Aksept eller Selvforakt – 4 måter vi flykter fra oss selv

Mangel på aksept: Hvorfor flykter vi fra oss selv i form av selvforakt, neglisjering, selvmedlidenhet eller idealisering?
Mangel på aksept: Hvorfor flykter vi fra oss selv i form av selvforakt, neglisjering, selvmedlidenhet eller idealisering?
Bilde: pixabay.com

Hvorfor er det så vanskelig å sitte i ro og gjør ingenting, ha en planløs helg, stå naken foran speilet eller kjæresten, eller ha en åpen og ærlig samtale om sine behov, følelser, tvil, skuffelser, bekymringer og nederlag? Og hvorfor er det så krevende å dele det skammelige, skyldbetyngete og vonde – til og med til venner eller et familiemedlem?

I denne artikkelen ser vi nærmere på hvordan – og hvorfor – vi hele tiden distanserer oss og flykter fra oss selv og hvordan vi i stedet kan utvikle økt aksept for oss selv.

Å balansere mellom selvets grøfter

Å forholde seg til seg selv er en krevende balansekunst. I et av hjørnene venter den «indre kritikeren» som en glefsende krokodille. I et annet risikerer vi å drukne i selvmedlidenhet. Holder vi oss på land, kan vi derimot miste oss selv i tåken der vi overses, neglisjeres og kobles helt av seg selv. Overleves dette står man likevel i fare for egen heltedyrking der vi undertrykker det sårbare og ambivalente med seg selv i en selvidealisering. Uansett hvilket hjørne vi faller i mister vi oss selv.

Aksept eller Selvforakt - 4 måter vi flykter fra oss selv 1
Figur 1. Når vi ikke klarer å akseptere oss selv, kan vi gå i fire vekslende retninger, her representert med sine ytterpunkter. Figur: Bjørnar Haara.

Det finnes mange fluktruter men de trolig viktigste kan oppsummeres som i figuren; selvneglisjering, selv-idealisering, selv-medlidenhet og selv-forakt. Disse fluktrutene er våre mer eller mindre ubevisste forsøk på å løse problemet vi har med å akseptere oss selv.

For å å hjelpe deg i å gjenkjenne og mestre disse skal vi gå mer i dybden for så å presentere veien tilbake – selvmedfølelse.

Selvforakt: Når vi angriper oss selv

Selvforakt: når vi angriper i stedet for å akseptere oss selv.
Selvforakt: når vi angriper i stedet for å akseptere oss selv.
Bilde: pixabay.com

Det å ha dårlig selvbilde, lav selvtillit og selvfølelse, å kjenne på skam, være selvkritisk, selvbebreidende, ha selvhat og ha selvforakt er svært utbredt og kan bli enda mer fremtredende når man har psykiske utfordringer.

I noen tilfeller er det negative selvbildet så overidentifisert med skambildet at man ikke lenger ser forskjellen på hvem man ER og hva man GJØR – det blir dermed svært vanskelig å se endringsmuligheter og horisonten innskrenkes og formørkes.

I verste fall begynner vi å selvskade, fantasere om at vi ikke fortjener å leve, og tar vårt eget liv.

Les mer om forskjellen mellom destruktive og konstruktive former for skam og skyld og hvordan disse kan hånderes her.

Vanlige reaksjoner på vår indre kritikers selvforakt

Evig statusjag og prestasjonskrav kan være slitsomme og stressende måter å kjempe mot sin indre kritiker.
Evig statusjag og prestasjonskrav kan være slitsomme og stressende måter å kjempe mot sin indre kritiker.
Bilde: pixabay.com

Vår indre kritiker kan være konstruktiv og få oss til å prestere bedre og være litt mer forsiktige. Men når vår indre kritiker er destruktiv, kan den utvikle seg til å bli en tyrann, slavedriver og i verste fall en torturist.

Når det er slik, begynner mange å miste håpet, trekke seg tilbake, unngå det man egentlig ønsker å gjøre, og man isolerer seg. Noen utvikler sterkere og sterkere selvforakt fordi den «indre kritikeren» bryter en ned.

Enkelte forsøker å kjempe imot ved å fremstå som selvsikre. Kanskje man forsøker å kompensere med utseendet eller fremstå vellykket i sosiale medier for å få bekreftelse og føle seg bedre. Når man veksler mellom selvforakt og selvidealisering, er det som om selvbildet og selvfølelsen er blitt avhengig av ytre anerkjennelser. Man mangler en grunnleggende selvaksept og viser ikke ubetinget omsorg for seg selv.

Selvidealisering: Å kompensere seg selv

I selvidealisering undertrykker man og overser det som kan skape ambivalens, tvil, skam, skyld eller utfordre selvbildet og selvtilliten. Samtidig som man fremhever ens egne positive egenskaper.
I selvidealisering undertrykker man og overser det som kan skape ambivalens, tvil, skam, skyld eller utfordre selvbildet og selvtilliten. Samtidig som man fremhever ens egne positive egenskaper.
Bilde: pixabay.com

Det er naturlig, viktig og sunt å føle seg attraktiv, interessant, kompetent og stolt. Men ofte søker vi å oppnå dette for å dekke over skam, skyld, smerte og sorg.

Av og til for noen kan kanskje en aktiv selvtillits-boost hjelpe. Om ikke i det minste for en kort periode. Men ofte uten at dette nødvendigvis generaliserer over til den grunnleggende selvfølelsen og selvbildet.

I selvidealisering undertrykker man og overser det som kan skape ambivalens, tvil, skam, skyld eller utfordre selvbildet og selvtilliten. Samtidig som man fremhever ens egne positive egenskaper.

En stor pris man betaler med selvidealisering kan være tap av nærhet, intimitet, tilhørighet og omsorg da det krever gjensidig oppriktig sårbarhet og åpenhet for å muliggjøres. Da kan man føle seg misforstått av andre, ensom til tross for flere relasjoner og man kan føle at man ikke er i kontakt med seg selv.

Selvmedlidenhet: Når man drukner i egen lidelse

Selvmedlidenhet kan være en selvforsterkende negativ sirkel der man begraver seg mer og mer i bitterhet, fortvilelse, hjelpesløshet og depressive følelser.
Selvmedlidenhet kan være en selvforsterkende negativ sirkel der man begraver seg mer og mer i bitterhet, fortvilelse, hjelpesløshet og depressive følelser.
Bilde: pixabay.com

I stedet for å fordømme eller forherlige seg selv kan man også begrave seg i selvmedlidenhet, anger, bitterhet, grubling, hjelpesløshet og håpløshet.

Det er tilsynelatende en egenomsorg her. Man føler synd på seg selv og ønsker kanskje å trøstespise, forbli i sengen og se på tv eller selvmedisinere. Men dette blir fort en destruktiv livsstil og tankegang.

Slik blir man passiv, dyrkende, fortvilt, oppslukt og overfokusert på egen lidelse. En slik isolasjon, ensomhet og hjelpesløshet som dette medfører er en ekspress til destinasjon depresjon og det er vanskelig å få folk sin omsorg og forståelse i lengden. I stedet kan de i økende grad reagere med å be deg «ta seg sammen» og «slutte og sutre».

Det er ikke uvanlig at den indre kritikeren avveksler med selvmedlidenheten og selv står for pisken «ta deg sammen» og «slutt å sutre».

En slik selvmedlidenhet er derimot ofte et undertrykt sinne og kan være svært frigjørende og vitaliserende å komme i kontakt med.

Selvneglisjering – når man ikke tar seg selv på alvor

Woman, Cabinet, Lion, Lapsed, Old, Broken, Risk
Når man neglisjerer seg selv overser man hvordan man egentlig har det.
Bilde: pixabay.com

For å holde ut begynner mange å overse og neglisjere seg selv.

Selvneglisjering innebærer å

  • overse, unngå eller nedprioritere egne behov, ønsker, fantasier, drømmer, håp, tro, ambisjoner, planer og vilje
  • prioritere andres behov på bekostning av egne
  • undertrykke egne følelser, impulser, minner og tanker
  • i sterk form: dissosiere og avspalte følelser, impulser, minner og tanker

De hverdagslige og milde formene for å minimere og bagatellisere sin egen lidelse er typisk:

  • «det er jo bare meg»,
  • «andre har det verre»,
  • «det kunne vært verre», og
  • «sånn er det å være menneske».

Men, hva hjelper det deg? Det er jo ingen konkurranse i lidelse og heller ingen gjensidig utelukking – den andres lidelse ugyldiggjør vel ikke din?

De sistnevnte eksemplene er når vi normaliserer og realitetsorienterer på en slik måte at vi tar vekk legitimiteten til å ta vår egen lidelse på alvor.

Mange er også så vant med å neglisjere seg selv, egne behov og lidelse at man ikke legger merke til at man er veldig anspent, har ubehag eller tenker stygt om seg selv.

«Det er bare slik det/jeg er».

Alt utenom selvaksept er selvneglisjering

Vi kan trolig si at alle retningene er ulike former for neglisjering av oss selv.

Vi forholder oss ikke til hele oss selv men forstørrer og overfokuserer enkeltdeler som vi så møter med fordømmelse, idealisering eller synes synd på oss selv.

Hvorfor flykter vi fra oss selv?

Emergency, Exit, Green, White, Direction, Route, Left
Hvorfor søker vi som oftes til flyktrutene i stedet for å undersøke «faren» og håndtere den?
Bilde: pixabay.com

Hva er det med oss selv som er så vanskelig å forholde oss til og akseptere?

I barndommen utvikler vi ulike strategier for å håndtere vanskelige relasjoner, opplevelser, følelser, impulser og tanker. Disse strategiene omtaler vi som forsvarsmekanismer som kan være bevisste og ubevisste mestringsstrategier for å unngå og redusere angst. Dette fungerer ofte på kort sikt men når det blir brukt i utstrakt grad i voksenalderen kan det bli selvdestruktivt og medføre relasjonelle utfordringer og indre smerte og skam på lang sikt.

Så hva er det vi møter i oss selv dersom vi ikke flykter eller neglisjerer? Hvis vi ikke henger oss opp i bare én del av oss som vi forstørrer, opphøyer, fordømmer eller fortaper oss i?

Vi møter konfliktfulle følelser av aggresjon, kjærlighet, sorg, lyst, umøtte behov, urealiserte drømmer, savn, smerte, skam, skyld og vonde minner og ulovlige impulser. Og vi er kanskje ikke klar for å komme i kontakt, blir overveldet og havne utenfor toleransevinduet vårt.

Det er imøte med dette vi trenger å utvikle vår selvmedfølelse.

Selvmedfølelse – den gylne middelvei

Selvmedfølelse er en viktig kilde til økt aksept for seg selv.
Selvmedfølelse er en viktig kilde til økt aksept for seg selv.

Som vi har sett på er selvaksept ofte en utfordring for oss.

En gyllen middelvei mellom disse fluktrutene kalles for «selvmedfølelse» og handler om å møte seg selv med omsorg, forståelse, respekt og støtte.

Dette til motsetning til å fortape seg, neglisjere seg, fordømme seg i selvforakt eller forherlige seg selv.

Enkelt sagt: at man behandler seg selv som man ville behandlet en god venn.

Les videre og få 4 tips til hvordan du kan øke utvikle din selvmedfølelse.