor hensiktsmessig er det å bekymre seg, planlegge, gruble eller være veldig selvbevisst og selvevaluerende imøte med andre?
6. Være fortrolig og dele sårbarhet og umøtte behov – Finn noen du har tillit til eller ønsker tillit til og gi åpenhet om umøtte behov, personlige tanker og opplevelser.

For å stilne ensomheten kan vi søke tilhørighet til meningsfulle fellesskap og nære relasjoner. Ideelt sett bruker vi sosiale medier bare til å finne ut om mulighetene som finnes uten at vi forblir online men oppsøker folk et annet sted.

Når man føler seg ensom både som ung og i voksen alder og sliter med ensomhet kan man oppleve det som utfordrende og skambelagt å skulle forsøke å få seg nye venner.

På den ene siden, når vi ikke lenger får relasjoner «gratis» gjennom skole og hobbier, vil mange som studenter i ny by eller som voksne etter en utdanning eller et langvarig forhold oppleve at det er vanskelig å etablere nye nære venner og relasjoner eller å få tilhørighet til et nytt fellesskap.

Man kan oppleve å måtte være kontaktsøkende som noe skambelagt og være redd for at man fremstår som trengende, avvist og uattraktiv. For mange blir dette et hinder i seg selv og som må konfronteres for å kunne ta kontakt med tidligere gode venner, bekjente eller nye personer og grupper.

På den andre siden kan man også i en etablert hverdag savne spenningen med å møte nye mennesker og inngå i nye relasjoner. Eller rett og slett savne tiden og overskuddet til kvalitetstid med venner eller sin partner.

Naturligvis, den som ofte er alene og unngår sosial kontakt vil risikere å føle seg ensom. Derfor er det viktig at man utfordrer seg selv og forsøker å bryte den onde selvforsterkende ensomhetssirkelen med å oppsøke sosiale settinger.

Her kommer noen tips til hvordan legge til rette for nye vennskap, intimtet og tilhørighet:

1. Identifiser dine verdier og oppsøk en gruppe eller et fellesskap som er basert på de samme verdiene. Menneskers identitet og fellesskap er ofte basert på verdier slik at det øker sannsynligheten for å møte noen du vil oppleve gjensidig interesse, respekt og glede med. Er du interessert i dyr? Er du opptatt av nærmiljøet? Er du opptatt av historie? Er du interessert i eldres livserfaring? Er du opptatt av økosystemet? Det finnes en gruppe for alt!
2. Identifiser hva som gir deg mer energi, glede og morro og oppsøk en sosial og aktiv setting der du kan leke, være kreativ, underholde, danse, bygge, snekre, spikke, fiske, jakte, være i naturen osv. Det finnes en gruppe for alt!
3. Identifiser hva som gir deg mening og oppsøk et trosfellesskap eller interesseorganisasjon, diskusjonsgruppe, frivillighetsorganisasjon og engasjer deg i en sak som betyr noe for deg og andre. Det finnes mange som deg!
4. Gå i terapi – dersom du ikke opplever at en passende sosial setting i seg selv ikke er tilstrekkelig for din ensomhetsfølelse eller at dine indre hinder av angst, skam og forsvar er så uoverstigelige kan terapi med psykolog være til hjelp mot ensomhet.

Alle mennesker er helt unike.
Det er bare du som har ditt DNA, dine opplevelser og relasjoner.
Det er ingen som kan vite hvordan det er å være deg, samtidig som du aldri kan vite hvordan det er å være andre.
Da språket er begrenset og opplevelser er subjektive kan vi heller aldri virkelig forstå eller få forståelse fra hverandre.
Rent filosofisk sett kan vi ikke en gang vite om de andre menneskene rundt oss faktisk har bevissthet.
Videre er det du som til syvende og sist har ansvar for dine valg i ditt liv – ingen andre – og de for sine.
Til slutt er det du som skal dø alene fra ditt liv og dine relasjoner og for alltid forbli fortapt.
Vissheten om alt dette, det er det som er eksistensiell ensomhet og angst.

Denne formen for ensomhet kan for mange være helt uutholdelig. Særlig hvis man mister troen på at det går an å forstå og bli forstått av den andre.

Dette, sammen med de andre eksistensielle grunnproblemene, kan motivere en flukt inn i fornektelse og distraksjon, eller være med på å opprettholde en depresjon. Les mer om selvpåført isolasjon her.

For å håndtere den eksistensielle ensomheten kan vi søke meningsfulle trosfellesskap i vid forstand.

Slike fellesskap har historisk sett ofte vært basert på en tro på at en skaper er med oss hele tiden. Den ultimate motgiften mot ensomheten. En skaper som også gir alle ting mening, mål og opphører døden.

Uavhengig av om dette er sant eller ikke har det samtidig en angstregulerende funksjon: «Jeg er ikke alene i et meningsløst forgjengelig liv.»

Men, for ikke-religiøse er tro og håp like viktig. Men da tro i sin vide forstand:

Jeg må «tro» at det er mulig å forstå og bli forstått gjennom språket. Jeg må «tro» at andre mennesker har bevissthet. Jeg må «tro» at det går an å virkelig møte og bli møtt av en annen person og slik motvirke den eksistensielle ensomheten.

Kan det hende at vi mister det eksistensielle språket, rommet og møteplassen når vi i større grad blir et sekularisert samfunn? At et «barn som kastes ut med badevannet» er rommet og fokuset som kirken og menigheten før har gitt? Språket, rommet og fokuset på døden, ansvaret og samholdet?

Trenger du noen å snakke med?

Vi hjelper deg

Onlinepsykologene gir deg rask og effektiv hjelp når du trenger det.  Psykologtimer på nett er like effektivt som vanlige psykologtimer og er helt trygt. Ingen henvisning nødvendig, lang erfaring og time på dagen. Vi tilbyr også webinarer.

Se våre tjenester

På den andre siden kan vi som mennesker også oppleve at vi ikke blir skikkelig til før vi møter en annen person.

«Jeg» oppstår i møtet med et «Du».

Jeg finner ikke ut hvem jeg er uten den andres utenfra-blikk. Jeg føler meg ikke hel og betydningsfull uten den andre. Det er i møte med den andre at livet kan få mening og retning. Sammen kan vi undre oss og bli fasinert.

Forsøk å tenk over det. Det kan kanskje høres «klissete» eller «dramatisk» ut, men forhåpentligvis inspirerende og til ettertanke:

Det at vi finnes sammen med et annet bevisst vesen kan, uansett livsanskuelse, sees på som et stort mysterium. Det kan føles enormt ut, når man tar inn over seg i møte med en annen person – at universet møter seg selv. At man stirrer det selv-bevisste universet inn i øynene.

Så samtidig som vi er alene er det mulig å søke fellesskap i denne ensomheten også i vårt sekulære samfunn. For ensomheten kommer kanskje mest av alt av at vi ikke har rom, språk og kultur for å dele hvordan det oppleves:

Et fellesskap i den eksistensielle forståelsen av hva det vil si å være et levende, døende, fritt, ansvarsfullt, angstfullt og ufritt vesen i et fantastisk vondt, meningsløst vakkert mysterium som vi kaller livet.

Hvor vakkert blir ikke det å gifte seg eller å skape livslange vennskap – å vie sitt liv til en annen person – ut ifra et slikt perspektiv?

Dette rommet kan du selv skape eller finne i møte med andre personer ved å dele og etterspørre hvordan din og andres opplevelse av det å være et menneske i verden er.