Hva er eksistensiell ensomhet og hvordan håndtere den?

En mann står helt alene på en tom parkeringsplass og kjenner på eksistensiell ensomhet.
Hva er eksistensiell ensomhet og hvordan håndtere den?
Bilde: pixabay.com

Eksistensiell ensomhet

Et bilde av Astronaut svevende over jorden illustrerer den eksistensielle ensomhet vi alle står ovenfor og kjenner på.
Ensomhet fra et eksistensielt perspektiv.
Bilde: pixabay.com

Alle mennesker er helt unike.
Det er bare du som har ditt DNA, dine opplevelser og relasjoner.
Det er ingen som kan vite hvordan det er å være deg, samtidig som du aldri kan vite hvordan det er å være andre.

Da språket er begrenset og opplevelser er subjektive kan vi heller aldri virkelig forstå eller få forståelse fra hverandre.
Rent filosofisk sett kan vi ikke en gang vite om de andre menneskene rundt oss faktisk har bevissthet.
Videre er det du som til syvende og sist har
ansvar for dine valg i ditt liv – ingen andre – og de for sine.
Til slutt er det du som skal
alene fra ditt liv og dine relasjoner og for alltid forbli fortapt.
Vissheten om alt dette, det er det som er eksistensiell ensomhet og angst.

Denne formen for ensomhet kan for mange være helt uutholdelig. Særlig hvis man mister troen på at det går an å forstå og bli forstått av den andre.

Dette, sammen med de andre eksistensielle grunnproblemene, kan motivere en flykt inn i fornektelse og distraksjon, eller være med på å opprettholde en depresjon. Les mer om selvpåført isolasjon her.

Denne artikkelen ønsker derimot å presentere en mulighet for hvordan eksistensiell ensomhet kan håndteres – ved å søke nære relasjoner og trosfelleskap i vid forstand.

Trosfellesskap i vid forstand

Michelangelo, Abstract, Boy, Child, Adult
I møte med andre kan vi få en «tro», i vid forstand, som gir oss mening, tilhørighet og retning.
Bilde: pixabay.com

Vi søker da meningsfulle trosfellesskap. Disse har ofte historisk sett vært basert på en tro på at en skaper er med oss hele tiden. En skaper som også gir alle ting mening, mål og opphører døden.

Uavhengig av om dette er sant eller ikke har det samtidig en angstregulerende funksjon: «Jeg er ikke alene i et meningsløst forgjengelig liv.»

Men, for ikke-religiøse er tro og håp like viktig. Men da tro i sin vide forstand:

Jeg må «tro» at det er mulig å forstå og bli forstått gjennom språket. Jeg må «tro» at andre mennesker har bevissthet. Jeg må «tro» at det går an å virkelig møte og bli møtt av en annen person og slik motvirke den eksistensielle ensomheten.

Kan det hende at vi mister det eksistensielle språket, rommet og møteplassen når vi i større grad blir et sekularisert samfunn? At et «barn som kastes ut med badevannet» er rommet og fokuset som kirken og menigheten før har gitt? Språket, rommet og fokuset på døden, ansvaret og samholdet?

Det eksistensielle møtet
– «Jeg» blir til i møte med et «Du»

Love, Feeling, Affection, Friendship, Eye Contact, Eyes
Hva oppstår i møtet med den andre?
Bildet: pixabay.com

På den andre siden kan vi som mennesker også oppleve at vi ikke blir skikkelig til før vi møter en annen person.

«Jeg» oppstår i møtet med et «Du».

Jeg finner ikke ut hvem jeg er uten den andres utenfra-blikk. Jeg føler meg ikke hel og betydningsfull uten den andre. Det er i møte med den andre at livet kan få mening og retning. Sammen kan vi undre oss og bli fascinert .

Forsøk å tenk over det. Det kan kanskje høres «klissete» eller «dramatisk» ut, men forhåpentligvis inspirerende og til ettertanke:

Det at vi finnes sammen med et annet bevisst vesen kan, uansett livsanskuelse, sees på som et stort mysterium. Det kan føles enormt ut, når man tar inn over seg i møte med en annen person – at universet møter seg selv. At man stirrer det selv-bevisste universet inn i øynene.

Eksistensielt fellesskap

Family, Children, Father, Mother, Beach, Sun, Sunset
Klarer vi å skape eksistensielle fellesskap, relasjoner, rom og møter der vi kan dele hvordan det store vonde og vakre mysteriumet vi kaller livet oppleves?
Bilde: pixabay.com

Så samtidig som vi er alene er det mulig å søke fellesskap i denne ensomheten også i vårt sekulære samfunn. For ensomheten kommer kanskje mest av alt av at vi ikke har rom, språk og kultur for å dele hvordan det oppleves:

Et fellesskap i den eksistensielle forståelsen av hva det vil si å være et levende, døende, fritt, ansvarsfullt, angstfullt og ufritt vesen i et fantastisk vondt, meningsløst vakkert mysterium som vi kaller livet.

Hvor vakkert blir ikke det å gifte seg eller å skape livslange vennskap – å vie sitt liv til en annen person – ut ifra et slikt perspektiv?

Dette rommet kan du selv skape eller finne imøte med andre personer med å dele og etterspør hvordan din og andres opplevelse av det å være et menneske i verden er?

Comments (1)

Comments are closed.