Angst hos barn

Angstforstyrrelser er blant de vanligste psykiatriske problemene barn opplever, og de synes å være stabile og problematiske for mange unge gjennom barndom og ungdomsalder. (Benjamin, Costello, & Warren, 1990; Boyd, Gullone, Kostanski, Ollendick, & Shek, 2000; Last, Perrin, Hersen, & Kazdin, 1996, gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006).

Frykt og angst oppstår som responser på trusler. Det inkluderer både kognitive, affektive, atferdsmessige og relasjonelle komponenter (Brekne & Michaelsen, 2005). Frykt skiller seg fra angst ved at det utvises en klar og realistisk vurdering og reaksjon på aktuell og konkret fare, mens angst utløses uten at det forekommer en reell, ytre fare (Brekne & Michaelsen, 2005).

Uhensiktsmessig foreldreatferd kan bidra til at barnet utvikler angstproblemer. Barnets egenskaper og atferd virker inn på foreldrene sin atferd, som igjen virker inn på barnet sin atferd, og så videre. Familiemedlemmene er hverandres årsak og virkning (Sørensen, 2002; gjengitt i Brekne & Michaelsen, 2005), både barn og foreldre er aktører i samspillet (Brekne & Michaelsen, 2005).

Foreldrenes atferd påvirker barna

Foreldreatferd knyttes til barn på følgende måter; a) den kan forårsake eller bidra til å utløse angst hos barn, b) barnets angstproblem kan utløse et bestemt foreldreatferdsmønster, c) en genetisk likhet mellom foreldre og barn virker som en tredje variabel og forklarer både foreldreatferd og barns angstsymptom, d) genetiske trekk hos foreldre og barn, foreldreatferd, barnets angstsymptomer og andre risiko- og beskyttelsesfaktorer kan til sammen forsterke og moderere hverandre på en gjensidig måte (Wood, McLeod, Sigman, Hwang & Chu, 2003; gjengitt i Brekne og Michaelsen, 2005).

Mange teorier om angst har søkt etter å forklare utviklingen av angst ved å fokusere primært på de brede foreldredimensjonene aksept versus avvisning, og autonomi versus kontroll (se Gerlsma et al., 1990; Masia & Morris, 1998; Rapee, 1997; Wood et al., 2003, gjengitt i (McLeod B. D., Wood, & Weisz, 2006)). Begge representerer bipolare foreldredimensjoner, med positiv foreldrestil (for eksempel aksept) på den ene siden av kontinuumet, og negativ foreldrestil (for eksempel avvisning) på den andre siden av kontinuumet.

Foreldreavvisning

Foreldreavvisning innebærer lavt nivå av varme, aksept og responsivitet (med andre ord; kaldhet, uvilje, og uresponsivitet, (for eksempel, Clark & Ladd, 2000; Maccoby, 1992, gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006)) En hypotese er at foreldreavvisning øker barns risiko for å utvikle angstproblemer. Et avvisende oppdragelsesmiljø blir antatt å ha en effekt på utvikling av angst hos barn, ved å påvirke oppfatningene og attribusjonene barn har. Barnet kan for eksempel oppleve miljøet som fiendtlig og truende, og selvet som mindre kompetent (Krohne, 1990, 1992; Krohne & Hock, 1991; gjengitt i (McLeod B. D. et al., 2006)). Dette kan synes å undergrave barnas emosjonsregulering (for eksempel, Barber, 1996; Steinberg, Elmer, & Mounts, 1989, gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006).

Foreldrekontroll

Foreldrekontroll er en form for oppdragelsesatferd, og har generelt blitt konseptualisert som et mønster av atferd som involverer overdreven regulering av barns aktiviteter og / eller rutiner, høye nivåer av foreldrevirksomhet og innblanding, og motarbeiding av uavhengig problemløsning. Teoretisk antar man at foreldrekontroll begrenser utviklingen av barns autonomi, at det fører til persepsjoner av miljøet som ukontrollerbart, og til en begrenset følelse av personlig kompetanse eller mestring. Disse oppfatningene blir antatt å spille en rolle i barns utvikling av angst (Barlow, 2002; Chorpita, Albano, & Barlow, 1996; Chorpita, Brown, & Barlow, 1998; Dadds, 2002; Rapee, 2001; gjengitt i (McLeod B. D. et al., 2006)).

Noen teoretiske modeller antar at når foreldre er høyt kontrollerende i situasjoner det utviklingsmessig er viktig for barna å være uavhengig kan barna oppleve lavere selvtillit. Dette mener man kan være en faktor som øker angst – for eksempel deres evne til å fungere selvstendig i miljøet (se for eksempel, Chorpita & Barlow, 1998; Krohne, 1990; Manassis & Bradley, 1994; Rapee, 2001; Rubin & Mills, 199; Wood, 2006, gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006). Andre modeller antar at foreldres oppfordring til barns uavhengighet kan øke barns persepsjon av mestring over miljøet og lede til angstreduksjon (se for eksempel, Chorpita & Barlow, 1998; Wood et al., 2003, gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006).

Ulike studier på angst hos barn

Det finnes mye forskning på angst hos barn, og hvordan foreldre kan påvirke dette. I dette avsnittet gjennomgår vi noe av denne forskningen.

Hvordan påvirker foreldrenes grad av kontroll og avvisning angst hos barn?

En studie kalt ”Relations among perceived parental rearing behaviours, attachment style, and worry in anxious children”, gjort av Amy M. Brown og Stephen P. Whiteside, tar utgangspunkt i funn gjort av Muris et. al (Muris, P., Meesters, C., Merckelbach, H., & Hulsenbeck, P., 2000; gjengitt i (Brown & Whiteside, 2007)). I Muris et. al. sin studie fant man at engstelse hos ikke-klinisk engstelige barn var relatert til foreldreavvisning, såkalt engstelig oppdragelse (anxious rearing) og tilknytning.

Brown og Whitesides studie hadde et utvalg på 64 klinisk engstelige barn og ungdommer, i alderen 7-18 år. Man brukte i denne studien en type selvrapportering som blir kalt ”Egna Minnen Betraffade Uppfostran – Children” (EMBU-C; Castro, Toro, Van der Ende, & Arrindell, 1993; Gruner, Muris, & Merckelbach, 1999; gjengitt i (Brown & Whiteside, 2007)). Dette spørreskjemaet er blitt anvendt i flere internasjonale studier. Det ble også brukt et spørreskjema kalt The Penn-State Worry Questionnaire for Children (PSWQ-C; Chorpita, Tracey, Brown, Collica, & Barlow, 1997; gjengitt i (Brown & Whiteside, 2007)), der man rapporterte grad og intensitet av engstelse. For hver EMBU-C enhet svarer barna på sin nåværende oppfatning av begge foreldres opplevde oppdragelsesatferd.

Hypotesen man utviklet ut ifra Brown og Whitesides studie var at barn som oppfatter foreldrene sine som avvisende, kontrollerende og engstelig oppdragende ville rapportere høyere nivåer av engstelse.

Man signifikanstestet om det var noen forskjeller mellom alderstrinn på rangeringen av EMBU – C kategoriene, noe det ikke viste seg å være på ¾ av kategoriene: emosjonell varme, engstelig oppdragelse og avvisning. Når det gjaldt overbeskyttelse / kontroll kategorien viste det seg derimot å være signifikante forskjeller mellom alderstrinn, der mindre barn rapporterte mer av denne atferden hos foreldrene enn det eldre barn gjorde.

Resultatene av denne studien viser en signifikant sammenheng mellom barns oppfattede foreldreavvisning og angst. Angst var derimot ikke signifikant relatert til noen av de andre tre skalaene (emosjonell varme, overbeskyttelse / kontroll og engstelig oppdragelsesstil). Likevel var det en tendens for at oppfattet engstelig oppdragelse og overbeskyttelse / kontrollerende oppdragelsesstil var relatert til barns engstelse. Som hypotesen tilsa, demonstrerte resultatene dermed assosiasjonen mellom engstelige barns oppfattelse av sine foreldres oppdragelsesstil og deres nivå av engstelse.

Oversiktsartikkelen til Susan M. Bögels og Margaret L. Brechman- Tousssaint: ”Family issues in child anxiety: Attachment, family functioning, parental rearing and beliefs”, utforsker forholdet mellom familiefaktorer og utvikling av angst hos barn. Fire grupper av variabler blir tatt hensyn til i denne oversiktsstudien: Tilknytning, aspekter av familie fungering, foreldres oppdragelsesteknikker, og oppfatninger foreldre har av sine barn. Den gjennomgåtte litteraturen gir støtte for en assosiasjon mellom hver av disse familiefaktorene og angst hos barn. Det finnes imidlertid lite bevis for at disse familiefaktorene er spesifikke for angst, og ikke til psykopatologi generelt (Hock & Krohne, 1992; Krohne & Hock, 1991; Masia & Morris, 1998; Rapee, 1997;Wood et al., 2003; gjengitt i (Bögels & Brechman-Toussaint, 2005)).

Det siste tiåret har to omfattende oversiktsartikler av litteratur, som knytter overkontrollerende foreldreatferd og foreldre-negativitet til angst hos barn, blitt publisert (Rapee, 1997; Wood et al., 2003; gjengitt i (Bögels & Brechman-Toussaint, 2005)). Begge artiklene konkluderer at det finnes nok støtte for å anta at det er en relasjon mellom foreldrekontroll og angst. Færre studier har brukt observasjon enn selvrapport, men observasjonelle data har gitt sterkere støtte for denne relasjonen enn det selvrapport har. Det finnes derimot ikke nok støtte til å anta at det finnes en assosiasjon mellom foreldre-negativitet og angst.

Barna ser og lærer av foreldres atferd

Engstelig foreldreoppdragelsesatferd kan føre til en modellering av engstelig atferd, og kan gi barnet begrenset personlig kontroll. Studier har funnet at mødre med angst modellerer en fryktfull kognitiv stil, karakterisert av et overdrivende språk, som fokuserer på negative resultater og forventninger, og personlig mangel på kontroll, når de interagerer med sitt engstelige barn (Moore et al., 2004; Whaley et al., 1999; gjengitt i (Bögels & Brechman-Toussaint, 2005)). Dette får implikasjoner for terapisituasjonen. Studier viser at barn med angst kan dra mer fordel av terapi dersom deres engstelige foreldre også får behandling (Cobham, Dadds, & Spence, 1998; gjengitt i (Bögels & Brechman-Toussaint, 2005)), noe som kan bety at foreldreangst kan være en viktig faktor å ta hensyn til i utviklingen av behandlingsprogram for individuelle familier.

Bögels og Brechman-Toussaint konkluderer, i denne oversiktsartikkelen, med at det finnes støtte for at foreldreoverkontroll og, i mindre grad, et avvisende familiemiljø, er assosiert med angst hos barn. Retningen av denne kausaliteten er imidlertid uklar. De oppfordrer videre forskning til å se på hvilke mekanismer det er i denne foreldreatferden som bidrar til angst hos barn, og til å spesifisere disse oppdragelsesteknikkene til angst i forhold til andre sykdommer. Engstelig atferd hos foreldrene kan også bidra til utvikling av og / eller vedlikeholdelse av barns angst, enten ved å øke sannsynligheten for overkontrollerende atferd, eller ved å modellere engstelig atferd for barnet.

Sosial angst hos foreldre

Sosial angst hos foreldre involverer et mønster av atferd, der frykt for sosiale situasjoner, og for situasjoner der man blir vurdert av andre mennesker, er sentrale kjennetegn. Slike situasjoner kan for eksempel være: Å holde en tale foran et publikum, delta i samtaler med fremmede mennesker eller autoritetspersoner, eller å drikke og spise foran andre (American Psychiatric Association, 1994; Rapee, 1995; gjengitt i (Anhalt, 1999)). Sosial angst har blitt konseptualisert som en atferd uttrykt gjennom tre responsmåter: Åpenlys atferd (overt behaviour), fysiologisk, og kognitiv (Beidel & Morris, 1995; Masia & Morris, 1998; McNeil, Ries, & Turk, 1995; gjengitt i (Anhalt, 1999)). For eksempel kan overfladisk atferd inkludere unngåelse av fryktede situasjoner; fysiologiske responser kan inkludere en økning i hjerterate og blodtrykk under fryktede sosiale situasjoner; og kognitive responser kan inkludere en negativ evalueringskomponent med tanke på prestasjoner i sosiale situasjoner (Beidel & Morris, 1995; gjengitt i (Anhalt, 1999)). Flere studier har funnet forskjeller i sosialiseringserfaringer hos voksne med kliniske nivåer av sosial angst, spesielt direkte og indirekte foreldrepåvirkninger (se Bruch, 1989 and Masia & Morris, 1998, for reviews; gjengitt i (Anhalt, 1999)). For eksempel har noen studier utforsket voksnes minner av sine foreldres barneoppdragelsesstil, og funnet forskjeller i oppdragelsesstilen oppfattet av personer med kliniske nivåer av sosial angst. Spesifikt, i slike retrospektive studier, har personer med kliniske nivåer av sosial angst beskrevet sine foreldre som mindre omsorgsfulle og mer overbeskyttende, enn kontrollgruppe deltagere. Forskningsstudier har typisk fokusert på å evaluere en eller to variabler (for eksempel foreldrestil eller familie sosialisering), og har sammenlignet hvordan personer med sosial angst rapporterer moderlige barneoppdragelseskarakteristikker i forhold til deltagere i en kontrollgruppe. Karla Anhalts studie, ”The relation between parenting factors and social anxiety: a retrospective study”, har utvidet forskningslitteraturen på to måter. For det første har flere foreldrefaktorer knyttet til sosial angst blitt evaluert. Disse foreldrefaktorene inkluderer foreldre-ungdom tilknytning, oppfattet oppdragelsesstil, foreldreoppmuntring og sosialisering, og foreldres bekymring for andres meninger. For det andre har både rapporter av moderlig og faderlig barneoppdragelseskarakteristikker blitt utforsket. På denne måten har man fått et mer utstrakt bilde av foreldrefaktorer assosiert med sosial angst.

Et utvalg av 434 studenter, som alle var plukket ut fra West Virginia University, deltok i Anhalts studie. Deltagerne svarte på mange spørreskjemaer for å måle de forskjellige variablene studien var ute etter å utforske. Nivå av sosial angst ble målt ved hjelp av «The Social Phobia and Anxiety Inventory» (SPAI; Turner, Beidel, Dancu, & Stanley, 1989; gjengitt i (Anhalt, 1999)).

Oppfattet foreldreoppdragelsesstil ble målt ved hjelp av Parental Bonding Instrument (PBI; Parker, Tupling, & Brown, 1979; gjengitt i (Anhalt, 1999)). PBI består av to skalaer: En foreldrevarme skala og en foreldrekontroll (overbeskyttelse) skala. Foreldrevarme skalaen måler to poler av foreldreemosjonell atferd: Foreldrevarme og empati versus emosjonell kulde, likegyldighet og forsømmelse. Kontroll / overbeskyttelse skalaens to poler er foreldrekontroll, overbeskyttelse, hindring av uavhengig atferd versus tildeling av uavhengighet og autonomi (Parker, et al., 1979; gjengitt i (Anhalt, 1999)). Resultatet av PBIs inndeling er fire typer foreldrestiler: Høy omsorg / lav overbeskyttelse fører til en foreldrestil som kalles optimal oppdragelse, lav omsorg / lav overbeskyttelse fører til forsømmende oppdragelse (neglectful parenting), høy omsorg / høy overbeskyttelse til kjærlig tvang (affectionate constraint), og lav omsorg / høy overbeskyttelse til kjærlighetsløs kontroll (affectionless control) (Parker, et al., 1979; gjengitt i (Anhalt, 1999)).

Mange studier har brukt PBI for å måle assosiasjonen mellom angst og foreldrestil. Maris og Huffman fant blant annet at sosial angst var relatert til en forsømmende oppdragelse. Parker (1979) sammenlignet den gjengitte foreldrestilen til foreldre til college studenter, ved hjelp av PBI. Parker fant at voksne som husket sine mødre som omsorgsgivende, men ikke overbeskyttende, skåret lavest på angstmålingene. I kontrast hadde deltagere som oppfattet sine mødre som lave i omsorg og høye i overbeskyttelse de høyeste skårene. Parker rapporterte også at fedre karakteristikker var svakt relatert til rapporter av angst og depresjon hos deltagerne. I en annen studie sammenlignet Parker (1981) skårer på PBI hos mennesker med en klinisk angstnevrose med en matchet kontrollgruppe. Han fant at de med angst oppfattet sine foreldre som mindre omsorgsgivende og mer kontrollerende / overbeskyttende enn kontrollgruppen.

Resultatene av Anhalts studie viser at deltagere som oppfattet moren sin som å ha PBI foreldrestilen kjærlighetsløs kontroll, og deltagere som oppfattet faren sin som å ha PBI foreldrestilen kjærlig tvang, var mer sannsynlig å rapportere høye nivåer av sosial angst, som målt av SPAI.

En litteraturstudie av Brekne og Michaelsen (2005) undersøkte sammenhengen mellom foreldre-barn interaksjon og utvikling og / eller opprettholdelse av angst. Denne fant en positiv sammenheng mellom foreldres utøvelse av ulike typer kontroll og angst hos barn spesielt høy grad av psykologisk kontroll. Psykologisk kontroll kan defineres som en oppdragelsespraksis hvor barnets psykologiske og emosjonelle opplevelse og uttrykksformer begrenses og manipuleres. Det referer til forsøk på å kontrollere barnets psykologiske verden mer enn regulering av atferd. Foreldre kan også hindre at barnet får nære relasjoner til andre. Psykologisk kontroll griper inn i barnets utvikling av autonomi (Brekne & Michaelsen, 2005). I motsetning til dette ble det funnet en negativ sammenheng mellom fast og konsekvent atferdsmessig kontroll fra foreldre og angst hos barn. De fant derimot en motstridende og til dels manglende sammenheng mellom emosjonell varme versus avvisning og angst hos barn. Det viste seg også at det var en mer konsistent sammenheng mellom mødre enn fedres foreldreadferd og angst hos barn.

I en meta-analyse av Bryce D. McLeod, Jeffrey J. Wood og John R. Weisz, kalt ”Examining the association between parenting and childhood anxiety: A meta-analysis”, gjennomgås studier som undersøkte koblingen mellom foreldrestil og barneangst, for å prøve å presentere en mer definitiv påstand om styrken på denne assosiasjonen, og for å vurdere innflytelsen av andre mulige faktorer. Styrken av oppdragelse-barneangst assosiasjonene er enda ikke fastslått (se Chorpita & Barlow, 1998; Craske, 1999; Dadds & Roth, 2001; Rapee, 2001; Wood, 2006; gjengitt i (McLeod B. D. et al., 2006)). I denne meta-analysen ekskluderes retrospektive rapporter og det brukes en kvantitativ tilnærming for å fremstille hele forskningsbildet på dette området. Funnet rapportert i resultatet var hentet fra 47 kryss-seksjonelle studier publisert fra 1960 til 2002, og omsluttet barn i aldersgruppen 2 til 18,8 år (M=10.46, SD=4.28), totalt 12879 deltakere, som gir 236 korrelasjoner og 75 gruppesammenhenger. De definerte oppdragelse som atferd mot barn; rapportert av barn, foreldre og observatører. Denne ble delt inn i to brede dimensjoner: Avvisning og kontroll. Underdimensjonene til avvisning er ifølge McLeod, Wood og Weisz (a) tilbaketrekning, (b) frastøting, (c) varme. Underdimensjonene til kontroll er (a) overinvolvering, (b) autonomi-bevilgning. Resultatet viste at for oppdragelse-barneangst assosiasjonen var effektstørrelsen .21 (konfidensintervall 95 %), og foreslår at oppdragelse var assosiert omtrent 4 % av variansen av barneangst. For avvisning var effektstørrelse .20, og indikerer at foreldreavvisning talte for omtrent 4 % av variansen av barneangst. For kontroll var effektstørrelse .25, og foreslår at foreldrekontroll teller for nesten 6 % av variansen av barneangst. Til sammen indikerer disse funnene at høyere nivåer av foreldreavvisning og kontroll er assosiert med mer barneangst, men foreldrekontroll var assosiert i større grad med variansen av barneangst, enn avvisning var.

Diskusjon

I de gjennomgåtte studiene ser man at to foreldrefaktorer utpeker seg med tanke på utvikling av angst hos barn; kontroll og avvisning. Foreldrekontroll har imidlertid vist seg å gi mer konsistente resultater enn avvising i forhold til angst hos barn. En av studiene så også på en kombinasjon av høy kontroll og lav varme (avvisning), som predikerte angst hos barn bedre enn hver av de målt isolert (Parker, 1983; gjengitt i (Chorpita & Barlow, 1998)).

Kan man stole på resultatene i studiene?

Tidligere empiriske verk støtter seg på retrospektive rapporter. Konklusjoner fra slike studier går ut på at voksne personer med angstforstyrrelser generelt husker at deres foreldre var avvisende og kontrollerende (se Gerlsma et al., 1990; Masia & Morris, 1998; Rapee, 1997; gjengitt i (McLeod B. D. et al., 2006)). Disse funnene er konsistente med rådende teorier, men kan trolig ikke generaliseres til assosiasjonen mellom foreldre og angst i barndommen. Retrospektive rapporter har sine styrker, men de har også blitt kritisert fordi de ikke gir reliable mål for faktisk foreldrestil (se Holden & Edwards, 1989; gjengitt i (McLeod B. D. et al., 2006)). For eksempel viser evidens til at voksne med humørforstyrrelser gir feilforklaringer av foreldrestil som ikke reflekterer deres faktiske barndomsopplevelser (Lewinsohn & Rosenbaum, 1987; gjengitt i (McLeod B. D. et al., 2006)). Deltakerne sin nåværende psykologiske tilstand påvirker hvordan de ser på fortiden. Studier har også vist at det typisk er lav enighet mellom foreldre og barn rapporteringer av foreldreatferd. Barna rapporterer mindre heldig oppdragelse enn sine omsorgsgivere (Susan M. Bögels, Margaret L. Brechman-Toussaint).
                Innsamlinger av foreldrepraksiser opplevd i barndommen er begrenset ikke bare på grunn av angstsymptomer, men også på grunn av tidsintervallet siden erfaringene fant sted. Dette kan føre til en skjevhet i gjenkallingen (Hudson & Rapee, 2005). Gjennom observasjon kan man måle atferden direkte, men det finnes også begrensninger ved denne metoden. Det å bli observert kan føre til at deltakerne oppfører seg på en annen måte enn det de ville gjort dersom de ikke hadde blitt observert, kalt reaktivitet. Et eksempel på dette er familier som tror at resultatene av observasjonen er relevant i forhold til om de får motta behandling eller ikke. Disse kan vise en tendens til å tilpasse sin atferd til de har oppfattet som hensikten med studiet (Hudson & Rapee, 2005).
                Observasjonsstudier har også blitt kritisert for at de kan være vanskeligere å generalisere til det virkelige liv. For eksempel kan individer i kliniske settinger oppføre seg annerledes enn det de ville gjort i naturlige omgivelser (Bögels, S. M & Brechman-Toussaint, M.-L.). Naturlige observasjonsstudier kan imidlertid redusere denne effekten.

Studier viser at det ofte er liten korrelasjon mellom selv rapport av foreldres oppdragelsesstil og observasjon av foreldres oppdragelsesstil (Bögels, S. M & Brechman-Toussaint, M.-L.).
                Det er viktig å ta hensyn til disse metodebegrensningene når man skal vurdere resultater studier har kommet frem til ved bruk av barnerapport og observasjon, som er korellasjonelle og ikke-eksperimentelle studier. En multippel informanttilnærming, der man kombinerer disse to metodene, samt foreldrerapport, kan imidlertid gi en god sammenligning for å kunne evaluere om barns forventninger av foreldres oppdragelsesstil stemmer overens med de som blir observert og rapportert av foreldre.

En kan imidlertid ikke påvise at foreldredimensjoner fører til angst hos barn om disse er assosiert i kryss-seksjonelle studier. Som nevnt tidligere er det vanskelig å ekskludere andre faktorer, som for eksempel påvirkningen av delte gener (Hudson & Rapee, 2005). Longitudinelle studier med målinger i planlagte tidsintervall kan lettere vise den kausale retningen til assosiasjonen (Rapee & Melville, 1997; gjengitt i Hudson & Rapee, 2005). Det er derimot viktig å merke seg at det finnes begrensninger med longitudinelle tilnærminger, da disse også er korellasjonelle og ikke-eksperimentelle.

                Mange måleinstrumenter, som for eksempel EMBU–C, måler ikke mor og fars foreldreatferd hver for seg, men foreldreatferd generelt. Dette kan føre til at en går glipp av viktig informasjon. Det kan også foregå en interaksjon mellom mor og fars foreldreatferd, som ikke kommer med i disse målingene (Bögels, S. M & Brechman-Toussaint, M.-L.).

En studie som brukte måleskjemaet EMBU-C fant signifikante forskjeller på hvordan barna rapporterte dimensjonen overkontroll ved ulike aldere. Barn i forskjellige aldere kan ha ulike behov for kontroll hos foreldre. Dette kan indikere at det å sammenligne barn i ulike aldre kan gi en skjevhet i målingsresultatene.

Mange studier av assosiasjoner mellom foreldreatferd og angst er blitt kritisert for at de har små utvalg, som også ofte ikke er representative (Ginsburg, Siqueland & Hedtke, 2004; gjengitt i Hudson & Rapee, 2005).

Andre faktorer som påvirker utvikling av angst hos barn

Temperamentsforskjeller hos barn og psykopatologi hos foreldre kan interagere på måter som resulterer i kontrollerende eller avvisende foreldreatferd. Denne type foreldreatferd øker sannsynligheten for psykopatologi hos barnet, som igjen kan fremme videre avvisning og kontroll fra foreldrene sin side. (Brekne & Michaelsen, 2005) Dette er konsistent med synet på foreldre-barn interaksjon som sirkulære prosesser, som nevnt ovenfor. Man vet enda ikke helt om barnets temperament fører til en spesiell oppdragelsesstil hos foreldre, som igjen fører til angst hos barnet, eller om det er oppdragelsesstilen som fører til angst hos barnet. Man kan imidlertid finne retningen av kausaliteten, ved å observere om omsorgspersonen til et barn med angst oppfører seg likt med barnets søsken uten angst (Bögels, S. M & Brechman-Toussaint, M.-L.). For eksempel er det vist at foreldre reagerer emosjonelt mer negativt overfor barn med psykiske vansker og et vanskelig temperament enn overfor barn som ikke har dette (Rapee, 2007; gjengitt i Brekne & Michaelsen, 2005).

Det er foreløpig ikke mulig å slå fast at det finnes en sammenheng mellom foreldre-barn interaksjon og spesifikke angstforstyrrelser hos barn. Utviklingspatologisk tenkning viser at en og samme angstforstyrrelse kan ha ulike årsakssammenhenger. Og ulike angstforstyrrelser kan utløses av samme påvirkningsfaktor. En må også ta i betraktning når i utviklingsforløpet barnet blir utsatt for eventuelle forhold som kan bidra til utvikling av angst (Brekne & Michaelsen, 2005).

De fleste teoretikere antar et lineært forhold der økende grad av for eksempel kontrollerende foreldreatferd fører til økende grad av angst hos barn. Det er som regel ikke tatt i betraktning at forholdet kan være kurvelineært, der en viss mengde f.eks. kontrollerende foreldreatferd er konstruktivt i forhold til barns utvikling, men fører til angst om det overstiger et visst nivå.

Noen studier stiller det viktige spørsmålet om at foreldrestil kanskje spiller en betydelig mindre rolle i barns psykologiske problemer (både eksterne og interne), enn en rekke av det studiene ovenfor påpeker.

Hvilke faktorer kan spille en større rolle i angst hos barn?

Først og fremst foreslår studier av eneggede og toeggede tvillinger to mulige kilder til variasjon i angst, til forskjell fra foreldrepåvirkninger. To nylige studier som brukte et stort utvalg tvillinger (n=4564 og 7600) rapporterte moderat arvelighet (additive genetiske effekter) estimert til rundt 50 % for angstsymptomer hos barn (Eley et al., 2003; van Beijsterveldt et al., 2004; gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006), med noe variasjon i arvelighet, avhengig av angsttype. Dernest kan det synes at ikke-delt miljø spiller en vesentlig rolle i barneangst. Ikke-delte miljøpåvirkninger inkluderer både biologiske faktorer (for eksempel komplikasjoner like før og etter fødsel), og ikke biologiske faktorer (for eksempel vennerelasjoner, traumatiske opplevelser). Begge tvillingstudiene fant at omtrent en tredjedel av variansen av angst var attribuert til det ikke-delte miljøet (Eley et al., 2003; van Beijsterveldt et al., 2004; gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006). Nyere undersøkelser har funnet koblinger mellom aspekter av det ikke-delte miljøet og barneangst; for eksempel at erfaringer i vennerelasjoner (som er ofte unik for hver søsken) er linket med barneangst (Graham & Juvonen, 2002; gjengitt i McLeod, Wood & Weisz, 2006). Det kan synes at en vesentlig proporsjon av variansen i barneangst – muligens størstedelen av variansen – derfor kan attribueres til additive genetiske effekter og ikke-delte miljøpåvirkninger. Dette utfordrer antagelsen om at den delte miljøfaktoren oppdragelsesstil spiller en omfattende rolle i utviklingen av angst hos barn.

Avslutning

De foregående studiene etablerer en forholdsvis reliabel assosiasjon mellom foreldrevariabler og barneangst. Disse funnene viser seg å være moderate. Den kausale mekanismen som produserer denne koblingen, er imidlertid ikke blitt etablert. Nyere forskning vil antagelig gjøre fremskritt ved å klargjøre hvilke eventuell rolle foreldreatferd spiller i årsak, opprettholdelse eller redusering av barneangst (McLeod, Wood & Weisz, 2006), og hvilke mekanismer ved denne foreldreatferden som bidrar til angst hos barn. Det er også nødvendig å spesifisere disse oppdragelsesteknikkene til angst i forhold til andre patologiske sykdommer (Beidel & Turner, 1997; Biederman, Rosenbaum, Bolduc, Faraone, & Hirschfield, 1991; Merikangas, Dierker, & Szatmari, 1998; Turner, Beidel, & Costello, 1987; gjengitt i Bögels, S. M & Brechman-Toussaint, M.-L). Multiple og eksperimentelle metoder synes å være nødvendige for å klargjøre retningen av effekter (McLeod, Wood & Weisz, 2006)

Referanser

Anhalt, K. (1999). The Relation Between Parenting Factors and Social Anxiety: A Retrospective Study (Publication.:

Brekne, Å., & Michaelsen, G. (2005). Foreldre-barn interaksjon og angst hos barn. En litteraturstudie.

Brown, A. M., & Whiteside, S. P. (2007). Relations among perceived parental rearing behaviours, attachment style, and worry in anxious children. Journal of Anxiety Disorders, 22, s. 263-272.

Bögels, S. M., & Brechman-Toussaint, M. L. (2005). Family issues in child anxiety: Attachment, family functioning, parental rearing and beliefs. Clinical Psychology Review, 26, 834-856.

Chorpita, B. F., & Barlow, D. H. (1998). The Development of Anxiety: The Role of Control in the Early Environment. Psychological Bulletin, 124, s. 3-21.

Hudson, J. L., & Rapee, R. M. (2005). Psychopathology and the family. Kidlington, Oxford: Elsevier Ltd.

McLeod B. D., Wood, J. J., & Weisz, J. R. (2006). Examining the association between parenting and childhood anxiety: A meta-analysis. Clinical Psychology Review, 27, s. 155-172.